Kommentar

Utøya er en så grusom hendelse at folk kvier seg for å kritisere de som fortolker den. Slik er også samtalen om «Utøya» blitt vanskelig. Utlegningen går på tomgang. Jonas Gahr Støre, Mani Hussaini og Erna Solberg på Utøya 22. juli 2018. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix NTB

Det er gått åtte år og flate og banale meninger er ved å overskygge nødvendigheten av å minnes 22/7. Det er en påpekning som ligger så langt utenfor AUF og venstresidens horisont at den må komme fra de som den anser for motstandere og ellers omtaler i forblommede vendinger.

Som det ble sagt i en internchat:

Sosialdemokrater er blitt gode på å ødelegge det de har bygget opp. Det er rart at de ikke forstår at den voldsomme politiseringen av tragedien ikke vinner gjenklang utover egne rekker. Folk orker ikke delta i minnesmarkeringer i fremtiden hvis det betyr at de må identifisere seg med AUFs politiske syn..

Det er ikke kommet én ny tanke ut av de som forvalter 22/7. De går i ring, eller som man sier på amerikansk: Double down. De gjentar det de har sagt, enda enklere enn før.

Det er noen standardfraser som går igjen: Tankegodset og at gjerningsmannens tanker er blitt normalisert. Men vi får aldri presisert hva tankegodset går ut på.

Det er det gode grunner til. Ved å hinte og «stelle» assosiasjonsrekkene kan man bygge ut fiendebildene.

Hovedscenen er ikke Norge, den er ikke en gang Vest-Europa. Den er USA der Trump fremstilles som den store hvite etnonasjonalisten.

Breivik har fadet bort. Da han kalte seg Fjotolf ble han mer latterlig.

Det er Trump og Brexit som har satt en støkk i den utvidede venstresiden.

All energi vendes mot Trump. Alt handler om Trump og enhver sammenheng hvor det er mulig blir koblet til Trump. Det kjører 24/7.

Feilen med venstresiden er at den har gitt opp å tenke. Å gå inn for det som mer og mer minner om et vestlig oligarki, appellerer ikke til velgerne. Venstresidens egen koalisjon sprekker. Fagbevegelsen klarer ikke svelge Acer, når EU gjør akkurat det venstresiden har anklaget dem for helt siden folkeavstemningen i 1972: Et bordet-fanger-opplegg. Når man først har gitt fingeren tar EU hele hånden, og det er umulig å stige av toget.

Politikken er systematisk antinasjonal. Det kan alle se.

Den rådende oppfatning er først og fremst taktisk: Den bruker det den har for hånden. Breivik og høyreekstremisme er selvsagt for fristende til  å la være å bruke.

Sannhet betyr lite og det er ikke bare pga postmodernismen at den er blitt relativ. Det er et stort gap mellom overordnede idealer og den konkrete politikken. Det er i dette «mellomrommet» at politikkens konsekvenser viser seg. Men makthaverne tåler ingen åpen diskusjon.

22/7 var en forbrytelse på et nivå som sprenger all målestokk vi er vant til ut fra norsk historie i fredstid. Det er ikke tilfeldig at Breivik gikk til jihadister for å hente inspirasjon.

Det eneste botemiddelet mot et nasjonalt traume er sannhet. Ved å prisgi 22/7 til propaganda svekker Ap, AUF, statsministeren og mediene virkningen. Folk slutter å ta det inn over seg. Det blir en avstand mellom hendelsen og ønsket om å forstå.

Når jeg hører Jonas Gahr Støre og Erna Solberg snakk om konspirasjonsteorier og hatet er det helt tomt. Det er «ingen hjemme». Da var det bedre man gjorde som i New York, der man hver 9/11 samles for å høre de dreptes navn bli lest opp. Det ville ikke være mindre virkningsfullt i Oslo.

Men ønsket om å slå politisk mynt på 22/7 ødelegger budskapet.

Forvalterne av 22/7 gjør det samme i dag som for åtte år siden: De vet hva som var Breiviks motiv og drivkraft, og de vet hvem som inspirerte ham.

Men dette budskapet er enda mindre overbevisende i dag enn det var for åtte år siden.

Det har ikke skjedd noen utvikling av tanken. Tvert om, omgir venstresiden og regjeringspartiene seg med eksperter og synsere som har laget en enkel fortelling om skyld og ondskap. Den passer så godt med venstresidens behov at det hele går opp: Historien blir en ligning, hvor alle faktorer er kjent: Venstresiden har rett og fienden står alltid til høyre.

Hvis man leser Jonas Gahr Støres bok vil man se at han trekker linjen fra NS til Fremskrittspartiet og derfra til Breivik.

Dette er den versjonen som norske skolebarn skal lære i fremtiden. VG skriver at lærere hittil har vært litt unnvikende når det gjelder å identifisere «tankegodset». Men det skal de nå gjøre noe med.

Avstanden mellom det virkelige livet og ideologien blir bare større.

Det er snart ingen forbindelse over hodet.