Sakset/Fra hofta

Unge Høyres leder og Hedmark Høyres 1. kandidat til Stortinget Kristian Tonning Riise reagerer i Dagbladet den 2. juli på deler av HRS’ og Documents kritikk av statsminister Erna Solbergs deltagelse ved id-feiringen som fant sted i idrettsanlegget Vallhall forrige søndag.

Tonning Riise virker som en skuffet mann. Han klager innledningsvis sin nød over at den som hverken er hauk eller due i innvandringsdebatten, havner under dobbelt verbal ild.

Debatten preges på den ene siden av en kvelende berøringsangst overfor alt som har med islam-kritikk og en monoman og trangsynt islam-fiendtlighet på den andre. Med mindre du sier «Kan ikke alle bare være venner med hverandre?» eller «Få dem ut alle sammen!», så er du nesten dømt til å få kjeft fra begge sider samtidig.

Well, bu-fucking-hu. Hvis man ikke tåler kjeft i det mest splittende politiske spørsmålet i manns minne, har man lite å gjøre i offentlig debatt – langt mindre i politikken.

Unge Høyre-lederen gir eksempler på retorisk høyoktan fra Hege Storhaug og Kent Andersen uten egentlig å gå i rette med dem. Han har derimot bitt seg litt merke i Nina Hjerpset-Østlies omtale av statsministeren, som hun sier har gått «hardt ut mot halve kongeriket». Det er en karakteristikk av tingenes tilstand som er ganske solid underbygd.

Meningsmålinger som Tonning Riise ikke kan unngå å kjenne til, men som han behendig ignorerer, viser at mer enn halvparten av de spurte i ti europeiske land helst ville hatt full stans i all innvandring fra muslimske land. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er svært forskjellig i vårt eget land.

Kanskje er det derfor han i stedet prøver seg på en avfeiende ironisk manøver:

Det samme kongeriket som trykket Kongen til sitt bryst da han uttalte at: «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting»? da antar jeg.

Stortingskandidaten tar det for gitt at mediehyllesten av kongens utsagn representerer en oppfatning som har et overveldende flertall i befolkningen.

Men ingenting tyder på at så er tilfelle. Klappsalvene illustrerte snarere for tusende gang hvilken avgrunn som finnes mellom kommentariatet og befolkningen, men kanskje fremfor alt hvor høy terskelen er for å ta til motmæle mot en så hyggelig og verdsatt skikkelse som vårt statsoverhode. De fleste nordmenn synes kongen er hellig selv når de ikke måtte mene at alt han sier er genialt; det kan minne litt om katolikkers forhold til paven.

Det analytiske høydepunktet i Tonning Riises tekst, som riktignok ikke er særlig høyt, er fortolkningen hans av kritikken mot statsministeren:

Det provoserende består altså i at hun har møtt opp på markeringen av en muslimsk høytid, vist at dette også er en del av dagens Norge og at hun selvfølgelig er statsminister for alle norske muslimer også.

Det er dessverre ikke sånn at man er statsminister for alle norske muslimer idet man stiller opp ved en kjønnssegregert massemønstring hvor praktisk talt alle de tilstedeværende kvinnene går med hodeslør, og et urovekkende antall menn går i Midtøsten-gevanter som klart forteller at en selv ikke har flyttet mentalt til Norge ennå, selv om ens foreldre måtte ha kommet for førti år siden.

Da er man ikke statsminister for sekulære muslimer, for individene som har beholdt en muslimsk identitet, men som ikke føler for å flagge den kollektivt – og slett ikke i selskap med de mest reaksjonære islamske kreftene i landet, som det offisielle Norge i sin himmelropende uforstand har gjort til samtalepartner. Man er derimot islamistenes statsminister. Man er statsminister for de muslimene som heller vil ta livet av døtrene sine enn å være vitne til at de gifter seg med en nordmann.

Det er en samfunnsskadelig strategi, og Tonning Riise vet det. Men han er et lojalt partimedlem som heller forsvarer sin leder enn å tenke høyt over hvem som bør erstatte henne, og Erna vil helt sikkert vite å premiere lojaliteten etter et godt valg – kanskje oppnådd med litt flere muslimske stemmer enn normalt.

Dessverre tvinger lojaliteten Unge Høyre-lederen til å sminke sjefens politikk ganske tungt:

Så hva er det Erna har gjort som er så kritikkverdig? Har hun tatt til orde for en mer liberal innvandringspolitikk? Nei. Erna er tvert imot opptatt av alltid å understreke at regjeringen vil holde fast på en streng innvandringspolitikk.

For å holde oss på Tonning Riises retoriske nivå: Er det den samme Erna som mente at vi uten problemer kunne ta imot 30.000 asylsøkere i året?

Unge Høyre-lederen er opptatt av integrering:

Det er ikke helt lett å få greie på hvordan Storhaug & co mener at muslimer skal bli godt integrert i Norge, hvis man ikke engang kan arrangere middagsselskap uten å få «Gamle Testamentet» slengt i trynet.

Det er veldig lett å finne ut hvordan Storhaug og andre mener at muslimer kunne ha blitt integrert, det holder som regel å høre på det folk sier – tilsynelatende ingen enkel øvelse. Det kunne ha skjedd dersom samfunnet hadde vist nulltoleranse overfor muslimers kvinnefiendtlighet, overfor den sosiale kontrollen over egne barn og andres barn fra egen klan, overfor de tallrike særkravene muslimene har stilt helt siden de kom til landet… listen er lang og velkjent.

Jeg sier «kunne ha blitt», for det er nå for sent: Diasporaene er så store, og segregasjonen så godt i gang, at det heretter langt på vei vil bli umulig å integrere muslimer i Norge. Tonning Riise kritiserer konfrontasjonslinjen, men det er fraværet av konfrontasjon som har skapt muslimske kolonier i Norge.

Tonning Riise slår seg på brystet med at han selv ønsker en streng innvandringspolitikk. Det han elegant overser, er at Norge ikke bestemmer sin egen innvandringspolitikk. Den er fullstendig prisgitt hva de europeiske landene foretar seg. Når afrikanerne som i dag går i land i Italia, på ett eller annet tidspunkt får italienske reisedokumenter, er det ingenting som hindrer dem i å komme til Norge. Og selv om de ikke skulle få reisedokumenter, kan de likevel komme hit dersom EU-landene opphever grensekontrollen.

Hvis Tonning Riises egen partifelle, Høyres nestleder Bent Høie, får det som han vil, blir det også slutt på en norsk grensekontroll verdt betegnelsen. Det er ikke godt å si om Unge Høyre-lederen tror alle mennesker i hele Norge er demente. Hvem tror han egentlig at han lurer ved å påberope seg en streng innvandringspolitikk på partiets vegne? Har han puttet Kristin Ørmen Johnsen i skapet?

Avslutningsvis forsøkes stalldøra lukket igjen etter at hesten er rømt:

Hvis ikke vi klarer å skape et fellesskap som det er mulig for folk uavhengig av religion å bli en del av, så blir det umulig å lykkes med integrering.

Ordet fellesskap er altfor vagt. Hva slags fellesskap er det Tonning Riise sikter til?

Et verdifellesskap er ikke lenger mulig å oppnå. Det kan ikke finnes noe kompromiss mellom tilhengere av religionsfrihet og dem som mener at frafalne muslimer burde straffes med døden. Ei heller finnes det noe kompromiss mellom den seksuelle friheten og dem som forlanger eiendomsrett over døtrenes jomfrudom. Men Tonning Riise ser ut til å tro det. Han er derimot ikke åpen for et fellesskap uavhengig av politiske oppfatninger, hvilket klart går frem av tittelen på teksten hans: «Kringsatt av tullinger».

Det er et åpent spørsmål om fellesskap er noe som overhodet kan prosjekteres, slik Unge Høyre-lederen ser ut til å ta for gitt. Fellesskap oppstår over lang tid i felles strev og felles erfaring. Det er et produkt av historien, som ikke kan programmeres. Nordmennene følte et nasjonalt fellesskap i etterkrigstiden. Det var betinget av historien. Men nå har de skuslet det bort, også på grunn av historien.

Siden Tonning Riise nominelt er konservativ, burde han ikke konsentrere seg om utopiske prosjekter, men heller prøve å bevare det som er igjen av et godt samfunn.