Det er fascinerende å se hvor raskt norsk venstreside klarer å oppdage at trusler, hets og utrygghet er et alvorlig samfunnsproblem når det plutselig rammer dem selv.

Da AUF-leder Gaute Skjervø fortalte at han har voldsalarm etter en bølge av grove meldinger og trusler, gikk hele apparatet umiddelbart i gang. Jonas Gahr Støre kalte det «opprørende». Tonje Brenna gikk ut med de vanlige appellene om demokratiet, ytringsklimaet og ansvaret vi alle har for å ta vare på hverandre.

Og ja, selvfølgelig er trusler uakseptable. Ingen politikere, journalister eller mennesker generelt skal måtte leve med voldstrusler.
Men hvor er denne indignasjonen ellers?

Da Simen Velle anmeldte trusler og PST bekreftet at det ble opprettet etterforskning, var det ingen nasjonal moralsk mobilisering fra Støre om demokratiet og ytringsklimaet. Ingen store appeller om hvordan unge politikere må beskyttes. Ingen kollektiv selvransakelse om debattkulturen. Når personer på høyresiden mottar trusler, er responsen ofte en helt annen. Da handler det plutselig om at man «må tåle reaksjoner». At man «provoserer». At man «spiller offer».

Det samme gjelder frykt generelt.

I årevis har mange av de samme miljøene avfeid folks opplevelse av utrygghet. Kvinner som forteller at de føler seg utrygge i Oslo, får høre at frykten deres er irrasjonell. At kriminaliteten overdrives. At Oslo egentlig er trygt. At det bare handler om «virkelighetsoppfatning». Man er forutinntatt og må være mer «inkluderende».

Det er ganske interessant å se hvor raskt frykt plutselig blir både legitim og alvorlig når den rammer de riktige menneskene politisk.
Og samtidig er dette miljøer som selv har brukt år på å stemple politiske motstandere som rasister, ekstremister og mørke krefter i samfunnet. Man kan ikke bidra til å hisse opp et debattklima med et konstant behov for å stemple meningsmotstandere, for så å opptre sjokkert over at temperaturen i ordskiftet blir høy.

Stort sett hver eneste gang trekkes 22. juli frem i debatten. Selv om personer på høyresiden tar sterk avstand fra terroren, blir man likevel ofte møtt med insinuasjoner om at man på en eller annen måte står moralsk ansvarlig. Samtidig behandles andre former for ekstremisme langt mer varsomt politisk.

De samme miljøene som snakker høyest om «islamofobi», viser ofte liten vilje til å snakke ærlig om at PST over flere år har vurdert islamistisk terror som en av de største truslene mot Norge. Bare for få måneder siden ble den amerikanske ambassaden utsatt for et terrorangrep. Likevel opplever mange at denne typen hendelser raskt tones ned eller forklares bort, fordi de utfordrer det verdensbildet venstresiden klamrer seg til.

Gaute trekker frem i sitt intervju med VG at: «Vi har unge jenter med muslimsk bakgrunn som hetses på TikTok. De står ganske forsvarsløse i det hele».

Men hva med Arina Aamir, som også har muslimsk bakgrunn og må gå med voldsalarm? Det er ikke på grunn av trusler fra høyresiden. Eller Lily Bandehy, som går med både voldsalarm og pepperspray. Eller flere av oss journalister i Document. Det ble søkt om voldsalarm til meg også, på grunn av trusler jeg mottar. Men jeg ble fortalt at «det ikke var noen tilgjengelige for øyeblikket». Jeg vil tørre å påstå at vi også stiller ganske forsvarsløse mot dem vi trues av. Men igjen teller visst ikke denne typen trusler helt på samme måte.

I møte med ungdomskriminaliteten virker løsningen altfor ofte å være «boller, brus og fritidsklubber», samtidig som alvorligheten i volden tones ned.

At flere av miljøene vi på høyresiden mottar trusler fra, er sterkt overrepresentert i kriminalstatistikkene, og at voldstallene er skyhøye, blir avfeid gang på gang. I stedet blir 22. juli igjen brukt som den foretrukne forklaringen på alt som er galt i samfunnet. Jenter som faktisk er blitt utsatt for vold og voldtekt av våre nye landsmenn, blir avfeid som rasister som må skjerpe seg. Det vet jeg dessverre litt om selv.

Jeg er helt imot at mennesker som bruker ytringsfriheten sin skal bli truet. Ytringer skal møtes med ytringer. Det samme gjelder merkelappene Gaute Skjervø strør rundt seg i hytt og gevær. Det bør han også holde seg for god for.

Jonas Gahr Støre og AUFs dobbeltmoral har for lengst gått ut på dato. Samfunnet har endret seg, og dét bør snart deres virkelighetsbilde også gjøre.