Kommentar

Dagsrevyen brukte 8. mars bilder av IS – for å illustrere saken om å frata IS-krigere statsborgerskapet. Dagen etter gjorde Sylvi Listhaug det samme, og da var det en kommunikasjonsansvarlig i Ap som fant på å knytte innlegget til Erik Poppes film, som skulle ha premiere samme kvelden. Da tok saken fyr.

22. juli-senteret sier bildet av Sylvi Listhaug midt oppe i 22 .juli-terroren kunne misforstås. Det senteret trolig mener, er at de selv oppdager at de er tatt med buksa nede. Det gir ordet «feil» en helt annen betydning. Senterets beklagelse lyder som en retroaktiv omskrivning.

 

Bildet, i den konteksten det ble presentert, kan ikke misforstås.

Det er nok å erindre Facebook-bildets historie: Avslørt: – Det var en PR-rådgiver i Ap som koblet Listhaugs utspill til Utøya-terroren

Bildet av Listhaugs Facebook-side om Ap og IS-krigernes rettssikkerhet ble nemlig koblet til Utøya av en kommunikasjonsansvarlig i Ap som var smart nok til å minne om at den kom kvelden før premieren på Erik Poppes film. Og dermed begynte ballen å rulle. Det var «Utøya» og krenkelsen som gjorde at Erna Solberg til slutt gikk lei av å forsvare justisministeren.

Utøya og Listhaug

Men dermed ble Listhaugs kobling til Utøya et «faktum», selv om posteringen opprinnelig ikke hadde noe med 22. juli å gjøre.

Samtlige politiske partier, minus FrP, deltok i heksejakten på Listhaug og mediene gikk amok. Det var da Jons Gahr Støre og Knut Arild Hareide virkelig «fant» hverandre. Hareide nøt å sitte i vippeposisjon og å kunne stikke kniven langsomt i Listhaug. Det var takk for sist for «imamsleiking» og mye annet. Hareide fortsetter å «bruke» Listhaug, nå som begrunnelse for at han velger Ap og venstresiden. Han synes FrP skaper et kaldere samfunn.

Dette føleriet er blitt en del av norsk politikk og medier og politikere kappes om å bruke det uhemmet.

Men for at spillet skal fungere må det være noen skurker. Breivik sitter bak murene, men Listhaug er på frifot.

Den offisielle versjon

Historien om 22. juli skrives kontinuerlig. Du risikerer å skrives inn i «sammenhengen» for noe du måtte si syv år senere. Hvis du uttaler deg på en måte som utløser AUFs eller Aps vrede, risikerer du å bli koblet til både det som skjedde og det som kan komme til å skje.

Avtroppende AUF-leder Mani Husseini sa så sent som torsdag til NTB:

Han hevdet dessuten at regjeringen fører Norge i en kaldere retning og for å sette grupper opp mot hverandre

– Det er alvorlig når ledende politikere legitimerer konspirasjonsteorier og nører opp under hat. Og da holder det ikke å ha en statsminister som sier hun ville valgt andre ord, sa han, og minnet om at nettopp AUF vet hvor farlig hatefulle ytringer er.

Monopol

Det skjebnesvangre ved Listhaug-saken var at den befestet at AUF og Ap bestemmer fortellingen om 22. juli: De får endelig lov til å definere hvem det er så deler Breiviks holdninger og tanker. Siden dette er alt som har med islam og innvandring å gjøre, henger det et kontinuerlig Damoklessverd over hodene på de som deltar i norsk debatt.

Det kan når som helst falle.

For Listhaug har det falt. For store deler av venstrefløyen er hun fritt vilt.

Det var et stort knefall av den borgerlige siden da Erna Solberg kastet Listhaug under bussen. Solberg ga fra seg bestemmelsesretten over ytringsfrihetens grenser. Den er det venstresiden som nå kontrollerer.

Nå abonnerer alle på den offisielle versjonen om 22. juli.

Implisitt

Det kommer ikke som noe total overraskelse at Listhaug kobles til 22. juli og høyreekstremisme. At hun har vært landets justisminister viste seg å være et feiltrinn som er opphevet ved at hun måtte gå.

Desto større grunn til å ta avstand fra henne, for å gjøre det godt igjen og «bruke» henne til å gjøre noe godt.

Slik tenker man «på den riktige siden».

Hvis man skal bygge en fortelling om 22. juli som ikke handler om en gal manns verk, må det identifiseres noen personer. Breivik er ingen good copy, som man sier på engelsk. Han overbeviser ikke. Man skred umiddelbart til verket 22. juli på jakt etter medskyldige. Avisene fant fort frem til Fjordman. Han vil aldri få noe normalt liv.

Rulles ut

Det er siste år at man for alvor har gitt seg i kast med å fremstille Utøya og 22. juli. Mangel på vilje til åpen debatt gjorde koblingen mellom Listhaug og Utøya mulig. Det burde ikke vært mulig syv år senere å si at en politiker krenket Utøya-overlevende fordi vedkommende skrev noe provoserende om Ap og IS dagen før premieren på Erik Poppes film.

Jo lenger tid det går, jo lenger «ut» man kommer, jo friere vil kunstnere føle de står til å gestalte levende personer på film.

Breiviks Knights Templar var fri fantasi, fant politiets etterforskere ut og under rettssaken klart aktor Inga Bejer Engh på forbilledlig vis å få Breivik til å innrømme at det var «svette menn i en kjeller».

Men mediene og venstresiden har konstruert sine egne påvirkere, og en av de verste til å gjøre det var «borgerlige» aviser som VG og Aftenposten. VG spilte på lag med Geir Lippestad rett etter at de to første rettspsykiaterne hadde erklært Breivik utilregnelig i desember 2011.

Tankegodset

Siden gjerningsmannen var utilregnelig rettet man skytset mot de som hadde påvirket ham. Aftenposten siterte en britisk forsker på at det kunne tenkes at sinnslidelsen kom før meningene. Hvordan kan man gjøre «samfunnsdebattanter» ansvarlig for hva syke mennesker gjør ut av tidens tanker?

Denne problemstillingen har ikke norske medier vært interessert i å forfølge. Da hadde de måttet gi fra seg muligheten til å legge skylden for 22. juli på høyresiden.

Men «bruken» av 22.juli går enda dypere: Det ble allerede da trukket noen kausaltråder mellom tanker og handling som venstresiden har holdt fast i. De som har visse tanker blir gjort medansvarlig. Eller sagt på en annen måte: Hvis du våger å tenke utenfor de offisielle rammene, får du en merkelapp i pannen: Samfunnsfiende.

At landets justisminister kunne bli «dømt» sier noe om kraften i disse forestillingene, for det er forestillinger, ikke tanker.

 

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.