Gjesteskribent

Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) har vokst seg så stor at den truer den politiske ledelsens maktstilling i flere byer, hvilket har fått de samme politikerne til å høre på det øret de normalt ikke ønsker å høre på. Som ved et trylleslag er nesten alle våre politikere blitt motstandere av den raske og store økningen i bompenger, og statsminister Erna Solberg erkjenner at man muligens kan ha – eller «har» som det heter i dagligtale – tøyd strikken for langt.

Det skjedde med de beste intensjoner, selvsagt. Vi nordmenn har nemlig fått dilla på å bygge stort, fort og mye, skjønner du: – Vi har en enorm vilje her i Norge til å bygge mer infrastruktur, både nye veier og nye kollektivløsninger, sier Solberg kjekt til NRK.

Men hvordan oppsto denne viljen sånn helt plutselig? Tja, det er jo blitt så fullt på kollektivtilbudene at de må utvides og det i en viss fart – og til tross for relativt nye og utbedrede veinett i og rundt byene, er det fortsatt svært stor og stillestående kødannelse. Begge deler skyldes naturligvis befolkningsvekst. Og den skjer ikke her på berget, for i januar uttrykte selvsamme Solberg bekymring for at det fødes for få barn og ba følgelig nordmenn om å lage flere.

Innvandring tilsvarende en mellomstor by – hvert år

Og da nærmer vi oss et tema få, om noen, politikere har noen nevneverdig lyst til å snakke om: vi trenger rett og slett masse ny infrastruktur – og det raskt! – på grunn av innvandringen til Norge. Nær sagt all befolkningsvekst her i landet er innvandringsdrevet og det har den vært siden 2004. Og den er både stor og rask. Oslo har i mange år vært en av byene i Europa med desidert høyest befolkningsvekst.

Men er ikke innvandringen blitt mye mindre, slik både den politiske ledelsen, Statistisk sentralbyrå (SSB) og mediene forsøker å gi inntrykk av? Den har riktignok gått noe ned, men nettoinnvandringen (innvandring minus utvandring) er fortsatt enorm. Faktum er at vi har en årlig tilvekst på en mellomstor by i året.

  • I rekordårene 2011 og 2012 fikk vi to helt nye Moss (47 000 innbyggere x 2). 
  • I 2013 et helt nytt Bodø (40 000).
  • I 2014 et helt nytt Tønsberg (38 000).
  • I 2015 et helt nytt Haugesund (31 600).
  • I 2016 et helt nytt Kongsberg (26 000).
  • I 2017 et helt nytt Lillehammer (21 300).
  • I 2018 et helt nytt Jessheim (18 000).

Men helt uten det gamle Moss´, Bodøs, Tønsbergs, Haugesunds, Kongsbergs, Lillehammers og Jessheims produktivitet og skatteevne.

En så enorm vekst krever like enorme investeringer i infrastruktur; alt fra veinett og boliger til sykehus og skoler. Hvert eneste år. Dette koster, og det finansieres definitivt ikke av innvandringen.

Oslo – som er den kommunen med flest innvandrere og fortsatt stor tilvekst – er i ferd med å drukne i gjeld. Gjeldsgraden i byen vil øke fra 45 prosent i 2012 til svimlende 102 prosent om to små år. Gjelden på 42 milliarder kroner i 2017 øker til 67,6 milliarder i 2021: – Vi må gjøre de investeringene vi skal for at det skal være skoler, barnehager og sykehjemsplasser. Men når vi finansierer nesten alt med lån, har nå Oslo kommune snart tatt opp lån til over pipa, sa nestleder i bystyrets finanskomité i Øystein Sundelin (H) om den rødgrønne byregjeringens budsjettforslag i 2017.

En varslet utvikling, men befolkningsvekst er jo så hyggelig

Det er en varslet utvikling. Og regning. I 2012 opplyste Oslo kommune at byen ville runde 800.000 innbyggere i 2027. Befolkningsveksten var altså større og raskere enn det SSB hadde spådd kort før, da man antok at Oslo ikke ville nå dette innbyggertallet før i 2040. Det nye anslaget tilsier en vekst på over 200 000 mennesker på 28 år. Etter det vil veksten gå enda raskere, med nye 200 000 mennesker til en over million innbyggere bare i Oslo i løpet av de neste 13 årene frem til 2040. Politikerne var ikke desto mindre begeistret over at Oslo var slik en attraktiv by:

Oslo kommune presenterer i dag nye prognoser for befolkningsvekst frem mot 2030. De nye tallene er utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo (UKE) med utgangspunkt i tallmateriale fra Statistisk Sentralbyrå. Statistikken viser at de siste årenes kraftige vekst fortsetter i et større tempo enn fjorårets anslag. Oslo er i toppen blant de aller raskest voksende byene i Europa, og dersom prognosene slår til vil Norges hovedstad passere 800.000 innbyggere i 2027. Rundt år 2040 kan innbyggertallet i Oslo passere en million innbyggere, dersom veksten fortsetter i omtrent samme tempo som nå.

– Befolkningsvekst er hyggelig, og viser at Oslo er en attraktiv by å bo i. Det er spesielt hyggelig å registrere at stadig flere barnefamilier velger å bli boende i byen fremfor å flytte ut. Byens befolkning blir også stadig ”yngre” i den forstand at gjennomsnittsalderen går ned. Men veksten er også utfordrende fordi utgiftene til å bygge ut skoler, sykehjem, barnehager, kollektivtrafikk og annen infrastruktur vokser mer enn kommunens inntekter, sa daværende finansbyråd for Høyre, Kristin Vinje.

Noen må selvfølgelig betale for det hele, og lite tyder på at det blir landets nye innbyggere. På oppdrag for Oslo kommune i 2013, utredet konsulentselskapet Agenda Kau­pang – spe­sia­lister på sam­funns­ana­lyse – befolk­nings­veks­tens økono­miske kon­se­kven­ser i tiden frem mot 2030. Utred­nin­gen var i stor grad en sammenfatning av de siste årenes rapporter om Oslos befolkningsvekst og økonomi, og konkluderte med at det totale inves­te­rings­be­ho­vet ved en vekst i tråd med SSBs mellomalternativ ville beløpe seg til ca. 130 mil­li­ar­der kro­ner frem til år 2030. Kom­mu­nens låne­gjeld vil med det øke fra 20.000 kro­ner til hele 107.000 kro­ner per person i Oslo anno 2030. Hva de netto drifts­ut­gif­tene angikk, ble de beregnet til å øke med 11 mil­li­ar­der kro­ner hvert eneste år i tiden frem til 2030 i fra­vær av tiltak.

Skatteinntektene går ned, sosialbudsjettet opp, men noen må betale

Med så stor tilflytting skulle man kanskje tro at veksten og nødvendig infrastruktur enkelt ville la seg finansiere av økt skattetilgang, men Agenda Kaupang opplyste at Oslo kommunes skatteinntekter mest sannsynlig ville bli mindre mens sosialbudsjettet ville øke på grunn av hvem som flytter til og hvem som flytter fra byen:

En stor del av veks­ten i Oslo skyl­des til­flyt­ting fra utlan­det. I for­bin­delse med et pro­sjekt for Barne-, likestillings- og inklu­de­rings­de­par­te­men­tet om kom­mu­ne­nes sam­lede inn­tek­ter og utgif­ter for per­soner som utlø­ser inte­gre­rings­til­skudd gjorde SSB kjø­rin­ger som viste skatte­inn­gan­gen for disse per­sonene. Skatte­inn­tek­tene ble bereg­net i for­hold til år etter boset­ting. Resul­ta­tet viste svært lav skatte­inn­gang alle de fem årene inte­gre­rings­til­skud­det varer.

Skatte­inn­tek­tene går ned og sosial­ut­gif­tene opp fordi inn­vand­rere jevnt over har lavere inn­tekt og er større for­bru­kere av trygde­ytel­ser – slik også Brochmann-utvalget påpekte i 2011. Ståa i dag er da også følgende:
Fra ille til verre
I 2017 gikk over halvparten (56 prosent) av all sosialhjelp i landet til innvandrere, og 86 prosent av dette går til innvandrere fra Afrika og Asia.

I Oslo er tallene enda verre: der går hele 71 prosent av all sosialhjelp til innvandrere. Det er en kraftig økning, for så sent som i 2016 utgjorde innvandrere og etterkommere 49 prosent av landets sosialhjelpmottagere. Disse gruppenes generelle trygdeforbruk er antagelig enda høyere fordi innvandrere også har tilgang til andre typer velferdsordninger som f.eks. introduksjonsstønad.

Sysselsettingen for innvandrergrupper fra Asia og Afrika er på 58 og 51 prosent. For enkelte grupper er tallene enda lavere. Blant somaliere er f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. Av somaliske kvinner i arbeidsfør alder er det således bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken. Ifølge integreringsminister Jan Tore Sanner bruker vi rundt 17 milliarder på ulike integreringstiltak hvert eneste år, og det er bare de direkte utgiftene, så utgifter til bolig, helsetjenester, utdannelse, rettsvesen og velferdsytelser er ikke inkludert i summen. Og likevel går integreringen feil vei: etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger.
Regningen kommer, og det står ditt navn på konvolutten
Da hverken den kommunale eller nasjonale politiske ledelsen følte noe særlig for å henge seg opp i de heller ubeleilige prognosene og statistikkene og utsikten de åpnet for, og snakket derfor minst mulig om temaet. Offisielt valgte man tilsynelatende å se helt bort fra dem, for i et inter­vju i Finans­avi­sen i 2013 fremgikk det nemlig at den politiske ledelsen i landets største by ikke en gang hadde vurdert de nye inn­byg­ger­nes skatte­evne: Sta­ti­stik­ken viser at sta­dig flere nord­menn flyt­ter ut av byen, mens inn­vand­rerne flyt­ter inn?, spurte Finansavisen. – Den statistikken kjenner jeg ikke, kvitterte finansbyråd Vinje. Regninger har imidlertid visse til ting til felles med døden; de kommer kanskje sent, men de kommer.

For det koster å være kar! Så mens våre ærede politikerne nå krangler friskt om hvem som egentlig, sånn innerst inne, nesten helt fra begynnelsen har vært kjempemotstandere av bompenger og særlig den raske og høye veksten i dem, vokser Norge stadig like fort. Med et nytt Kongsberg, et nytt Lillehammer eller et nytt Jessheim i året. Og siden den politiske ledelsen ikke har tenkt til å foreta seg noe med det, kommer vi nok til å trenge noen bompenger og andre avgifter til neste år også.

Året etter der igjen også, antagelig.