Farage_addresses_the_media_during_a_national_poste-large_trans++jJeHvIwLm2xPr27m7LF8mTWU-KwRaHvlaJXY1texVLQ

Vest-Europa og USA opplever i disse årene mer enn antydninger til en langsom politisk revolusjon, som hittil for det meste har vært ublodig – med velkjente unntak. Et konkret, målbart uttrykk for dette er det relative tapet av oppslutning om tradisjonelt dominerende partier, skikkelser eller bevegelser til fordel for nye, omtalt som populistiske sådanne – i beste fall.

Stilt overfor denne realiteten splittes opinionen i to: Personer som representerer det bestående, som føler affinitet til det bestående, eller som selv etterstreber en posisjon i deres rekker (la oss kalle dem snobbene), føler seg truet – på vegne av egne anskuelser eller interesser. De andre føler håp om at det bestående må vike plassen for noe nytt.

Vi vet ikke hvor fort denne revolusjonen vil utvikle seg, ei heller hvilke personer eller begivenheter som vil bli skjellsettende. Kanskje blir det hverken Le Pen, Trump eller Brexit som markerer et skifte til høyere gir. Og kanskje vil ikke girskiftet skje i år eller til neste år. Men summen av de politiske forandringene som ubønnhørlig skjer, tyder på at vi har å gjøre med en underliggende bevegelse som ikke stanser på lang tid ennå.

ANNONSE

Likevel gjøres det ikke spesielt mange gode forsøk på å forstå hva som foregår.

De toneangivende personene i samfunnet tilhører i så overveiende grad det bestående, at vi ikke vet spesielt godt hva som motiverer de andre, selv om noen faktorer synes nokså klare. For noen handler det om at de er tapere i det innvandringsliberale globalistiske spillet, for andre om solidaritet med taperne man kjenner fellesskap med, for atter andre om en følelse av bortkommenhet i en ny virkelighet som det bestående bare vil ha mer av – som om genuint fellesskap og følelse av hjemhørighet var en styggedom.

De nye bevegelsene fremstår dermed som en nødbrems man vil dra i, uten helt å vite hva som skjer idet toget har stanset.

Det gjøres endel dårlige forsøk på å forstå hva som foregår. De dreier seg i korthet om at de dumme, uvaskede, umoralske og altfor tallrike masser har funnet kandidater å samle seg om. Nedlatenheten resulterer i en innbilt moralsk og intellektuell overhøyhet der den politiske analysen skulle ha sittet. Oppslutning om en Wilders, en Hofer, en Åkesson etc. blir sett på som tegn på uforstand, og blir bedømt moralsk.

Her kan det reises noen innvendinger.

For hvis det virkelig er tale om uforstand, er det nødvendig å “spytte den som er blind, i ansiktet”? Er ikke det i strid med opplysningsidealet og nestekjærligheten, som er så sentrale elementer i den vestlige sivilisasjon? Og risikerer ikke det å avstedkomme bitterhet som fra tid til annen kan få voldelige uttrykk?

Men den viktigste innvendingen har helt andre premisser: For hva om det, til tross for eksempler på uforstand, finnes en underliggende instinktiv reaksjon som likevel kan ha noe dypt fornuftig i seg?

Mange tenker mer eller mindre ubevisst at de toneangivende må ha rett og de uvaskede må ta feil, for oppslutningen om de førstnevntes ideer er så overveldende blant politikere, embedsfolk, journalister, akademikere og profesjonelle meningsatleter. Men hva om dette egentlig bare er manifestasjoner av egeninteresse hos en kaste som gir blaffen i enhver som ikke tilhører deres egne sosiale sirkler? Noen kommer ikke på den tanken før de selv av en eller annen grunn er havnet utenfor disse sirklene, eller personlig føler konsekvenser som ikke stemmer overens med det de forteller.

Et eksempel på snobbete analyse fra vår egen andedam som gjenspeiler lignende saker fra utlandet, gis av John Færseth i publikasjonen som kaller seg Fri Tanke. Trump er angivelig de konspiranoides kandidat. Og det er naturligvis kjempefarlig.

Feilen består i at man betrakter folk som rent ideologiske individer, som om en person med tvilsomme oppfatninger om regjeringen, ikke kunne være et lovlydig eller godt menneske, en verdsatt kollega, en trofast venn. Men hvorfor skulle alle være så forbasket velinformerte om hva som er sant eller usant om regjeringen? De fleste har andre plikter og interesser i livet.

Det er jo uansett god grunn til å vise mistenksomhet overfor makten. Det er et sunt instinkt. Og hvis makten reagerer på en litt urimelig beskyldning med en nedlatende holdning som sier at den selv vet folks beste, bekrefter den at skepsisen er begrunnet. Kanskje var beskyldningen gal, men holdningen man møtes med, gir likevel en slags bekreftelse på at makten i det minste må ha noen andre svin på skogen – så vekk med den.

Er nå det egentlig så hakkende galt analysert?

Reaksjonen fra the establishment viser at de som skulle ha vært folkets tjenere, tar mål av seg til å være dets herrer. At det er galt, burde være innlysende. Men det er det ikke lenger.

Vi har rett og slett å gjøre med en demokratisk tretthet. De folkevalgte har glemt at folket er suverent.

En folkevalgt er å sammenligne med en ekstern bestyrer for et boligsameie. Hvis huseierne ikke vil ha bestyreren der lenger, kan de bytte ut vedkommende – uansett hvilken begrunnelse de måtte nære i dypet av sitt hjerte.

En politisk leder risikerer altså å bli avsatt på premisser som i seg selv ikke trenger være riktige. Men det kan være fornuftig å avsette vedkommende likevel. Vi liker å tro at vi lever i rasjonelle tider hvor det er samsvar mellom logikk og handling, men slik fungerer ikke politikken – den blander seg bare unntaksvis med den kjølige fornuften.

Denne kjølige fornuften kan godt innvende at massene ikke har så mye å klage over. Kriser til tross har de fleste mennesker i USA og Vest-Europa det såre vel. Fedme er et langt større problem enn sult hos de fattige, og de fleste har tilgang på varer, tjenester og opplevelser som de fleste bare kunne drømme om – eller ikke engang var i stand til å drømme om – for en generasjon eller to siden.

Men hjertet har sin egen fornuft, og den er ikke nødvendigvis dårligere. I manges hjerter finnes en dyp uro for at våre ledere ikke styrer til vårt eget beste; de har snarere gitt avkall på enhver styring til fordel for en mer eller mindre usynlig globalisert hånd. Og i den hånden er folk kasteballer. De tviler på at velstanden vil vare, og de får færre barn, hvilket tyder på uro over fremtiden.

I denne virkeligheten kommer det noen politikere og sier: Du er ingen kasteball, du er viktig. Og hver gang noen innser at uroen for fremtiden ikke var ubegrunnet, er sjansen stor for at disse politikerne får enda flere med på laget.

Det er opp til oss å skille mellom skitt og kanel, og det er opp til oss å bidra til at den politiske revolusjonen forblir så ublodig som mulig.

Noen vil fortelle oss at det er skitt alt sammen. De tar feil, og det risikerer å bli deres bane.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629