Kommentar

Statuene av Don Quixote og Sancho Panza er dekorert med rengjøringsutstyr under en demo på kvinnedagen i Madrid. Foto: Susana Vera / Reuters / Scanpix

Erna forstår ikke hva det handler om. Uttrykket «religiøs rasisme» tar kaka. Det forteller at Erna ikke aner hva debatten går ut på. Folk ytterst på venstre fløy, som Tore Bjørgo, snakker om «kulturell rasisme». Erna er i samme spor.

Forstår hun hva hun sier? Nei, Erna bare dilter etter i et opptråkket spor.

Går det an å diskutere på slike premisser? Nei, det gjør det ikke. Det blir for dumt. «Religiøs rasisme» er dobbel dose, en type dogmatisk rustning som er uinntagelig. Det er helgardering.

Hvordan reagerer man på et slikt moralsk carte blanche til seg selv? Ved å stoppe opp og la personen som sier noe så dumt bli stående igjen.

Erna har nå gjentatte ganger dummet seg innen de følsomme temaene religion, ytringsfrihet og kultur. For noen år siden sa hun til Mona Levin i Dagsnytt 18, da temaet var hvorvidt muslimer var dagens jøder, at det fikk da være måte på følsomhet. Spol frem til fjorårets kjønnssegregerte eid-fest i Valhall. Da presterte Erna å si at det var noen som forsøkte å splitte det nye fellesskapet:

«Vi lever i en tid hvor noen prøver å skape mer splittelse og mindre samhørighet. Da mener jeg det er viktig at vi i Norge klarer å bygge et fellesskap på tvers av religion, som gjør at vi sammen bygger et sterkere Norge.»

Dette er så dumt sagt at det egentlig ikke fortjener noen kommentar. Hvilket «sammen» er det vi snakker om? Vi får en ide i Terje Tvedts bok «Det internasjonale sammenbruddet», der han forteller:

  1. I 2000 oppsøkte for første gang en biskop i Oslo offisielt en moské, og det fant sted i den største moskeen på Grønland. Oslo-biskopen Gunnar Stålsett dro ikke til moskeen for å holde en preken om Jesus, om tradisjonelle religiøse verdier i Norge eller om ytringsfrihet, men for å gjøre ære på lederen av moskeen. Stålsett fortalte imamen: «Muslimer, jøder og kristne, alle kaller vi oss Abrahams barn», helt i tråd med Kirkens dialoglinje. Lederen av den samme moskeen var pakistaner, det vil si definitivt ikke Abrahams barn, og den samme imam som i 2016 reiste til Pakistan og forsvarte mannen som myrdet guvernør Salman Taseer i 2011, fordi guvernøren hadde tatt til orde for å lempe på blasfemilovene og fordømte dødsdommen over den kristne Asia Bibi.

Dette er de menneskene Erna, Raymond og Jonas inngår i fellesskap med på vegne av det norske folk, og pressen dekker dem. De vil aldri finne på å avsløre disse menneskene, slik Terje Tvedt gjør, og han har mange eksempler.

Jonas Gahr Støre siterte Tariq Ramadan da han skulle definere det nye norske fellesskapet, det tverrkulturelle som Erna også hyller. Men ingen norske medier eller politikere nevner at Ramadan nå er siktet for voldtekter og suspendert fra sin stilling ved Oxford. Hvorfor ikke? Fordi det de sier, ikke har noe med virkeligheten å gjøre. De lever på en måte et annet sted. I ideenes og idealenes verden, og den er uimottagelig for korreksjon.

Derfor er det kanskje ikke så lurt å gå bananas hverken mot Erna eller Sumaya. Sistnevnte vet åpenbart ikke hva hun har innlatt seg på. Å utnevne henne til årets bodøværing var stygt. De som gjør det, må vite hva de utløser. Hvorfor vil de henne så vondt?

De som gjør det, hausser henne opp så hun tror hun kan si hva som helst. Fuck-praten er ikke lenger et tegn på frigjorthet. Det er bare dumt.

Det sier mye mer om Ingunn Solheim og NRK enn om Sumaya og Sylvi Listhaug at Solheim oppfordet Sumaya til å sjikanere Listhaug. Listhaug har vennet seg til å bli herset med og sammenlignet med Gestapo av norske redaksjoner og kulturmennesker.

Det gjelder én lov for Loke og én for Tor i dette landet, selv om du er statsråd. Det er ikke noe som heter at du er høyt på strå hvis du tilhører feil side, er lys, blond og bærer kors.

De som hausser opp Sumaya, viser litt for tydelig at det er forskjell på folk. De er for avslørende. Sumaya går seg vill i alle begrepene. Hun tror det er bare å kjøre på.

Det sier noe om tilstanden i kongeriket at landets statsminister ikke forstår bæret av vår viktigste debatt. Hun forsøker også å kanalisere sex-sakene inn i et smult farvann. Hva vil du gjøre for at det ikke skal gjenta seg? ble hun spurt på  NRK i morges. – Jobbe med holdninger, svarte Erna.

Multikulturens apologeter begynner å vise alvorlige symptomer på den ideologien de har utsatt oss for i tretti år: Det er holdninger frakoblet virkeligheten.

Det ville ikke falle Erna inn å se Kristian Tonning Riise i samme perspektiv som Sumaya: Hun bagatelliserer at et politisk talent kunne forfalle i alkohol og sex uten at noen grep inn. Den samme avstandsholdning til virkeligheten viser seg i forsvaret av Sumaya.

Det er malplassert og fullstendig på jordet å finne opp et begrep som «religiøs rasisme». Da sier du at ordenes betydning ikke spiller noen rolle. Ei heller deres innbyrdes selvmotsigelser. Du velger en dobbeltløpet hagle for å være helt sikker på at du dreper utysket.

Jeg har ingen forhåpning om at Erna en gang forstår hva hun sier.

Hva kan folk gjøre? De kan reagere med å trekke seg tilbake og synes synd på både Sumaya og Tonning Riise.

Når folk gir seg moralismen i vold, forsvinner de ut av samtalen. Ord biter ikke.

Man må ikke tro at man kan slå seg inn ved å bruke enda sterkere ord, slik noen åpenbart gjør. Den siden av saken ser nok ikke Erna: Moralismen utløser vrede, et ønske om å bli hørt.

Norge er blitt et land med ulik lov for Loke og Tor. Og ikke bare lov; det er blitt et land med ulike språk. Noen utvalgte har lov til å felle dommer som opphøyer noen og sender andre til helvete.

Det er ikke så veldig mye du kan gjøre med det. Erna er overbevist om at hun mener og står for det rette.

Korreksjonen kommer til å ta lang tid.

Mennesker som ikke ligger under for den samme forblendelsen må praktisere et sannere språk hver eneste dag.

I lengden er det ikke noe annet som duger. Spør tsjekkerne med Vaclav Havel, spør polakkene og Solidarnosc. Det var samme system de sloss mot – løgnen – og de vant til slutt.