Kommentar

Truslene mot Christian Tybring-Gjedde og hans familie har gjort inntrykk. Man iler til med å ta avstand fra dem. Slik viser man det uakseptable ved trusler. Men problemet er oppfatningen av ytringsfrihet.

Det offisielle Norge vil ha litt ytringsfrihet, eller den definisjon av ytringsfrihet som til enhver tid er bekvem. Dessverre, ytringsfrihet er mer krevende enn som så. Og i tilfellet Tybring-Gjedde møter man seg selv i døren.

De samme medier som nå forsvarer Tybring-Gjedde, har tidligere hengt ham ut.

Typisk i så måte er Aftenposten, som på lederplass kritiserer de som stadig kommer tilbake til den famøse kronikken Tybring-Gjedde og Ken Andersen hadde i avisen i august 2010. Tybring-Gjedde har jo beklaget en del av formuleringene. Derfor burde han bli tatt til nåde.

Senere har han beklaget ordvalget i kronikken. Likevel kommer politiske motstandere gang på gang tilbake til akkurat dette innlegget. Er dette rimelig når Tybring-Gjedde som en av få politikere, har tatt selvkritikk for noe han selv har skrevet?

Det streifer ikke Aftenposten å spørre om det kanskje var denne avbikten det var noe feil med. Kanskje var det den dressur mediene drev post 22/7 ved å stille politikere til ansvar for uttalelser de kom med før 22/7, som har utløst en stemning av jakt på syndebukker?

Aftenposten har selv utmerket seg i denne øvelsen. Man skjøv politikere foran seg som angrep Frp, og fulgte selv opp, som Robert Gjerde i dette intervjuet med Siv Jensen 7. september, som nettopp handlet om Tybring-Gjeddes kronikk. Det var etter at Tybring-Gjedde hadde beklaget visse formuleringer, men sagt at han likevel sto inne for meningene. Det var ikke godt nok for pressen.

– Hva mener du om hans uttalelse, Siv Jensen?

– Jeg sier det jeg har sagt tidligere, at jeg ville ha formulert meg annerledes. Det har også Tybring-Gjedde sagt selv.

– Men han sier samtidig at han står for alt innhold i kronikken?

– Jo, men nå kan vi ikke begynne å gå gjennom alt som er sagt i alle kronikker.

– Mener du uttalelsen er grumsete?

– Jeg vil ikke karakterisere det som grums.

Jensen sier debatten på hennes egen Facebook-side er et speilbilde av hva ulike aktører, også SV-ere, mener.

– Jeg fjerner rasisme og sjikane, men aksepterer at det står ting der som jeg ikke er enig i. Mange har tatt til orde for at vi nå skal ha mer ytringsfrihet. Halvorsen vil ha mer kontroll.

– SV mener du og Frp har et spesielt ansvar for å «rydde opp» fordi dere når ytterliggående miljøer. Er du enig i det?

– Jeg tror også folk i slike miljøer får med seg hva Halvorsen mener. At enkelte har ytterliggående meninger kan hverken Halvorsen eller jeg ta ansvar for.

Jensen forsvarer bruk av begrepet «snikislamisering».

– Ja, jeg har brukt det begrepet, mens Aps parlamentariske nestleder Martin Kolberg kaller det islamisering. Mener Halvorsen at Kolberg tilhører et ytterliggående miljø? Jeg har altså ikke angrepet religionen islam, men den politiske ideologien islamisme.

– Men tenker ikke folk mer på islam enn på ideologien islamisme når de hører ordet «snikislamisering»?

– Jeg tror ikke det. Jeg har aldri angrepet religionen. Jeg synes det er mer urovekkende at SV og Halvorsen nærmest bagatelliserer islamisme. Jeg tolker henne dithen at hun ikke mener debatten om islamisme er viktig å ta. Jeg mener utfordringen med radikale islamister ikke er blitt mindre etter 22. juli.

Det finnes ingen motforestillinger i Robert Gjerdes spørsmål. Han benytter sin overmakt til å tvinge Siv Jensen på defensiven, og vil helst ha henne på kne. Gjerde fortalte i en epost om sterke reaksjoner på oppslaget:

Har fått mange sinte reaksjoner fra konservativt hold/lesere, som mener vi stigmatiserer alle med et negativt syn på islamisme. Andre lesere mener vi ”ødelegger debatten” …

Gjerde ville gjerne ha en kommentar. Det lot ikke til at han forsto lesernes sinne.

I neste omgang kan man omtale dem som blir sinte som «grums» eller «ekstremister». Uten selv noen gang å ta eller se sitt ansvar.

Deløvelse

Ytringsfrihet i Norge er blitt en deløvelse, der noen med definisjonsmakt bestemmer hvem som får si hva.

Det har lite med ytringsfrihet å gjøre. Ytringsfriheten kan ikke deles. Spesielt ikke etter 22/7. Mediene har etter denne hendelsen hatt et meget stort ytringsansvar.

Truslene mot Tybring-Gjedde er et bevis på at de ikke har bestått prøven.

Det hjelper ikke nå at man frenetisk forsøker seg på skadebegrensning. Ånden er ute av flasken.

Tybring-Gjedde er truet fordi mediene etter 22/7 falt for fristelsen til å bruke terroren som et pressinstrument: Angrer du? Jeg vet ikke hvor mange oppslag det har vært i Aftenposten, VG, NRK om dette, hvor Magnus Takvam med ansiktet i seriøse folder messer om Fremskrittspartiets beklagelige ansvar. Eller Bjørn Bø, eller Elisabeth Skarsbø Moen, eller Marie Simonsen. Alltid det samme.

Frp har hatt vanskelig for å ta igjen, men etter intermessoet i Stortinget viste både Siv Jensen og Per Sandberg at de forsto noe av dynamikken: Når vi bruker visse ord, er de ekstreme, når Ap bruker de samme, er de akseptable.

Problemet er takhøyden. Mediene og de andre partiene kan ikke bestemme seg: Skal vi tillate Fremskrittspartiets synspunkter eller ikke? Eller er det fordi man frykter at de vil vekke slik gjenklang, at de må stanses? Man kan frykte at det er en kombinasjon av det prinsipielle og det opportunistiske, og slik dobbeltkommuniserer man med offentligheten, Frp og dets velgere.

Målestokken på demokrati er at man tolererer meninger man selv ikke liker.

Men den offisielle konsensus kan ikke bestemme seg. Den vil ha et sammenfall mellom egne idealer/oppfatninger og ytringsfrihet. Det er umulig.

Kontaminert

Mediene har fråtset i Anders Behring Breivik og gjort ham til et ondskapens ikon. Hans grimme ansikt griner mot oss fra hver eneste forside.

Enhver som kobles til dette dystre vesen, vil for evig være kontaminert. Det må mediene snart forstå. De må forstå sin egen makt, de må forstå hva de holder på med.

Christian Tybring-Gjedde er en vestkantgutt. Han passer inn i venstresidens stereotyper om «høyresiden». Ky-gutta kalte AKP (m-l) dem. Nå driver toneangivende Ap-medlemmer med den samme form for stereotyper, som bygger på det negative imaget som mediene og den politiske majoritet over mange år har dyrket om Fremskrittspartiet. Siv Jensen har portvinstemmen, faktene, gullsmykkene – ser hun ikke latterlig ut? Den samme forakten øses ut over Tybring-Gjedde fordi han er vestkantgutt og ikke snakker den rette sosiolekt. Derfor sier deltakerne i Natteravnene: – Hva gjør de her?

Etter 22/7 har disse stereotypene blitt farlige. I stedet for å advare mot dem har mediene dyrket dem. Nå kommer resultatet. Da er det lovlig sent og en smule hyklersk å fordømme dem. Eller fordømme Eivind Trædal for hans kronikk.

Den samme uthengning er blitt brukt og brukes mot alle som våger å stikke hodet frem. Aftenpostens egen Andreas Slettholm harselerte over Carl I. Hagen og Oslo bystyre som vil gi penger til Human Rights Service. Prester og kirkelig ansatte i Groruddalen skriver opprop mot Robert Wright fordi han våger å komme med motforestillinger til utviklingen i Groruddalen.

Skal man ta truslene mot Tybring-Gjedde på alvor, må man våge å se disse sammenhengene. Ellers vil truslene bare fortsette, og flere vil bli rammet. Å bli satt i gapestokken er forstadiet.

Norge har med 22/7 også fått sin karikaturkrise, den er bare mer alvorlig.

 

Les også

Snikjournalistikk -
Tukt og øvelse -
Perspektiv -
Det tar aldri slutt -
Stråmann -

Les også