Kommentar

Finansavisen presenterte lørdag et innvandrerregnskap over seks sider basert på Statistisk sentralbyrås (SSB) tall. Det knuser rapporten fra NyAnalyses Terje Strøm som politikere og medier ekstatisk forkynte før påske: Innvandringen går så det suser og gir oss milliardinntekter. – Vi klarer oss ikke uten. – Vi er mer avhengige av dem enn de av oss, var refrenget.

Så var det bare løgn. Finansavisen har analysert rapporten. Terje Strøm har unnlatt å ta med utgiftene, f.eks. til asyl og integrering, som ifølge offisielle tall er 10 milliarder kr per år. Bare der ryker overskuddet. Verre er det at Strøm har inntektsført innvandrernes utdanning, fordi dette er penger Norge sparer.

Ombyttede roller

Vanligvis er det etablerte medier og politikere som slår i bordet med SSB-tall og avfeier spørsmål vedrørende dagens politikk.

Men nå er rollene byttet om. Det er establishment som trykker en rapport til sitt bryst som faller sammen ved den første granskning.

Finansavisen bygger sine regnestykker på SSBs tall og regjeringens egen perspektivmelding. Journalistene har gjort et grundig arbeid og går i clinch med alle kjente motforestillinger. Dessuten kan de svare for seg. Det er hardcore-journalistikk; bare sannheten duger.

Både SSBs seniorforsker Erling Holmøy og Harald Magnus Andreassen fra Swedbank First Securities går god for tallene. Det hadde de ikke gjort hvis de var beheftet med den minste tvil. Det ville hatt sin pris.

Når folk som Holmøy og Andreassen tør å gå ut med politisk uvelkomne tall, må det bety at de er bekymret. For Norges fremtid. For dagens kurs, som virker låst på autopilot.

Samtidig etterplaprer man hverandre om hvor strålende det går og hvor takknemlige vi bør være som har fått nyte godt av mangfoldets velsignelser.

Det har inntil nå vært regnet for uhøflig å nevne tall. Vi bør betale gladelig for å få lov til å være pionernasjon inn i det globale fellesskap. At denne trafikken begunstiger høyere middelklasse og de rike og øker lønnsforskjellene i Norge, blir ikke kommentert. Journalistene satser hele sin prestisje på å fastholde myten om Det Nye Vi, som de har vært med på å tegne huset til og innrede.

Jaglands Det norske hus ble realisert.

Nå lekker det fra taket, og regningen vokser med rekordfart. I lengden er det umulig å ignorere.

Det er kvantiteten som er i ferd med å sprenge alle rammer. Man kan være råflott og bryste seg med sin egen godhet så lenge det dreier seg om mindre grupper. Men de tallene vi nå ser, sprenger den norske statshusholdningen.

Harde fakta

Stikk i strid med alle gjentakelser om hvor restriktiv norsk innvandringspolitikk er, viser statistikken at Norge ligger suverent øverst i Europa.

Per tusen innbyggere har Norge 9,4 innvandrere. Sveits følger som nummer to med 8,3 – men har særskilte forhold. Først på tredjeplass kommer Sverige, som vi vet har hatt enorm innvandring med 4,8 per tusen, omtrent halvparten av hva Norge har. Hvordan er det mulig? Og hvis det stemmer, hvordan kan norske medier og politikere greie å ignorere disse fakta år etter år og heller snakke om hvor restriktive vi er? Noen må lure seg selv eller andre.

Tre kategorier

Finansavisen/SSB har delt innvandrerne inn i tre grupper: R1 er vesteuropeiske land, Nord-Amerika, Australia og New Zealand. R2 er østeuropeiske EU-land med fri innreise. R3 er ikke-vestlige.

I dag utgjør de henholdsvis 136.000 (R1), 117.000 (R2) og 202.000 (R3). I tillegg kommer 2. generasjon, hvor de ikke-vestlige dominerer totalt: R1. er 9.000, R2 er 8.000 og R3. er 91.000. Som kjent regner ikke SSB 3. generasjon som egen gruppe, da går de inn i gruppen innfødte nordmenn. Jo lengre tid som går, desto vanskeligere blir det å beregne størrelsen på denne gruppen. I dag er den forholdsvis liten.

Men SSB har laget fremskrivninger for 2050, og de viser at R1 har vokst til 248.000, R2 til 311.000, mens de ikke-vestlige, R3, har tredoblet seg til 773.000. Samme eksplosive vekst ser vi blant 2. generasjon i 2050: R1 er vokst til 39.000, R2 til 111.000, mens ikke-vestlige (R3) teller hele 361.000.

Til sammen vil innvandringsbefolkningen være på nærmere 2 millioner, og de ikke-vestlige vil utgjøre den klart største gruppen.

Økonomi

Hvis vi legger vekk politiske hensyn og ønsker, som f.eks. motstand mot utskiftning av befolkningen, og kun konsentrerer oss om økonomien, viser tallene at det vil kreve hele oljeformuen å dekke kostrnadene med uproduktive ikke-vestlige innvandrere.

Det er ubehagelig å si det. Men det er harde fakta, og SSB stiller seg bak. Dvs. man går på gummisåler for ikke å skape uro, men for den undersøkende journalist er det mulig å få ut tallene, og endog kommentarer til dem.

Hvis man regner totalt og livsløp, vil hver innvandrer i gruppen R3 koste staten 4,1 millioner i sitt livsløp. Det høres kanskje ikke så mye ut, men når man ganger beløpet med 15.400, blir det store tall. 15.400 var antallet ikke-vestlige som kom i 2012.

Det betyr i sum 63 milliarder i utgifter. Netto!

Det tilsvarer to bistandsbudsjett eller om lag halvparten av de 125 milliarder kronene som staten vil bruke av oljeinntektene i år.

Det var kostnadene ved ett års ikke-vestlig innvandring, og kursen er ikke endret, uansett hvor mye regjeringen kritiseres for sin strenghet.

Hvis den ikke-vestlige innvandringen fortsetter som i 2012, vil budsjettbelastningen utgjøre nesten 2.900 milliarder kroner for perioden 2015–2100.

Det er nesten ufattelige tall.

Premiss: full integrasjon 

Det hører med til historien at SSB da har lagt til grunn at 3. generasjon vil bli fullt integrert og ha like høy arbeidsdeltakelse som gjennomsnittet av befolkningen.

Innvandrernes barn blir i økonomisk forstand 100 % integrert.
Forutsetningen om perfekt integrasjon er, som SSB skriver, høyst diskutabel.

Hvis 2. generasjon fortsetter i samme takt som foreldrene, blir regningen nærmere 6.000 milliarder.

Hva forteller sysselsettingsgraden i dag? Det er stor forskjell også på ikke-vestlige land.

Landgruppen Sri Lanka, Chile, India, Bosnia-Hercegovina, Vietnam, Thailand og Russland har alle en sysselsetting over 60 prosent. Gjennomsnittet er 64 prosent. Disse gruppene utgjorde til sammen 101.000 personer i 2012.

På bunnen av SSBs arbeidsmarkedsstatistikk for 2011 ligger landgruppen Somalia, Eritrea, Irak, Afghanistan, Pakistan og Marokko. Alle disse lå under 50 %. Gjennomsnittet er 41 %. Disse gruppene utgjør til sammen 122.000.

Oppveies?

Men vil ikke bidragene fra vestlige/europeiske og østeuropeiske land kunne oppveie underskuddet de andre påfører samfunnet?

De er ikke mange nok, og det er gruppen R3 som vokser hurtigst og får flest barn.

Og den canadiske oljeingeniøren og de flittige svenskene? De går ikke nok i pluss til å forandre bildet. Det innvandrere fra land som ligner mest på oss selv bidrar med, går opp i opp med det innvandrere fra Øst-Europa koster.

Summerer man kostnadene for ikke-vestlige innvandrere, blir det for alvor mørke skyer på himmelen.

Legg sammen kostnadene for dem som allerede er kommet og for dem som vil komme hvis dagens innvandringstakt fortsetter, og man finner at ikke-vestlig innvandring på dagens nivå vil komme til å koste over 4.000 milliarder kroner.

Det tilsvarer verdien av oljefondet pluss verdien av statens aksjer i Statoil. Verdier det har tatt over 40 år å skape.

Investeringer realkapital

Hvilket ettermæle vil Arbeiderpartiet få? Oljeformuen tilhører ikke lenger Sigbjørn Johnsen, den er lovet bort, og regjeringen insisterer på å fortsette kursen. Både den og samtlige partier, bortsett fra Frp, har bundet seg til masten.

Men bidrar ikke innvandringen til en voldsom aktivitet, økte boligpriser osv? Jo, men dette er investeringer Norge må gjøre for å ta imot så mange, og det koster. Avisene forteller stadig om behovet for investeringer i infrastruktur, men klarer av en eller annen grunn å unngå å koble det til innvandring.

Også arbeidsinnvandrere krever store investeringer, sier Harald Magnus Andreassen. Og det som er bra for en bedrift, er ikke nødvendigvis bra for samfunnet.

– Noen ganger er det som er godt i mikro, dumt i makro. En bedrift har behov for arbeidskraft, et land har ikke det.

Man skulle tro det var venstresiden som brukte et slikt argument, men en sosialdemokratisk regjering har gjort det til sitt.

Også arbeidsinnvandrere opptjener trygder og pensjoner som de har krav på, enten de blir her eller ei. Dessuten kommer behovet for investering i infrastuktur. Her og nå.

– Arbeidsinnvandring er normalt ikke løsningen. Man glemmer at innvandrere øker behovet for realkapital. De skal ha hus å bo i, skoler til barna, og sykehussenger. En tommelfingerregel er at for hver prosent de øker BNP med, så øker de behovet for realkapital med tre prosentenheter, forklarer han.

Man skiller ikke på vekst i BNP og vekst per innbygger. Det er to forskjellige ting, sier Andreassen.

Konsekvenser

Lovprisningen av arbeidsinnvandring og asylinnvandring, også økonomisk, kommer fra en regjering med solidaritet som fremste verdi. Men var det ment slik at den gjelder hele verden?

Når hele regnskapet legges frem i sin fulle bredde, vil alle de vakre ordene smuldre. Alle partier, minus Frp, og særlig Ap, har noen alvorlige spørsmål i vente fra sine velgere. Det er arbeiderklassen som betaler regningen, den har færrest muligheter til å sko seg på arbeidsinnvandringen.

– Kostnaden vil bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddlen, eller i form av lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud.

Den nedbyggingen ser allerede ut til å være i gang. Kommuner melder om kutt. Hvordan skal dette forenes med utgifter til innvandring, som ligger innbakt i systemet? Når vil sammenhengen gå opp for lojale, pliktoppfyllende borgere, norske som utenlandske?

Å tro at folk ikke kan regne er en farlig øvelse.

Hvis ikke disse regnestykkene blir tema i valgkampen i år heller, kan man påregne store endringer i det politiske landskap. Men det synes ikke som om partiene tar signalene, enda så tydelige de er med sentrumspartiene og SV på eller under sperregrensen, og med Ap på et lavmål.

Finansavisens Kjell Erik Eilertsen, Ole Asbjørn Næss og Sven Christian Stenvaag har gjort et usedvanlig grundig arbeid. De virker krystallklare i sine konklusjoner. SSBs Erling Holmøy og Harald Magnus Andreassen har også vist civil courage og faglig integritet.