Kommentar

Christian Tybring-Gjedde er blitt et navn mot sin vilje. D.v.s –  hans navn forbindes med noe andre har tillagt ham. Han har mistet kontrollen over sin persona i offentligheten. En forferdelig skjebne.

Han har stått frem på Dagsrevyen og fortalt hvordan det har resultert i politivakthold rundt boligen og hukommelsestap. Men kjøret i pressen er ikke blitt mindre. Begrep som anger og gå-i-seg-selv eksisterer ikke i norsk presse. Ganske enkelt fordi det handler om politikk. Noen har behov for å sette Tybring-Gjedde i gapestokken.

Representativ

Når Tybring-Gjedde påkaller sympati og fortjener forsvar er det ikke bare av allmenmenneskelige grunner, men også fordi det handler om demokrati. Tybring-Gjedde representerer meninger som mange har. Det er disse meningene pressen vil slå ned. Til det trenger de en syndebukk.

Det partiet han tilhører har fått nok av å stå på en uriaspost og har søkt trygghet i regjeringskontorene. Det gjør Tybring-Gjedde enda mer sårbar. Det står ikke noe parti klart til å forsvare ham.

Ofret

En forsmak på dette kom allerede ved valget for halvannet år siden, da Tybring-Gjedde ble hengt ut som kroneksempel på den hatefulle FrP’er. Partiledelsen lot pressen holde på. Den lot mediene få Tybring-Gjedde.

I boken Mens orkesteret fortsetter å spille, gjør Tybring-Gjedde opp status. Både for nasjonen, partiet og sin egen del. Det er et slags avskjedsbrev. Han konstaterer at FrP i regjering har sviktet på det viktigste punkt for velgerne: innvandringen, og nå er blitt gissel for samme politikk som de rødgrønne førte. Også FrP har forfalt til symbolpolitikk: Man roser seg selv av små justeringer – og på visse områder er man endog mer liberal enn Ap – mens de store linjene ligger fast.

Avskaffelse av nasjonen

I løpet av et par-tre tiår har Norge slått inn på en kurs som betyr en oppgivelse av nasjonen. Utviklingen i Sverige viser i klartekst hva som foregår: Danskene ser det klart fra den andre siden av Øresund. Når Fredrik Reinfeldt sier at Sverige ikke tilhører svenskene, men alle som kommer til landet, er det oppgivelsen av Sverige som svenskenes nasjon han signaliserer. Det er et skjebnesvangert valg midt oppe i en tid da Sverige mottar hundretusener av flyktninger utenfra Europa. Et Midtøsten og Nord-Afrika i oppløsning genererer store flyktningstrømmer, og Sverige er blitt det forjettede land. Samtidig har alle partiene nær som Sverigedemokratene inngått en avtale om ikke å snakke stygt om innvandrerne.

Sverige begynner å minne om et ekspresstog som sporer av i slow motion. Farten øker jo flere som stiger om bord.

I Sveriges spor

Jeg har lenge ment at Norge følger samme spor som Sverige. Hver gang Norge får sjansen til å gjøre noe annet, lar man sjansen gå fra seg. Regjeringsdannelsen var en slik.

Man var avhengig av å bli enige med Venstre og KrF. Det la begrensninger, men avtalen som Landsstyret godkjente var en begynnelse. Men så, etter at regjeringen hadde tiltrådt, kom en ny runde og i den nye avtalen var det nesten ingenting igjen av en ny kurs. Denne avtalen ble aldri forelagt Landsstyret, men kun godjent av stortingsgruppen. Tybring-Gjedde var den eneste som stemte mot.

Det ble et veiskille. Tybring-Gjedde er ikke optimist på partiets vegne. Et parti som selger ut sin viktigste sak, har dårlige odds.

FrP inn i varmen

Det hadde vært interessant om Tybring-Gjedde hadde brukt større plass på å beskrive partiets utvikling. Hva bidro til en slik utvikling? Var det nødvendig at et kompromiss ble til et knefall?

Etter min mening har Fremskrittspartiet tatt for lett på den ideologiske kampen. Det drives lite av verdikamp i FrP. FrP ønsker å være noe det ikke er: stuerent og kun liberalistisk. Det vedkjenner seg ikke slektskapet med de andre nye høyrepartiene i Europa. I stedet for å benekte og distansere seg burde man ikke heller forsøkt seg på en grenseoppgang og nyansering?

Er det så sikkert at det er danske Venstre som er FrPs søsterparti, når alle andre mener det er Dansk Folkeparti?

Distansering og benektelse

Og hvordan er det mulig å bli med i utstøtingen av Sverigedemokratene, slik partiets talsmenn flere ganger har gitt uttrykk for. Da sager man over den grenen man selv sitter på.

Eksistensberettigelsen til FrP er at man representerer meninger som ellers ikke kommer til uttrykk, ikke minst i synet på innvandring. FrP kunne vist at det går an å håndtere en slik kritikk på en legitim måte. Men da måtte man oppgitt ønsket om å bli stuerent. I det øyeblikk FrP ble stuerent hadde det utspilt sin rolle.

Mediene har drevet et spill med pisk og gulrot siden regjeringsdannelsen og FrP har vært altfor villig til å danse etter deres pipe. Solveig Horne er like politisk korrekt som Audun Lysbakken og Inga Marte Thorkildsen. Medier og Miljøpartiet kan herse med miljøminister Tine Sundtoft og kalle henne og regjeringen for hyklere. Hvorfor rykker ikke partiledelsen ut og slår tilbake? Hvilken rett har Rasmus Hanssen til å moralsk stemple Sundtoft når alle andre land tenker først og fremst på seg selv, og oljenasjonen Norge har gjort det samme i årtier? Hvorfor skal man være med på et skuespill der man selv havner i rollen som the bad guy?

Offensivt

Carl I Hagen greide å gjøre rollen til et våpen. Opinionen får sympati for the underdog, særlig hvis han biter fra seg. Siv Jensen har vært svakere. Hun har latt seg mobbe.

Saken om kjolen hun bar valgnatten: Jensen hadde ingen til å fortelle seg at den ikke passet. Da hun også skrek «Morn’a Jens» hadde pressen alt de kunne ønske seg.

Skann 13

Når Nord-Korea kaller Obama en apekatt gremmer de seg, men at Dagsavisen tegnet Siv Jensen som en apekatt husker ingen. De har gitt seg selv immunitet og med den følger hukommelsestap.

FrP har aldri helt kommet seg opp av rollen som mobbeoffer. De andre høyrepartiene i Europa utsettes for det samme. UKIP og Sverigedemokratene, for ikke å snakke om Pia Kjærsgaard. Siv Jensen er Norges Pia, men i stedet for å invitere henne og solidarisere seg, velger Jensen å ta avstand.

Det er politisk dumhet. Det er å la ens fiender bestemme premissene for hvem man er.

Syndebukken

Tybring-Gjedde ble blinket ut og er kjørt så hardt at han ikke hadde anledning til retrett. Mediene trengte en bad guy.

De holder ikke opp. Aftenposten slo 19. desember opp Fatima al-Musawis (18) personangrep: Nei, Christian Tybring-Gjedde, Norge er ikke et splittet land.

Jeg vil gjerne være en av dem som møter deg, snakker med deg og bryter fordommene dine. For meg er du ingen rasist, men jeg tror du har fordommer.

Jeg respekterer deg og dine meninger, men det må gjøres noe med dem. Det er skummelt å se hvor mange som er enige med deg og støtter deg.

– Jeg respekterer deg og dine meninger, men det må gjøres noe med dem. Det er denne naive, autoritære holdningen som burde ført til at redaksjonen underkjente innlegget. Det er for umodent til at det kan berettige et personangrep.

Når Aftenposten setter det på trykk er det fordi avisen deler den samme ideologiske naiviteten. Document.no er kjent med at Tybring-Gjedde forsøkte å få debattredaktør Erik Tornes til å forstå hvordan et slikt angrep virker. Om det snart ikke er nok. Tornes beklaget hvis Tybring-Gjedde følte seg personlig truffet. Men forsto ikke hvorfor han tok så på vei.

Sosialdemokrati og islam

Fatima al-Musawi er AUF-medlem, og bærer hijab. Hun er en av de flinke nye jentene, som representerer en ny legering av sosialdemokrati og islam. Her kommer intoleransen inn fra to kanter.

Den er ute av stand til å forstå at det går an å oppfatte verden på en annen måte. Den går derfra til å erklære andre oppfatninger for illegitime.

Motsetningene mellom islam og sosialdemokrati eksemplifisert ved Eskil Pedersens åpne homofili, utløser spenninger, som omsettes i enda sterkere angrep på meningsmotstandere som trykker på de ømme punktene.

Det samme gjelder antisemittismen. At en bevegelse som var ideologisk beslektet med sionismen nå er assosiert med islamister, skaper en frustrasjon og dårlig samvittighet som tas ut i enda sterkere ideologisk overbevisning og ønske om å forsikre at man er god og tilhører riktig side.

På bar bakke

FrP har forsømt den ideologiske kampen. Det har ikke noe Civita, ikke noe Manifest analyse, eller Agenda. Det har nesten ingenting å stille opp. Det har en Tybring-Gjedde som i churchilliansk tross nektet å kapitulere.

FrPs fall på meningsmålingene handler om noe langt mer enn variabel popularitet. Det handler om et parti som har unnlatt å gjøre hjemmarbeidet. Det har surfet på en bølge. Men et parti som tror at det kan bruke denne kapitalen til eget formål, uten å stå til regnskap for velgerne, har feilvurdert.

Tybring-Gjeddes exit er derfor et varsel om at Norge ikke lenger har et parti på høyre fløy som målbærer hva store grupper mener. Det skjer samtidig som Sverige er på vei mot en polarisering som vi ikke forbinder med Norden.

– Ekstremist

Et talende eksempel: Under valgkampen hadde Ullern Avis et intervju med Erna Solberg der hun omtalte Tybring-Gjedde som ekstremist. Oppbrakt skrev hans kone Ingvil til Solberg og lurte på hva slags samarbeidsform dette var. Solberg svarte tilbake at hun ikke hadde brukt ordet og hadde bedt avisen komme med et korrektiv. Det kom aldri. Ingvil forsøkte å fortelle Solberg hvordan en slik stempling virker og hva den gjør med de som utsettes for den. Av svarene ser man at Solberg ikke kunne eller ville forstå.

Akkurat slik hun heller ikke ville forstå Mona Levin da hun ba Solberg slutte å sammenligne Europas muslimer med jødene på tredvetallet.

– Såpass får dere tåle, skarret Solberg.

Når den politiske korrekthet deles fra ytterste venstre til Høyre, blir det merkelig tomt. Hvordan skal FrP kunne samarbeide med et slikt parti som ikke ser forskjell på konservativ anstendighet og politisk korrekthet?

Det er ved å åpne seg et politisk tomrom som gjelder det nasjonale. At bekymringen uttrykkes både på høyre og venstre fløy viser at den er utbredt. Noen kommer til å fylle tomrommet.

 

 

omslag.tybring-gjedde

 

 

Les også

Perspektiv -
Hva krangler Erna og Siv om? -
Litt ytringsfrihet -
Norge går mot høyre -
Varslerne -
Bordet fanger -
En dose edruelig Olav Versto -

Les også