Kommentar

På en dag som denne er det lett å miste perspektivet og bli opptatt av egen situasjon, men det er nødvendig å se helheten for å forstå hva som skjer. Hardkjøret mot PST-sjef Janne Kristiansen og rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby er uttrykk for det samme: En sterk og maktfull meningselite vil ha ett bestemt resultat av 22/7.

Det som utspiller seg i mediene, er resultat av agendaer fra voksne mennesker i posisjon. De velger kalkulert. Det er ikke alvorgenerasjonens verk. Men det de voksne gjør, vil ha stor innflytelse på de unges forståelse av samtiden. Det er flere som burde tenke over ansvaret.

Dette oppgjøret med en diffus og farlig «høyreside» er 68-generasjonens siste handling. Den føler seg angrepet i sine grunnleggende forestillinger om verden og seg selv, og vil ha uskadeliggjort fienden før den overlater roret til andre.

Men fordi de har sørget for effektiv selvrekruttering, har de ingen rundt seg som kan gi dem motforestillinger. Bremsene mangler.

Det truer ytringsfriheten i Norge, det truer den institusjonelle maktdeling og den profesjonelle integritet.

Tirsdag 29. november var en merkedag da resultatet av den judisielle observasjon ble kjent. Ikke før hadde sjokket lagt seg, før krefter ble mobilisert for å rive den fra hverandre. At man dermed også måtte ødelegge den faglige autoriteten til de to rettspsykiaterne, var en nødvendig omkostning. Men man river ikke bare ned deres personlige status, man river samtidig ned respekten for faglig autoritet. Man politiserer psykiatrien.

Rapporten var en sjanse til å dra i snora og stanse opp og summe seg. Men slik har det ikke virket. Spesielt VG og NRK har gitt gass. At advokat Geir Lippestad velger å gå ut og ville stevne meningsytrere som moralsk ansvarlige, virker merkelig i lys av rapporten. Har han oversikt over konsekvensene av dette utspillet?

Det er ikke til å undres over at enkelte politikere har bitt på den kampanjen VG, NRK, Dagbladet og de fleste andre har kjørt i lengre tid. Utspillene fra Snorre Valen og Eivind Trædal var forutsigbare. Men de er enkeltpersoner. Det er mer alvorlig at Eskil Pedersen og Raymond Johansen virket koordinerte i sine utfall mot Fremskrittspartiet og «hatretorikken.» I stedet for å advare dem mot denne eskaleringen har medier som VG bare fyrt opp under retorikken.

Igår kom nyheten om at Christian Tybring-Gjedde og hans familie er truet i den grad at politi har bevoktet huset, og de har fått innskrenket bevegelsesfrihet.

Det var sjokkerende, og samtidig til en viss grad forutsigbart.

Det er bare noen dager siden Dagbladet slo opp Eivind Trædals sak kalt Søppelmennesker, med store bilder av Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug og Ole Jørgen Anfindsen.

Når politikussene diskuterer dette i Politisk kvarter eller Aktuelt, blir det bagatellisert eller tilbakevist.

Det var ingen anger å spore i NRKs omtale av truslene igår, hverken i Ole Torps Aktuelt eller i Politisk kvarter. Hvordan skulle de kunne det?

NRK tilhører mediene som har ført kampanje mot Frp i alle år, og de fikk en sak i hendene de kunne bruke til å presse Frp’ere som Christian Tybring-Gjedde til bot og anger. Skulle de be om unnskyldning? For det vil de måtte gjøre hvis de gikk inn i materien og så på årsaken til truslene.

Tybring-Gjedde er behandlet på og fremstilt på en måte som gir trusler som konsekvens.

Man gjør ikke slutt på disse truslene ved å fordømme dem. Det gjør man kun ved å si at hans meninger er helt legitime innenfor den politiske debatten.

Det er her resten av det politiske establishment svikter. Frp vil ikke bli godtatt før det slutter å være Frp.

Man sier motstrebende at Frp befinner seg innenfor det politisk akseptable, med noen unntak, slik VGs Elisabeth Skarsbø Moen og Magnus Takvam sa det i Politisk kvarter imorges.

Men hvordan kan vi stole på en slik vurdering når begge over lang tid har markert seg som politiske motstandere av Frp og ikke er villig til å gi Frp en fair behandling?

Dette kjøret har pågått i så lang tid at det ikke er rart ledelsen blir sliten og søker inn mot midten.

Verdikampen har ikke vært Frps sterke side, og Siv Jensen har forsøkt å be om godt vær, og hun har på en måte ofret Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen. Til ingen nytte. Det holder ikke opp. Det slutter ikke. 22/7 vil for all fremtid være et Damokles-sverd hengende over Frps hode. Motstanderne trenger bare rasle med det.

Det eneste valget hun har, hvis hun ønsker å være tro mot partiets velgergrunnlag, er å stå fast og si at hun representerer en femtedel av velgerne. De meningene som er ytret har ikke vært ekstreme, de har vært helt normale. Og hvis man skal gå uttalelser etter i sømmene, hvorfor gjelder ikke det andre partier eller medier?

Denne dobbeltmoralen er noe folk reagerer på, langt ut over Frps velgergrunnlag.

Norsk demokrati trenger at noen står fast, hvis ikke blir vi blåst over ende alle sammen.

Hvor stopper det? Vi er nå kommet i en situasjon hvor menneskers liv og helse ofres.

Hvis noen svarer at det må man regne med hvis man ytrer seg på den måten, så har man beveget seg et langt steg mot svenske tilstander. Der risikerer Sverigedemokrater på grunnplanet å få stener inn gjennom vinduet, bli slått ned eller få en øks i døra, og statsminister Fredrik Reinfeldt sier man må regne med konsekvenser hvis man tilhører marginalen.

Det er dit vi er på vei. Nå er de første signalene kommet. Og med 22/7 som drivstoff og målestokk kan det bli riktig ille.