Kommentar

En barnehage i Sandefjord har i år bestemt seg for å erstatte en vanlig St. Lucia-feiring med en såkalt «livssynsnøytral lysfest», fordi det angivelig er ekskluderende for noen elever å gjøre det på gamlemåten.

Initiativer av denne typen er ikke helt ukjente, og reiser normalt en rekke spørsmål.

Er det ikke mer inkluderende å involvere personer som har bakgrunn fra en annen kulturkrets, inn i en skikk tilhørende vår egen? Det innebærer jo ikke noe krav om at de innerst i sitt hjerte må like den, og det innebærer slett ikke noe krav om konversjon. Det er snarere det samme som å si «sånn har vi pleid å gjøre det her hos oss, og det er helt OK for oss om du vil være med», forøvrig en meddelelse småtassene mer eller mindre eksplisitt vil møte mange ganger i livet. Det kan også være en ikke helt ueffen opplæring i det å gjøre gode miner til slett spill, en egenskap det er vanskelig å komme utenom i et noenlunde sorgløst liv. Fjerner man en tradisjon av hensynsfullhet, må jo den tilgodesette dessuten tenke at den tradisjonen umulig kunne være mye å samle på.

Er det ellers helt normalt å feire det nøytrale? Vi feirer gjerne et bryllup, en bestått eksamen, en idrettsprestasjon etc., men det er ikke noe nøytralt ved noen av disse tingene. Det er ikke påfallende nøytralt å beslutte å vie seg til en bestemt person for resten av livet. I sportssammenheng ville det nøytrale være å feire et uavgjort resultat. Men om nå nøytraliteten er et krav, hvordan kan det å feire et naturfenomen som lyset, som vel må sies å være en fest av hedensk eller new age-type, være nøytralt?

I den aktuelle sandefjordske barnehagen er det imidlertid ikke noe ønske om helt å skyve bort det kristne innholdet. Man erstatter St. Lucia-feiringen av en lysfest, men vil samtidig benytte anledningen til å lære om Lucia. Man ønsker altså velkommen kunnskap om den historiske bakgrunnen for feiringen man ikke lenger vil arrangere, samtidig som selve feiringen erstattes av noe annet, sågar noe beslektet, sånn at det skal være en viss gjenkjennelse i det hele.

Hva er det som skjer her?

Dette kan ikke kalles utvanning, ei heller kan det kalles spesielt antikristent. Men reaksjonen i de fleste menneskers stille sinn vil likevel befinne seg et eller annet sted på skalaen mellom et litt anstrengt velvillig «øh, javel?» og et nokså avvisende «WTF?». Det finnes noen dype grunner til det, selv om de ikke nødvendigvis står så klart for en.

Noe av perpleksiteten skyldes kanskje det kunstige og konstruktivistiske i det å ville skape en ny og perfekt tradisjon. Det har noe utopisk ved seg, og er dessuten i strid med selve betydningen av ordet tradisjon, altså noe muntlig overlevert mellom generasjonene. Et påfunn må på et vis bestå tidens tann før det kan kalles en tradisjon. Før det skjer, er påfunnet å sammenligne med et eksperiment – og barnehagen med et slags laboratorium.

Den dypeste grunnen er kanskje likevel ikke barnas rolle som forsøkskaniner. Det er jo isolert sett nokså uskadelige greier det er tale om. Kanskje det som resultat av god vilje og samarbeidsånd til og med er nokså hyggelig, om enn det ikke oppfattes som noe man føler hjemmehørighet til.

For hjemmehørighet har med gjenkjennelse å gjøre, og gjenkjennelse er ofte knyttet til ritualer. For mange vil derfor irritasjonen dreie seg om den pålagte fjerningen av et ritual, eller snarere omgjøringen av selve ritualet til en analyse av ritualet.

Hvorfor er det så irriterende?

Fordi det pålegger folk en annen innstilling til en bit av livet enn den som faller naturlig for dem. Småtassene skal heretter ikke feire sammen noe litt høytidelig som hittil har vært feiret sammen, de skal skaffe seg kunnskaper om feiringen. Legge under mikroskopet et pussig lite fragment av ens egen historie, og dermed identitet, og la observasjonen inngå som del av en erstatningsfeiring.

De skal altså ikke delta, de skal studere. De skal bli små sosiologer – det er betegnende at en religionsviter har bistått barnehagen i Sandefjord.

Dette fraværet av felles deltagelse i en høytidelig feiring lærer dem et par-tre ting. Når det kommer fremmede, betyr det slutten på det autentiske fellesskapet man burde ha beholdt og invitert andre inn i, og starten på et falskt. Et farvel til felles opplevelser av tradisjonell høytid. Each man for himself, i beste fall med sin egen klan. Siden livet har en sosial dimensjon, betyr dette at det innføres en avstand til det livet man har kjent. Avstand til eget og andres liv.

Det er altså ikke bare fordømt akademisk, det fremmedgjørende også. Man blir fremmede både for seg selv og andre, fordi man blir seg selv også gjennom andre – også når det fører til at man oppgir sitt gamle fellesskap og hengir seg til et annet. Det første forblir uansett ens målestokk.

Vi har med andre ord å gjøre med et sammenstøt mellom en deltagende og en analytisk holdning til livet. Analytisk, umoro og steril, noe det ulineære, rufsete og messy livet ikke er.

Et sammenstøt som vedrører den tradisjonelle flertallsreligionen, vel og merke. Hva med andre menneskelige kulturuttrykk? Kan f.eks. en skole fortsette å arrangere en fotballturnering i skoletiden hvis det finnes elever som ikke liker fotball, og føler seg ekskludert av at noen gjør noe så komplett irrasjonelt som å nedlegge betydelig anstrengelse for å lempe en ball inn i et nett mellom to stenger? Det er jo noe pseudoreligiøst over den felles jubelen over en scoring også. Mon tro om det ikke var bedre å arrangere en balldag hvor man analyserer tidligere tiders fotballturneringer sosiologisk?