Sakset/Fra hofta

«Nå ser vi hvilket Frp vi får: Det blir Sylvi Listhaugs Frp – et Frp som anerkjenner konspirasjonsteorier» skriver Hadia Tajik i VG. Riktignok går politikk vel så mye ut på å skade sine motstandere som å få til endringer i tråd med eget partiprogram, men fallhøyden blir stor og selvskading resultatet om man blir tatt i uryddig omgang med de faktiske forhold.

I Sylvi Listhaugs nylig utgitte bok «Der andre tier» skriver hun blant annet om tiden rundt sin avgang som justisminister. Dette får Aps nestleder Tajik til å titulere Listhaug som «konspirator».

Konspirator Listhaug kan ikke bli stående uimotsagt.

Teorien starter med setningen «Det som skjedde, var ikke tilfeldig», og går i korthet ut på følgende: I romjula 2017 lanserer Jonas Gahr Støre en masterplan i Dagens Næringsliv. Planen er ifølge Listhaug å klistre Frp til Anders Behring Breivik.

I intervjuet med Dagens Næringsliv fra 25.12.17 sa Støre blant annet dette:

Jonas Gahr Støre mener Anders Behring Breiviks Frp-engasjement bevisst ble underspilt.

– Det var noen temaer som vi bevisst skar unna, som at Anders Behring Breivik hadde vært medlem av Fremskrittspartiet og hatt tillitsverv i ungdomsorganisasjonen. Det husker jeg godt at vi i dagene etter 22. juli var opptatt av å ikke gjøre til et tema. Det mener jeg var riktig der og da, sier Støre. […]

– Jeg tror vi hadde berøringsangst for å si det som det var. Det ble en fortelling om at han hadde vært medlem, men så ble han rar og forsvant ut. Det som er vondere og dypere er hva det er i et ideologisk landskap på høyresiden som trekker et ungt menneske på søken. Og hva han tok med seg derfra på veien videre mot terrordagen, sier Støre.

– Breivik sa [i retten] at han begynte å få litt troen på demokratiet da Frp lå an til 30 prosent oppslutning før valget. Det er en ganske sterk setning som det ikke har vært oppmerksomhet om, sier Støre.

Støres kobling mellom ABB og FrP ble naturligvis møtt med kraftige reaksjoner, for dette åpenlyse forsøket på «guilt by association» kommer ikke som en slengbemerkning eller en tilfeldig bisetning mellom to munnfuller julemat. Dette er et nøye kalkulert utspill fra Støres og Aps side, som ble kommunisert i en hjemmekoselig ramme på kjøkkenet til forfatter Jan Kjærstad og testet ut på opinionen i DNs spalter.

Støre har eksplisitt sagt at «Ap vil bruke 22. juli mer» og at partiet har «vært for varsomme med å trekke paralleller til 22. juli i politiske debatter». Tajiks forbløffelse over det videre hendelsesforløpet fremstår derfor ikke troverdig:

Ifølge Listhaug setter Arbeiderpartiet da et disiplinert Ap-maskineri på vent – «en hel arbeidsdag», som hun skriver – til filmen Utøya har premiere. Da starter partiet masterplanen til Støre. Først med en Twitter-melding fra en kommunikasjonsrådgiver på partikontoret. Så fulgt opp av nåværende og tidligere AUF-leder. Deretter kommer partiledelsen på banen. Som Listhaug selv skriver: «De rullet ut de nøye planlagte innleggene til Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen.»

I alle dager. Dette ville vært latterlig om det ikke også var en ganske grov konspirasjonsteori.

For det første er sammenfallet i tid med premieren på filmen Utøya uomtvistelig tilfeldig. Datoen for fremleggelsen av lovforslaget ble bestemt ca fire måneder før filmpremieren. Det er ene og alene Aps folk som konstruerer en kobling her – i god, konspiratorisk stil. For det andre er hendelsesforløpet og hvordan denne koblingen ble brukt av partiapparatet grundig dokumentert tidligere av George Gooding:

Det kan se ut som Arbeiderpartiet endelig fikk en gyllen mulighet til å ta oppgjøret med 22. juli som de hadde ønsket seg, via personen de hater aller mest – Sylvi Listhaug.

Hastigheten og samstemtheten mellom sentrale Ap-folk fremstår som uvanlig godt planlagt og koordinert til at denne koblingen mellom filmpremiere og lovforslag skjer tilfeldig.

Tajiks ankepunkt er at «alle» var med på Listhaug-kritikken:

Angrepet utløste for det andre en storm av reaksjoner fra langt flere hold enn bare Arbeiderpartiet og AUF. Blant de mange som reagerte og tok avstand på Twitter og Facebook, var Høyre-politikerne Tina Bru, Henrik Asheim, Stefan Heggelund, Erling Lae og Venstres partileder Trine Skei Grande. Jeg regner med at de selv kan bekrefte at de ikke er en del av Arbeiderpartiets såkalte propagandamaskineri. Mistillitsforslaget som gjorde slutt på Listhaugs tid som justisminister ble fremmet av partiet Rødt. Også Rødt kan nok bekrefte at de ikke koordinerte forslaget sitt med Arbeiderpartiet.

Men hvem fikk ballen til å rulle? Ingen andre partier enn Ap. Når Hadia Tajik avslutter sitt leserinnlegg som her, så spørs det om ikke hun er blitt et offer for egen konspiratorisk tankegang:

Makta til å sette offentlig dagsorden og spre konspirasjonsteorier har Frp fått av Høyre og Erna Solberg. Det er urovekkende at norsk politikk trekkes i en slik retning.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!