Arbeidpartiets partisekretær Raymond Johansen proklamerer at den nordiske modellen er svekket i Danmark og Sverige etter mange års høyrestyre – i motsetning til den flotte norske av slagsen.

Så langt har vi unngått svenske tilstander. Som samfunn har vi lykkes bedre. Vi har lavere ledighet, et utdanningstilbud til alle, og en mer vellykket integrering, selv om også vi har store utfordringer. Det har bidratt til å opprettholde samholdet og tilliten i samfunnet.

Det er dette samfunnslimet som nå går i oppløsning i svenske forsteder. Som parlamentarisk leder for svenske sosialdemokratene Mikael Damberg sa, «Når det brenner i forstedene, er ikke det den nordiske modellen».

Den vellykkede norske modellen kjennetegnes ifølge Johansen av tre bærebjelker:

Den første er at samfunnet er et spleiselag.

Det betyr at du skal yte etter evne og få etter behov. At alle yter sin skjerv og bidrar til felleskassa. Dette er et bærende prinsipp som nå utfordres fra en høyreside som vil kutte skattene med opp mot 100 milliarder kroner, og sier de vil ta Norge i en helt annen retning.

Javel, ja. Og hvordan er det så med Johansens partis pengebruk? Ordtaket om fulle sjømenn er det første som renner meg i hu, men da er jeg nok urettferdig – mot de fulle sjømennene.

For siden 2005 har Stoltenberg-regjeringen på våre vegne påført landet velferdsutgifter vi egentlig ikke har råd til, i tillegg til fremtidige økonomiske forpliktelser på summer så store at de nærmest er umulige å forestille seg. Allerede nå bruker vi 34,5 prosent av statsbudsjettet på forskjellige trygder, og denne andelen økte med hele 7,1 prosent – 23 milliarder kroner – bare fra 2011 til 2012. Samtidig driver vi storstilt import av mennesker som – i motsetning til hva Johansen forsøker å innbille deg – i stor grad blir trygdemottakere som overhodet ikke bidrar økonomisk til felleskassen, eller bidrar med mindre enn de tar ut.

Ifølge Statistisk sentralbyrås tall har innvandringen siden 2005 kos­tet samfunnet 71 mil­li­ar­der kro­ner. Det har hittil kostet hver eneste arbeidstager i Norge 28.000 kroner. I tillegg har de innvandrerne som til nå har ankommet fått rett til offent­lige vel­ferds­go­der som vil koste hele 376 mil­li­ar­der kro­ner mer enn de vil bidra med i skat­ter og avgif­ter.

Arbeidsinnvandrere som knapt går i pluss eller i null er problematisk nok for et land med fem millioner innbyggere, generøse velferdsordinger og 1,3 millioner enten på alderspensjon eller uføretrygd/arbeidsavklaringspenger. Men innvandringen fra ikke-vestlige land – gruppen R3 – koster Johansens norske modell enorme summer. Etter Finansavisens beregninger, basert på SSBs tall, vil hver ikke-vestlig innvandrer koste 4,1 mil­lio­ner i sitt livs­løp, og i 2012 ankom altså 15.400 nye. Det vil si at staten påtok oss 63 milliarder i utgifter bare i 2012.

Fortsetter innvandringen som i 2012, vil bud­sjett­be­last­nin­gen bli nes­ten 2.900 mil­li­ar­der kro­ner for perio­den 2015–2100. Og dette er bare hvis Norge lykkes der de fleste andre europeiske land så langt har feilet: 100 prosent integrasjon og like høy arbeidsdel­ta­kelse som gjen­nom­snit­tet av befolkningen. Fortsetter derimot 2. generasjon i samme takt som foreldrene, slik mye tyder på, blir regningen på nærmere 6.000 milliarder.

Hva vet vi om sys­sel­set­tings­gra­den i dag? Det er stor for­skjell også på ikke-vestlige land.

Land­grup­pen Sri Lanka, Chile, India, Bosnia-Hercegovina, Viet­nam, Thai­land og Russ­land har alle en sys­sel­set­ting over 60 pro­sent. Gjen­nom­snit­tet er 64 pro­sent. Disse grup­pene utgjorde til sam­men 101.000 per­soner i 2012.

På bun­nen av SSBs arbeids­mar­keds­sta­ti­stikk for 2011 lig­ger land­grup­pen Soma­lia, Eri­trea, Irak, Afgha­ni­stan, Pakis­tan og Marokko. Alle disse lå under 50 %. Gjen­nom­snit­tet er 41 %. Disse grup­pene utgjør til sam­men 122.000.

Men hva med innvandrere fra vestlige/europeiske og østeuro­pe­iske land? Oppveier de underskuddet? Nei, de er ikke mange nok, mens gruppen R3 får flest barn og på grunn av stadig innvandring nå er den raskest voksende gruppen i samfunnet.

Johansens bærende prinsipp om at «alle yter sin skjerv og bidrar til felleskassa» blir med andre ord ikke utfordret av en høyreside som vil kutte skattene med et, i denne sammenhengen, latterlig beløp på 100 milliarder – det utfordres av en ukontrollert, vettløs innvandringspolitikk.

Så hva gjør Raymond Johansen med dette frontalangrepet på hans prinsipper og hans bjelke? Han velger å lyve om årsaken til at begge deler er morkne og gjennomhullet. Sannheten er at han selv og hans parti er dem som i størst grad og i alt for mange år har tæret på dem.

Og som vi alle vet er bærebjelker kostbare saker, så når Arbeiderpartiet og Raymond Johansen har betalt regningen for innvandringspolitikken sin, spørs det om de har råd til en ny.