I Aftenposten 28. desember refser tidligere seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt Inge Tvedten samfunnsredaktør i E24 Torbjørn Røe Isaksen for den frekke kommentaren «Vi gjorde store feil med innvandringen». Der skriver Isaksen at innvandringen til Norge har vært altfor omfattende og at ditto politikk er feilslått. Han legger til at innvandringspåheierne – som tilfeldigvis inkluderer Tvedten – må innrømme at de tok feil.
Det vil ikke sertifisert samfunnsforsker og luftslottbygger Tvedten. Og det er ikke rart, for hans lalleglade innvandringssyn er tross alt solid forankret i selveste lufta og grundig dokumentert av «ikke-målbare kvaliteter» – og hvilken realist kan vel matche slikt?
Tvedtens synspunkter bygger i dag som i går som i forgårs samt de neste tyve år på hans vanlige sirkustriks, som eksemplifisert i VG-artikkelen «Ja takk til innvandrere!» (2017), som igjen er nær identisk med artikkelen «Ja til økt innvandring» (Aftenposten 2011). Realitetene på bakken må gjerne endre seg, til dels dramatisk – bare gjør som Tvedten i alle år har gjort og se til Sverige – på 13 år, men det som passerer for en seniorforsker i Norge akter «jaffal» ikke å gjøre det!
For etter 40 års dokumenterte nedturer er det stadig all grunn til å være integreringsoptimist, mener Tvedten, hvis forskning og meninger har som forutsetning at innvandringskritikeres kritikk/forskning/statistikker/analyser og fanden og hans oldemor utelukkende bygger på «fremmedfiendtlighet og intoleranse». Herr seniorforskerens utgangspunkt er altså overhodet ikke å anerkjenne argumenter eller dokumentasjon som går imot hans eget syn.
«Utover dette har de aller fleste innvandrere viktig kompetanse og kvaliteter, fra medisin og programmering, via omsorg og respekt for eldre, til idrettstalenter», fastslo således Tvedten i 2011.
Dette er en sannhet med svært store modifikasjoner, for «de aller fleste innvandrere» har dessverre ikke dét. Generelt hadde innvandrere fra Afrika og Asia (og Midtøsten, som ligger i begge regioner) på dette tidspunktet en sysselsetting på henholdsvis 51 og 58 prosent (SSB 2019). For enkelte grupper var tallene enda lavere. Blant somaliere var f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. SSB regner faktisk én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant syriske kvinner var sysselsettingen på små 5 prosent. Av somaliske kvinner var det bare 9,5 prosent som jobbet mer enn 30 timer i uken. Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2017 viste at over halvparten (56 prosent) av landets samlede sosialhjelp gikk til innvandrere, og 86 prosent av dette var innvandrere fra Afrika og Asia. I Oslo var og er tallene enda verre: I 2017 gikk hele 71 prosent av all sosialhjelp til innvandrere. Det var alt da en kraftig økning, for så sent som i 2016 utgjorde innvandrere og deres etterkommere «bare» 49 prosent av landets sosialhjelpmottagere. Disse gruppenes generelle trygdeforbruk er antagelig enda høyere, siden innvandrere også har tilgang til andre typer velferdsordninger, som f.eks. introduksjonsstønad og bostøtte.
Som vi ellers vet fra Frisch-senterets rapport (2017), har ikke integreringen av asylinnvandrere og familiegjenforente på arbeidsmarkedet bare stagnert, den går feil vei: Etter fem til ti års botid går integreringen i negativ retning. Færre er i arbeid og flere støtter seg på trygdegoder. Statistisk sentralbyrå fant for øvrig det samme. Deres rapport fra 2022 viser at asylinnvandrere fra Somalia, Syria og Eritrea har en sysselsettingsprosent – altså basert på mer enn én times jobb pr. uke – på henholdsvis 38,4, 33 og 57,3. Og det handler åpenbart ikke om botid. Av pakistanske kvinner i arbeidsfør alder, en av de eldste ikke-vestlige innvandrergruppene i Norge, er bare litt under 20 prosent i heltidsjobb. Etter fylte 50 år er det knapt noen.
Tvedten viste av alle ting til Sverige som eksempel på vellykket innvandringspolitikk. Svenskene «har utfordringer i forsteder til de større byene, men topper også internasjonal statistikk over integrering i forhold til arbeid og sosial deltakelse», skrev han. Det forholder seg imidlertid stikk motsatt. Ifølge OECD (Industrilandenes organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling) var og er Sverige dårligst blant industrilandene på integrering, særlig når det gjelder å sysselsette ikke-vestlige innvandrere. Den rapporten er for øvrig fra 2011; hele seks år før Tvedten uten dokumentasjon påsto det motsatte i VG. Samtlige statistikker viser at det ikke har gått noe bedre siden minst 2006, så i mai 2016 advarte en rekke økonomer om at den svenske økonomien var i dårlig forfatning og i ferd med å bli verre – og oppga, igjen i motsetning til Tvedtens råflotte vyer, den store asylinnvandringen, dårlig integrering og trygdeavhengighet som hovedårsak. Innvandrere utgjorde da 55 prosent av de langtidsledige i Sverige, og mottok 60 prosent av landets samlede sosialbidrag.
Dette visste man da også både i 2011 og 2017, og i dag er problemene blitt så uoverkommelig store at selv svenskene erkjenner det åpent og forsøker desperat å minimere innvandringen til landet.
Men slikt biter selvsagt ikke på en forsker av Tvedtens grandiose format, for han føler jo at innvandringen fremdeles er både lønnsom og vellykket. Det baserer han på – nytt av året! – følgende argument: «En god innvandringspolitikk og økt mangfold bidrar til ikke-målbare kvaliteter og et mer robust samfunn.»
Jaha, ja, så hvordan vet han at disse «ikke-målbare» faktorene er tegn på en vellykket innvandringspolitikk nå, da? På bakgrunn av hans egen måleenhet/dokumentasjon kan man vel like gjerne si at de fører til dalende kvalitet og et mer fragmentert samfunn? Og her kan vi jo attpåtil slå i bordet med Tvedtens eget supereksempel på en vellykket innvandrings- og integreringspolitikk: Sverige.
Men Tvedten føler uansett at han har hatt og har rett, og det vil nok dette åpne, faktaorienterte og kunnskapssøkende medlemmet av Den Kongelige Norske Forskerstand fremdeles mene om vi så ender som et nytt Libanon.
Så når Inge Tvedten så ydmykt konkluderer «For oss som mener at norsk innvandringspolitikk har vært god og en berikelse for Norge, må det være lov å fremme en alternativ konklusjon: «Vi hadde rett». Det finnes selvfølgelig bare en universell og akseptabel reaksjon på det:
Åh ja, far Tvedten, det hadde du! Nå og i all evighet. Amen!
