Kommentar

Jens Stoltenberg var blant dem som reagerte med klarest hode hva angikk demokratiet og ytringsfriheten i et kritisk øyeblikk etter den 22. juli, og han kom ikke uventet inn på begrepet ytringsansvar i sin nyttårstale i går kveld. Her oppfordret han folk til å diskutere ekstremistiske synspunkter på nettet:

Internett på sitt verste er når totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet. Dette må vi møte med fasthet. Vi skal drive dem ut med kunnskapens lys. Å ta til motmæle mot ekstremisme er å ta ansvar for fremtiden. Jeg oppfordrer alle til å bli gode digitale nabokjerringer. Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene. Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men – vi skal ta igjen. Vi skal svare. Det er å vise ytringsansvar å si: «Nei, du tar feil». Vi gjør det ved lunsjbordet på jobben. Nå er tiden inne for også å gjøre det på nettet.

Det er prisverdig av statsministeren at han tar til orde for å konfrontere ekstreme oppfatninger, hvor de nå enn befinner seg, verbalt fremfor å feie dem under teppet. Og det ville virkelig være en god ting hvis folk tok seg tid til å gjendrive faktafeil, finne svakheter i resonnementer og påpeke etisk uholdbare oppfatninger.

Men Stoltenberg er kanskje litt vel optimistisk hvis han tror at ekstremismen får dårligere vekstvilkår på denne måten alene. For ved å gripe fatt i de oppfatningene som ikke tåler dagens lys, er det i beste fall ekstremismens verbale frukter man for en stakket stund kommer til livs — ikke ekstremismens røtter. Flere av dem som er urolige for at fremtidens Norge ikke blir til å kjenne igjen, har ganske riktig endel ideer som ikke tåler nærmere granskning. Men det at disse ideene er gale, av og til sågar også ekstreme, betyr ikke nødvendigvis at den uroen som fikk ideene til å oppstå, er totalt irrasjonell eller ubegrunnet.

For folk kan ha en sterk, instinktiv følelse av at noe er galt selv om dette ikke gir seg uttrykk i feilfrie og vel avbalanserte resonnementer. Når de så får høre av omgivelsene at alt er i sin skjønneste orden, oppstår det en forvirring og et mentalt spenningsforhold som kan gi seg merkelige utslag. I denne desorientertheten kan man lett forkaste troen på en tradisjonell autoritet og hengi seg til de falske profeter. Men ved å prioritere gjendrivelsen av deres profetier, glemmer man hvorfor troen på autoriteten opprinnelig forsvant.

Situasjonen kan sammenlignes med Tea Party-bevegelsens skepsis mot den politiske eliten i Washington. Den har sitt opphav i en følelse av at denne eliten er arrogant og tror den vet hva som er best for vanlige amerikanere samtidig som den gir blaffen i dem. Dette resulterer også i endel merkelige utspill fra crackpots, men det er ikke dermed sagt at følelsen er helt uten rot i virkeligheten.

Man har altså på begge sider av Atlanteren å gjøre med et mistillitsproblem: Folk som merker hvor skoen trykker, blir belært at de tar feil av en hovedstadselite av politikere, journalister og mer eller mindre pseudo-akademikere som lever økonomisk og sosialt beskyttede liv. En noe mindre innbilt ufeilbarlig tilnærming ville straks ha båret bud om større interesse for vanlige folks problemer. Hva med å spørre seg hva vedkommende har rett i snarere enn hvor han tar feil?

Et ofte benyttet eksempel på Tea Party-folkenes sprøe ideer, var de såkalte death panels: offentlige utvalg av helsepersonell som tar stilling til hvilke pasienter som ikke skal få livsforlengende behandling. Tanken om at komiteer i hvite frakker møtes for rituelt å bestemme at Joe får leve og at Jack må dø, var naturligvis gal. Men kombinasjonen av mangel på penger til kostbare operasjoner og prioritering av unge fremfor eldre, kan i praksis gi samme resultat selv om ansvaret er pulverisert. Jack dør på grunn av en forskrift, ikke fordi noen har tenkt ut at akkurat han skal dø.

Noe av det samme fenomenet gjør seg gjeldende i innvandringsdebatten. Det er ikke sånn at et mektig demografisk dødspanel veldig sterkt ønsker at de innfødte europeerne skal vekk, og møtes for å pønske ut hvordan. Men når den siste forhutlede og ressursfattige europeeren flytter vekk fra en fransk forstad, er det ikke så merkelig om en slik tanke får feste seg i hans sinn. Det er ikke sikkert at det lureste man kan gjøre, er å bruke alt sitt intellektuelle skyts til å forklare vedkommende at han tar feil i alt han sier.

Stoltenbergs forslag er naturligvis velment. Men det fører ikke nødvendigvis så mye godt med seg. Og det går en linje fra dette forslaget til utspill av den typen man av og til kan se i forbindelse med valgkamp: Det er bare om å gjøre at vi får forklart velgerne at det er vi som har den beste politikken. Det samme gjelder Norges fredsmegling i utlandet: Bare partene får snakket sammen og lyttet til Norges fornuftige oppfordringer om dette eller hint, skal det nok bli fred. Det er alltid den andre som skal lytte — til visdommen Arbeiderpartiet legger for dagen på Norges vegne. De vet jo best.

Det betyr selvsagt ikke at det er galt å gjendrive faktafeil eller logiske feil, eller fortelle en person med en ekstremistisk oppfatning hvorfor den er ekstremistisk. Men hvis man ikke samtidig tar vedkommende på alvor som en likeverdig samfunnsborger, setter seg inn i vedkommendes situasjon, lytter til det han har å fortelle og innrømmer muligheten for at han kan ha noe viktig på hjertet som man selv har undervurdert, vil den skisserte «du tar feil»-holdningen sannsynligvis nære ytterligere ekstremisme. Samtidig risikerer man å overse de politisk relevante bevegelsene som måtte skje utenfor ekstremismens søkelys. I USA finnes det større sympati for Tea Party-bevegelsens opprørsholdning mot Washington enn de rare ideene deres skulle tilsi.

Det er altså ikke nødvendig å bruke så mye krefter på å finne gode argumenter for at folk ikke skal låne øre til British National Party eller desslike. Man skal spørre seg hvorfor et politisk relevant antall personer gjør det til tross for de åpenbart gode grunnene til å la være. Det er en langt vanskeligere øvelse, for den vil blottstille hvordan man selv svikter. For å gjøre moteriktig bruk av neologismer, vil det vise hvordan man ikke har tatt lytteansvar. Kanskje Stoltenberg burde invitere til en tekopp også. Det er nemlig ikke sikkert det er muslimer og nordmenn som har mest nytte av den.