Sakset/Fra hofta

Statsminister Jens Stoltenberg tok Gro Harlem Brundtlands uttrykk og overførte det til nettet. Men like lite som Harlem Brundtlands formaning om å «bry seg» hadde noen virkning, vil Stoltenbergs ha det.

Den sosiale virkelighet er ikke slik.

Det er lenge siden samfunnet var slik at «nabokjerringer» brød seg. Det har med den individuelle frihet å gjøre: Vi vil ha oss frabedt innblanding i våre liv. Men det har også betydd større avstand mellom mennesker. Den personlige frihet har en pris. På toppen av dette kommer store samfunnsmessige endringer, og et tilsig av mennesker utenfra som vi vet lite eller ingenting om. Vi vet ikke lenger hvem vi har med å gjøre. Tilliten er mindre, bortsett fra på et helt overflatisk nivå. I en viss forstand kan man si at Norge er blitt som enhver annen moderne nasjon: full av muligheter og brutal. Men det holder ikke for det offisielle Norge: Vi vil fortsatt ha med oss kosen, tryggheten og overbevisningen om å være best.

Da bærer det helt galt av sted, og man risikerer å innføre en skjærende, dissonant tone av anti-modernitet. Av svermeri, sentimentalitet og selvopptatthet.

For å si det med Oscar Wilde: Sentimentalitet er brutaliteten på ferie.

Det eksisterer et interessant samspill mellom en kompleks, ny sosial virkelighet og nettet. Det er på nettet det nye samfunnet utsettes for kritikk og gis mulighet for korrigeringer. Som sådan er nettet en unik mulighet til innsyn i borgernes hoder.

Men sosialister og sosialdemokrater og pene mennesker liker ikke det røffe og upolerte. De vil gjerne ha dannelse også på nett, og de ser gjerne at digitale nabokjerringer som Marte Michelet og Marie Simonsen tukter og holder kustus. I praksis er det slik det fungerer.

Men like lite som fortidens pryl eller vask av munnen med såpe hjalp, vil dagens formaninger hjelpe.

Denne formyndermentaliteten er også i strid med dyrkingen av den personlige frihet som ellers er grunnlaget for samfunnet.

Innerst inne vet både politikerne og mediene dette. Men de later som det digitale spanskrøret vil virke.

Det virker på enkeltpersoner som henges ut som samfunnsfiender.

Det virket på Christian Tybring-Gjedde. Han lever under politibeskyttelse.

For de andre har det også virket – de tør ikke stå frem. De diskuterer under nick name eller anonymitet, og mediene behandler nettdebattene som stebarn.

Nabokjerring ligner litt for mye på sladrekjerring. De gjør livet surt.

Mediene oppfører seg som begge deler: De driver kustus og sørger for å sladre om mennesker og gi dem et dårlig rykte.

Øivind Strømmen gjorde en viktig påpekning. Han sa at redaksjonene ikke tar sine egne nettdebatter alvorlig. Det ville ikke Nils Øy, Redaktørforeningen eller redaktører ta til seg. Et blikk på nettdebattene forteller noe annet.

Under presentasjonen av Strømmens bok ble denne kritikken mer eller mindre fortiet.

Hvorfor «koker» det på nettet? Kan det ha noe å gjøre med at medier og politikere ikke vil ta opp de brennbare emnene i sin fulle bredde, snakke om sammenhenger som vanlige folk for lengst er klar over?

Hverken politikere eller journalister tør. De har investert for mye i forestillingen om en virkelighet, og den må holdes på plass. Alt som kan true byggverket, må holdes nede.

Det sier seg selv at dette er en helt uholdbar situasjon i en digital verden. Det er på tvers av alt det internett står for.

Norge trenger selv en arabisk vår.

Det er ikke sikkert Stoltenberg forstår hvor selvmotsigende hans ord er.

Nettalderen forutsetter nettopp tillit. Alternativet er en eller annen form for sensur. Det man kan gjøre, er å være et godt forbilde og vise størst mulig åpenhet.

Den tillit Stoltenberg ellers hyller, tør han ikke stole på når det kommer til nettet. Det gjør heller ikke redaktørene og journalistene.

Denne skjærende selvmotsigelsen reagerer folk på. Det gnager på tilliten til systemet.

Norsk offentlighet hadde sårt trengt flere kjettere. I dagens Norge er de statslønnede. Håpet for nye ideer er nettet.

I den digitale virkelighet er det plass til å leke, utprøve, diskutere og hente informasjon. Hvis Stoltenberg tror at det er mulig å kontrollere denne verdenen, viser han bare at han ikke kjenner den.

På forsiden av Dagsavisen er det bilder av fire-fem personer som melder seg som frivillige «digitale nabokjerringer».

I PR-språket kalles dette en gimmick eller et stunt. Hvorvidt utspillet er seriøst og har noe håp om å lykkes, spiller mindre rolle. Det er effekten der og da som teller. Som en kinaputt.

Det er en naivitet over både Stoltenbergs og kongens nyttårstale. Et ønske om at ting skal gå bra. Som er forståelig og velmenende, inntil et visst punkt. Så tipper det over. Det er ikke sikkert Stoltenberg er klar over hvordan hans ord oppfattes.

Han snakket om Thomas, gutten som var født 22. juli, og jenta på Filippinene som ble verdensborger nummer 7 milliarder. Kanskje de en dag vil bli venner på Facebook.

Dette er internett på sitt beste.

Internett på sitt verste er når totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet. Dette må vi møte med fasthet. Vi skal drive dem ut med kunnskapens lys. Å ta til motmæle mot ekstremisme er å ta ansvar for fremtiden. Jeg oppfordrer alle til å bli gode digitale nabokjerringer.

Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene.
Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men – vi skal ta igjen. Vi skal svare.

Det er å vise ytringsansvar å si: «Nei, du tar feil». Vi gjør det ved lunsjbordet på jobben. Nå er tiden inne for også å gjøre det på nettet.

Språket er upresist og derfor vanskelig å forholde seg til. Det er ment å skape noen ord som får kraft til å leve sitt eget liv, hvis mange nok gjentar dem og kopierer dem.

Det er bare det at de mangler det som skal til for å være presise og derfor sanne. Hvis ord skal ha en konstruktiv virkning, må de ha en berøring med virkeligheten. Satt på spissen: hvordan skal løgn kunne fordrive løgn?

Utrykket «totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet», er mytisk. Det skaper forestillingen om visse «mørke krefter» som har fått drive på uforstyrret. Men hvem er disse «totalitære forførere»? Det er typisk at man sjelden eller aldri har med noen adresse. Selv om man ellers har vært veldig påpasselig med at andre «ikke må skjæres over én kam». Det er helt greit å skjære «ekstremistene» over en kam. Men hvem er de?

Vel, ekstremisme = ekstremisme, er det ikke? Det er på dette selvreferende nivå man havner. Det gjør enhver debatt håpløs hvis den ene part sitter med all definisjonsmakt.

Nå sier Stoltenberg at det slett ikke er meningen å sensurere. Slik innførerer man uvegerlig nok et element i samtalen: forstillelse og falskhet. Samtalen blir monolog.

Eskil Pedersen har sagt at Frp’ere og andre må tåle å bli kritisert når de fremfører sterke meninger. Han og flere med ham får det til å høres ut som om det er Frp som ikke vil ha ytringsfrihet.

Selv gikk han og meldte Christian Tybring Gjedde til politiet for kronikken Drøm fra Disneyland. Det var ytringsfrihet i praksis.

Tybring-Gjedde lever nå under politibeskyttelse som følge av trusler.

Vil det være mulig for Eskil Pedersen å se noen sammenheng mellom hans, AUFs og Aps syn på og holdning til Frp og det faktum at Tybring-Gjedde er alvorlig truet?

Kan det tenkes at også de med riktige meninger må tenke over forholdet mellom ord og handlinger? Hittil har debatten blitt ført på en måte som om den tanken er utenkelig.

Bak ligger 22/7s uhyrlighet. Den skygger for en slik selvgranskende mulighet. Man er overbevist om at man kjenner «sammenhengen».

Pedersen/Ap vil mene at det er påvist at Anders Behring Brevik med Øyvind Strømmens formulering var «en ensom ulv, men han kom fra en flokk», og at det er dokumentert at det finnes et «miljø» og et «hatefullt klima» som begynner med Frp.

Fordi de får dette synet bekreftet i nær sagt samtlige medier, er de overbevist om at de har rett og at dette er ubestridte fakta. Den rent prinsipielle betenkning: Hva om vi tar feil? er for dem uinteressant.

At Tybring-Gjedde er truet er for dem en politisak, og uuttalt ligger en annen oppfatning: Som man reder ligger man. Tybring-Gjedde må til en viss grad selv bære ansvaret for situasjonen han har havnet i.

Det er det ingen ansvarlig politiker som vil si høyt. Men det finnes nok av journalister og skribenter som både mener og tør si dette. Eivind Trædals artikkel Søppelmennesker var et slikt in your face-innlegg. Det var payback-time overfor «ulvene»: Som de roper i skogen, får de svar.

Vi står da i den underlige og bisarre situasjon at en gruppe som oppfører seg som en gruppe blir skånet under vignetten «skjær dem ikke over én kam», mens de få enkeltpersoner i Norge som tør å stå frem med fundamental kritikk av samfunnsutviklingen, henges ut som «søppelmennesker». Det kunne gjerne stått Wanted over bildene av Hege Storhaug, Tybring-Gjedde og Ole Jørgen Anfindsen i Dagbladet.

Man trenger ikke ha spesielt sterkt gangsyn for å oppdage at dette handler om ytringsfrihet og demokratiets vitalitet. Ikke prinsipielt, men praktisk, her og nå. Hvis man da ikke ser verden nede fra et hull. Der befinner den mediale og politiske eliten seg, og de fortsetter å grave. De er overbevist om at de har rett fordi de er mange.

Demokrati betyr ikke flertallsstyre alene. Det betyr også beskyttelse av mindretallet. Bak denne reservasjon ligger en innebygget forsikring og advarsel: Flertallet kan ta feil. Det kan komme til å gjøre noe galt.

Beskyttelsen av mindretall/minoritet korresponderer med advarselen om at flertallet kan ta feil. Dvs. at også de med riktige meninger kan ta feil.

Thorbjørn Jagland vil ha menneskerettighetene innskrevet i Grunnloven. Han stoler ikke på hva «folket» kan finne på. Men hva om det er hans egne som tar feil? Hvem kan garantere at han/hun har rett?

Det er derfor demokrati bygger på at ulike meninger brytes. Demokrati betyr å ta sjanser.

Jens Stoltenbergs nyttårstale 2011

Les også

-
-
-
-
-