Kommentar

Det er et særkjenne ved den norske debatten at den avspores og handler om bagateller. Disse bagatellene kobles til noe stort og alvorlig. Det handler nesten alltid om moral og at noen skal gå botsgang. Gjett hvem?!

Det politiske teaterinnslaget som spilles, er velkjent. Det har mediene i hovedrollen som megafon og innpisker og Arbeiderpartiet som klandrende, bebreidende og dømmende. Med Jonas Gahr Støre har de også fått en leder som gjerne vil spille landsfader. FrP må falle på kne og kysse hans hender. Det er kanskje mer Don Corleone over dette enn pater familias.

I Politisk kvarter fikk Siv Jensen seg omsider til å beklage at Ulf Leirstein trykket «like» på en mening som hevdet at Hadia Tajik sto for muslimsk dominans, og at hun støttet halshugging. Det siste virker helt stupid.

Men da Siv Jensen omsider fikk seg til å si at heller ikke hun hadde sans for slike «likes», fulgte programleder Bjørn Myklebost umiddelbart opp med et: – Vil du be om unnskyldning?

Det holder ikke å beklage, man skal ydmykes.

Dette har Fremskrittspartiet lært, derfor sitter beklagelsene langt inne. Det er dumt. Siv Jensen burde kritisert skuespillet og avslørt det: medienes maskepi med venstresiden, manipuleringen av opinionen, misbruk av makt. Effekten er en korrumpering av den offentlige mening. Folk skal jages i skammekroken.

Men beklagelse sitter langt inn for FrP-ere. De snakker om noe annet og lar seg dermed presse. Jensen ville snakke om radikal islam. Hun forsøkte innledningsvis å minne om at Gahr Støre i 2009 sa at radikalisering ikke var noe problem i Norge. Men hun burde hatt et svar på Leirstein-kritikken. Umiddelbart.

Fremskrittspartiets problem er at de ikke har tatt verdidebatten på alvor. De må synliggjøre hvorfor mediene kan blåse opp saker og gjøre dem til tegn på illojalitet.

Gahr Støre beklaget at FrP tillot solospillere å drive det han kalte «en puls» utenom hovedfeltet. Det skjer gang på gang, sa Gahr Støre, og ville at Jensen skulle disiplinere partiet. Han nevnte anklager om at Arbeiderpartiet «ødelegger» landet og siktet åpenbart til Christian Tybring-Gjeddes kronikk i Aftenposten, «Drømmen fra Disneyland», for n’te gang.

Gahr Støre og venstresiden gjør akkurat det han anklager FrPs solospillere for: Han anklager dem for illojalitet. De er ikke til å stole på.

Jensen burde skåret igjennom og møtt Gahr Støre på hjemmebane: Dette er et forsøk på å kriminalisere en legitim politisk debatt, og det er mediene og venstresiden som driver et lurvete spill. Hvis en «like» på Facebook kan opphøyes til «ytring», vil man alltid kunne finne noe fra en kommunerepresentant fra Indre Glomfjord som mediene eller Raymond Johansen triumferende kan dra frem.

Hvor er Siv Jensens motstøt? Hvor er strategien? Hun burde i første setning tatt avstand fra Leirsteins «like». Hva er problemet med det? Dernest burde hun minnet om at overtrampene er likelig fordelt. Med den forskjell at når de begås av venstresiden, blir de ikke kommentert. Det er bare et par år siden Gahr Støres medforfatter til hans nye bok, Jonas Bals, sto frem i Klassekampen og tok til orde for at klassehatet måtte gjenreises i norsk politikk.

Er det dette som er den «brede fronten» som Gahr Støre etterlyste i kampen mot radikalisering? Han ga inntrykk av at det er FrP som er det eneste partiet som blokkerer en slik samling.

Dette er hykleri og manipulasjon. Venstresiden seiler med mange lik i lasten, slik debatten om Faten Mahdi al-Hussaini viser.

Det har den gjort hele tiden. Antisemittismen er det mest alvorlige ankepunktet, og en toleranse for islamisme som er den diametralt motsatte av den holdningen man møter høyresiden med.

Kritikken må være stringent, den må være konsistent, og den må være gjennomtenkt. Fremskrittspartiet trenger ikke la seg drive fra skanse til skanse av foreningen av medier og venstreside. Det kan slå tilbake. Men man må forstå spillet og våge å sette navn på det, og til folk som ikke kan styre tungen, er det «rett ut».