22/7

22. juli er ikke én, men mange historier. Det blir tydelig når man leser artiklene fire år etter og ser dem gjennom prismet av egne erfaringer og kunnskap. Tiden står ikke stille.

Ting ble filtrert inn i hverandre. I tiden som er gått er det blitt lettere å skille trådene fra hverandre.

Det er viktig å komme frem til en forståelse av 22/7 som ikke utelukkende er på Arbeiderpartiets premisser, men det må skje med den største respekt for det så mange mennesker ble utsatt for.

Det bør gå an å møtes rundt at de personlige tapene ligger hinsides politikk.

Her går det an å være enig med Jens Stoltenberg når han sier:

– Jeg selv er bare i nærheten av å se inn i den avgrunnen det må være å miste et barn, sier Stoltenberg. – Ingen ­bærer en tyngre bør enn dere. Men dere er ikke alene.

Det sa han på et lukket arrangement 22 juli 2013. Aftenposten har et fint intervju med moren til den siste som ble drept, på sørspissen, Unni Espeland Marcussen. Hennes yngste, Andrine Bakkene Espeland, rakk ikke å fylle 17 år.

Hennes siste melding på sms, som ikke ble sendt, ble lagret 18.30.55:

 «Det er mange som er hardt skadet, men jeg er ikke».

Breivik ble pågrepet 18.34.

Disse sekundene må kverne rundt og rundt i hodet til den/de som sitter igjen. Slik den gjør for de etterlatte til mange av dem som ble drept i den siste fasen, 13 bare ved pumpehuset. En raskere reaksjon og de hadde ikke behøvd å dø. Det hadde gitt en følelse av at samfunnet var der, at det fantes redning. I stedet kunne Breivik holde på og hjelpen kom sent. For sent for mange.

Den sene reaksjonen gjør at den private sorgen og det kollektive ansvaret flyter over i hverandre. Det hadde ikke behøvd å gå så galt. Hvis bare.

Det var mange slike, «hvis bare». Hvis Grubbegata hadde vært stengt. Eller: Politiet fikk nummeret på varebilen som Breivik satte seg inn i på Hammersborg torg. Hvis det var blitt aksjonert med en gang kunne han vært stanset før han tok av ved Sandvika. I stedet ble lappen liggende.

Eller enda lengre tilbake: Hvis bare familievernkontoret på Uranienborg hadde fulgt opp Breivik og hørt på lege Arild Gjertsen som presset for at anbefalingene fra legene på Statens Senter for barne- og ungdomspsykiatri måtte blir hørt. Breivik måtte vekk fra moren.

Vissheten om disse «hvis bare» har endret debatten. Flere av de som har bidratt til nyansene er politisk på venstresiden, som Aage Borchgrevink og Åsne Seierstad. De har bidratt til en nyansering som svekker den mest bastante skyldbelegging av høyresiden som de selv står inne for og har deltatt i. En hard falang som mener psykologiseringen bortforklarer og relativiserer ansvaret, har ikke samme gjennomslagskraft.

Ledende personer i Arbeiderpartiet er ikke enig med seg selv. Det er som om Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen er flere personer. Politisk er de moderate, men plutselig kan en av dem si at «vi har ikke tatt noe oppgjør med tankegodset bak 22/7».

Men det er lite spor av dette oppgjøret i den daglige politikken. Hvis de virkelig mener det, burde de ikke da tatt slike oppgjør daglig?

I stedet spriker fortellingen om 22/7 i mange retninger.

Jonas Gahr Støre kunne i Politisk kvarter i morges si at 22/7 var et politisk angrep, på AUF for deres meninger. For i neste øyeblikk å si at slik terror er noe som skjer nesten daglig på kloden, og rammer sivile vilkårlig, og han nevnte spesifikt selvmordsangrepet i Suruc i Tyrkia mandag. Her er Støre over på det generelle plan, om vilkårlig terror, men var det ikke den målrettede terroren Støre var opptatt av. I tilfellet Suruc var den jihadistisk.

Hvis man sammenligner Utøya med et av IS’ selvmordsangrep har det implikasjoner man kanskje ikke har tenkt over.

Breivik minner mer om IS og jihadistenes voldsorgie enn noe høyresiden har fantasert om. Forsøket på å klebe 22/7 til politiske mostandere har ikke holdt vann. Hva enn Fjordman må ha skrevet, det er ikke i nærheten av terror og Utøya. Derimot er det mye ved Breivik som minner om IS’ grusomhet, og den del av Kompendiet som er skrevet av ham selv er sterkt preget og influert av jihadistenes voldsfantasier. Dette er det lett å påvise. Men mediene har valgt å konsentrere seg om alle han har stjålet tekster fra og gjort dem medskyldige. Ikke i handlingene, men i holdningene.

Fire år etter er retorikken finslepen, og den nye AUF-lederen Mani Hussaini har svar på rede hånd: De andre er ikke skyld i handlingene, men deler holdningene.

Dette er også Gahr Støres retorikk, men hvis de tok den på alvor burde den ha konsekvenser. Hussaini sa man bare trengte å stikke hodet inn i VG Debatt for å se at holdningene lever i beste velgående. Det var ikke det svaret NRKs programleder ventet eller ville ha, så han begynte å snakke om «undergrunnen på nettet».

Det var en av nyskapingene etter 22/7: Det mørke nettet, en gotisk nyskaping av Øyvind Strømmen. Journalistene og «forskere» har stått i kø for å gi kjøtt på beinet. Men den som skal leve av det de leverer må gå sulten. I stedet er det nå et diffust «nett-hat». Men mediene kludrer det til ved ikke å se forskjell på utblåsninger, usakligheter og alvorlige trusler.

Denne «rengjøring» gjør at heller ikke alvorlige trusler blir tatt så alvorlig som de burde. FrP’eren fra Østfold som sammenlignet Gahr Støre med Quisling og mente han fortjente samme behandling, gikk langt over streken.

Det er uhyre viktig at folk som ønsker en opplyst debatt og ser seg lei på politisk korrekthet, forstår at det finnes ytringer som ikke bare er utillatelige, men nærmer seg det straffbare.

Raymond Johansen eller Gahr Støres brunbeising av høyresiden kan aldri rettferdiggjøre slike utbrudd. Det er det dessverre en del som ikke har fått med seg. De føler seg kallet til å utmåle straff for offentlige personer. Da har de lite lært av debatten etter 22/7.

22/7 var også en tøff erfaring for Document. Vi fikk testet vårt verdigrunnlag og hva vi står for. Modereringen av kommentarfeltet er blitt strengere. Slik må det være. De som ikke aksepterer eller forstår det, har ikke eller vil ikke lære.

Tilfellet Breivik viste oss at noen kan lese ord på en annen måte enn vi selv. Men spørsmålet er om disse ordene beskriver virkelige fenomener, om de er adekvate, eller ideologi og fantasier. Vi mente da som nå at de artiklene vi skriver beskriver virkelige fenomener, og vi rekker egentlig bare beskrive en flik.

Vi så derfor ingen grunn til å legge om kursen, men 22/7 skjerpet vår bevissthet om betydningen av å velge de riktige ordene.

Hvis det vi beskriver er virkelig, kan det da være vårt ansvar hvis noen trekker feil konklusjoner av beskrivelsen? Det er et helt sentralt spørsmål. Hvis svaret er ja, slik flere på venstresiden med styrke hevder,  – de har sogar innført begrepet talehandling! – må det ikke da gjelde generelt, dvs også dem selv?

Eller gjelder det spesielle regler for høyresiden?

Det spørsmålet svarer aldri de mest ihuga tilhengerne av et «oppgjør» på. De stiller det ikke.

Mani Hussaini sier at «vi» må ta et oppgjør med konspirasjoner og fantasier, hver eneste dag. Han vil at «vi» skal bruke noen minutter hver dag på å gå inn på nettdebatter og stille det han kaller «kontrollspørsmål» som vil avsløre at det dreier seg om konspirasjoner, fantasier eller fordommer. Allegorien er hentet fra eventyret: ta trollene ut i sola så sprekker de, nettrollene.

Men hva er det Hussaini mener er konspirasjoner, fordommer og fantasier? Det nevnes ikke konkret. Men vi har en sterk fornemmelse av at det er de sider ved virkeligheten Hussaini ikke liker.

Hvis AUF velger en slik definisjon – som bare er en annen variant av at de dårlige og farlige holdningene finnes på høyresiden, men ikke på venstresiden – vil det være som å ekspropriere 22/7 og gjøre det til AUF og Aps domene. Da blir det deres fortelling, også for all fremtid. Man merker at det er ganske sterk motstand mot å gi venstresiden en slik definisjonsmakt. Det vil være som å overlate debatten til en side i demokratiet.

Noen har endog den frimodighet til å mene at det er dette som er demokrati. Slik blir ord som åpenhet og ytringsfrihet ord uten reelt innhold.

Vi gjør egentlig venstresiden en tjeneste ved ikke å akseptere en slik definisjonsmakt.

Man må kunne bevare mange historier i hodet på en gang. 22/7 var en enorm begivenhet. Ett menneske forårsaket uendelig mye lidelse og akkurat som ringer i vannet vil de forplante seg i årene som kommer.

Lojaliteten til historien krever at vi ikke slipper trådene, men fortsetter å nøste.

Les også

Måten -
Stedfortreder -
Tukt og øvelse -
Ideologisk utglidning -
Dristig -
AUF og debatten -

Les også