Kommentar

Det er dristig av Arbeiderpartiet, SV, NRK, Dagsavisen, Dagbladet, VG, Aftenposten, Vårt Land – konsensusblokken – å koble sammen netthets, 22/7 og manglende oppgjør med holdninger og den ønskede brede front mot ISIS.

Når man i samlet flokk velger å gå så hardt ut mot Fremskrittspartiet og later som om det bare er der det finnes grums, graver man en grav man selv kan falle i.

Det er særlig tre aktører fra Arbeiderpartiets side: Jonas Gahr Støre, Raymond Johansen og Hadia Tajik. Offensiven virker planlagt og koordinert.

Skal man vinne moralske seire, må man feie for egen dør. Man må også omgås varsomt med språket.

Den aktuelle videoen som Ulf Leirstein trykket «liker» på, ligger fortsatt på youtube.com:

Den er amatørmessig og smakløs. Tittelen:
«Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet godtar oppfordring til drap» er en tilsnikelse. Det kan den som ser videoklippet fra Dagsrevyen selv konstatere. Ordet «godta» får en dyster virkning når det kobles til «oppfordring til drap». Det lyder som aktiv støtte, og slik kommer også pressen til å tolke det, men da tillegger de Ulf Leirstein denne odiøse tolkningen, og ikke seg selv eller opphavsmannen.

Slikt blir det urent trav av.

Slik blir historien om Leirsteins «like» noe opphavsmannen setter i gang fordi han reagerer på Tajiks toleranse for jihadisters ytringsfrihet. Men han greier seg ikke med kritikk, han må fordreie for å fremstille henne i et enda dårligere lys enn hun klarer selv.

Tajik sier ikke direkte at det er lov å hylle halshugginger, men hun sier at det er lov å komme med forherligende omtale av terrorideologier. Loven slår inn når det er snakk om konkrete trusler eller handlinger, presiserer hun.

Det var en ytterst uklok og merkelig uttalelse av lederen for Stortingets justiskomité, slik document.no har påpekt tidligere. Tajik viser her en toleranse for jihadister som hun aldri ville innrømmet noen som hadde ytret seg tilnærmelsesvis like brutalt og radikalt på høyresiden.

Den observante borger må stusse.

Hvor er konsistensen? Raymond Johansen vil ha et oppgjør med holdningene som etter Aps mening førte til 22/7. Hva med holdningene til Ubaydullah Hussain? Det fremstår som om Tajik forsvarer hans rett til å ytre seg slik han gjør. Hvorfor er det da nødvendig med et oppgjør med FrP og holdningene bak 22/7, mens Ubaydullah skal få holde på?

Tajik sier at det er Ubaydullahs holdninger vi må mobilisere mot. Men er det slik at vi skal la de få holde på, til jihadister begår en forbrytelse som kan sammenlignes med den på Utøya?

Hvis det er en så farlig kobling mellom holdninger og handlinger som Arbeiderpartiet nå gjentar, hvorfor gjelder ikke samme kobling mellom ord og handling for islamistenes del?

Så langt har ingen kunnet påvise at Anders Behring Breivik hadde noen med seg, mens islamistene teller tusener, bare i Europa. Likevel velger Tajik å si at jihadistene er beskyttet av ytringsfriheten, og hun sa det etter en sekvens som viste støtte til halshuggingen av James Foley.

Mangelen på konsistens er uforståelig. Kan det være at Tajik ikke ser parallellen?

Skal de behandles forskjellig fordi Utøya er et faktum, mens islamistenes trusler ennå ikke er gjennomført? Men det hun kommenterte, var hyllesten av en film som viste halshugging av en amerikansk journalist.

Forskjellsbehandlingen virker merkelig og uforståelig. Er likvidasjonen av Foley bare noe som skjer «der ute»?

En slik mangel på konsekvens virker helt merkelig all den stund vi i sommer opplevde en uke med tilnærmet unntakstilstand.

Parallellene og sammenhengene virker innlysende. Likevel velger Arbeiderpartiet å gjøre Ulf Leirstein til det store nummeret. Men med kjøret mot FrP risikerer Ap og mediene at søkelyset rettes mot parallellene.

Kanskje Hadia Tajik ble så «høy» på demoen mot ISIS at hun følte at de hadde den brede fronten de drømmer om? Avsløringen av Faten Mahdi al-Hussainis tilknytning til en sharia-variant av sjia og koblinger til Iran har satt dem i forlegenhet. Fronten slo sprekker.

Man undrer seg over hvordan mediene har gjort Ubaydullah Hussain til rikskjendis? Hvordan rimer det med ønsket om å bekjempe farlige holdninger? Under rettssaken la dommer Dagfinn Grønvik islamistiske prinsipper til grunn: Hvis han trodde han fordømte Amal Aden i et muslimsk land, var det forståelig.

Det norske systemet er på glid i forhold til islamismen, som gjenfinnes i mange varianter. Det har ingen fast grunn under føttene.

Det er kanskje derfor mediene og sosialistene strever med å ta inn over seg hvor farlig trusselen fra islamistene er.

Det blir derfor noe uvirkelig over dekningen og debatten. Man tror man kan definere virkeligheten som man vil.

Leirstein opptrådte dumt og stilte seg lagelig til for hogg.

Men hva med mediene? Opptrer de ryddig, eller er vi vitne til bøllete opptreden både fra oven og nedenfra?

Bølleriet nedenfra har vi allerede beskrevet. Men når Aftenposten skriver på lederplass at Ulf Leirstein gikk god for at Tajik «støtter halshugging», driver avisen samme tøying av ordene som bøllen som opererer nedenfra.

Tirsdagens leder i Aftenposten begynte:

Utgangspunktet var partiets justispolitiske talsmann Ulf Leirsteins aktiviteter på Facebook. Han uttrykte støtte til ytringer som påsto at Hadia Tajik støtter halshugging, og som fremhevet hennes muslimske bakgrunn som et problem.

Her misbrukes ordet støtte, og en avis kan ikke påstå at den ikke vet forskjell på «godta», «støtte» og «like». Slik man leser ordet «støtte», har det samme aktive betydning som videomannens «godtar». Slik forsøples det offentlige ordskiftet og legger premissene for mer bølleri.

Men mediene må finne seg i å bli målt strengere enn en anonym amatør.  Deres moralisme er anmassende. De oppfører seg som de kondisjonerte i det gamle Christiania som kunne sette nesen i været og snøfte av den gemene hop. Slik geberder den nye politiske klasse seg.

Forstår de ikke at i den digitale tidsalder er de nakne?

Begrepet netthets er blitt en eufemisme som brukes om høyresiden. Tajik strekker strikken avslørende langt når hun sier at hun ville filleriste Leirstein for å vise hva muslimer i Norge må finne seg i.

Tajik sier at hun ønsket å ta opp til debatt hvordan norske muslimer må leve med hatretorikk i hverdagen. Det nærliggende eksemplet var det hun selv hadde opplevd.

– Jeg ønsket at eksempelet skulle være så konkret som mulig. Det skulle ikke være mulig for Frp å sno seg unna. Det skulle bli synlig hva Frp gjør – og det har det blitt, sier Tajik.

Men hva med hetsen blant muslimer? Den interesserer mediene seg lite for. Amal Aden gir ukentlig eksempler i Dag og Tid på hvordan kontroll utøves, med trusler og vold. Hun har kjent det på kroppen.

I sommer har jødehetsen flommet over Europa. Venstresiden er enten taus eller deltar. Slik setter man seg i en umulig posisjon.

Hvis man virkelig ønsket den brede fronten mot ekstremisme, måtte man gå adskillig grundigere til verks, og man kan ikke hudflette en side som ikke utgjør noen trussel og lukke øynene for en trussel som er så omfattende at Europa ikke har sett maken siden nazismen.