Hans Rustad 
Det er vanskelig å se at kommunikasjonsrådgiver i Velferdsetaten i Oslo kommune, Umar Ashraf, lider. Foto: Facebook
I USA bruker Demokratene rasekortet for hva det er verdt. Når det kommer til stykket, er det da ikke det samme Torbjørn Røe Isaksen gjør når han bruker sin norske hvithet, sin heterofile legning og sitt kjønn til å fremheve hvor mye innvandrere lider?
Det er et tarvelig spill som ydmyker og degraderer nordmenn i deres eget land.
Men hvordan kan det virke? Hvorfor legger folk som Hans Geelmuyden seg flate?
Fordi protestene er svake. Fordi eliten har bestemt at hvis du vil tilhøre det gode selskap, må du være imot deg selv. En bjellesau som Johan Andresen sammenlignet Antifa med Milorg! Det fikk passere ubemerket. Dét reagerer ikke mediene på.
Janteloven
Denne strømningen spiller på noen mindre sympatiske trekk i norsk kultur: Janteloven er et effektivt middel. – Hvem tror du at du er som tør heve stemmen mot oss?
Vi har lært oss til å dukke hodet, ikke stikke oss frem, og nå bruker «det nye fellesskapet» dette mot oss. Vi får et moralsk stigma hvis vi våger å opponere: «Du er en dårlig person».
Den nye alliansen er i det store og hele et mediefenomen: Mediene pumper opp historier av mennesker som forstår at rasekortet er en invitasjon til å bli sett og få innflytelse og fordeler. I virkeligheten er det en maktkamp som foregår der mediene bruker sin makt til å vippe balansen i nye menneskers favør.
Dette vil slå ut i skolen, på arbeidsplassen, på fotballbanen og ikke minst i politkken. Mediene har kuttet ut kommentarfelt. De styrer scenen alene og kan bestemme hvilken fortelling som skal dominere.
Det er nå så klare paralleller mellom det som skjer i USA og det som skjer i Vest-Europa, at de er enkle å avsløre: Akkurat som i USA finnes det ikke grunnlag for påstandene om systematisk rasisme i Norge. Det er en konstruksjon. Men det er en nyttig konstruksjon hvis man ønsker å skape en ny elite med ikke-norsk bakgrunn.
Tilbakeskritt
Vi vet at integregeringen sliter. BLM-kampanjen har trolig satt den mange år tilbake. Det blir vanskelig å ta opp problemer i fremtiden når man har voktere rundt seg klare til å skrike: Rasist!
Det som har skjedd her i kjølvannet av George Floyd, er et skritt mot svenske tilstander. Folk vil vite å vokte munnen sin.
Man får følelsen av at mediene ser på dette som en ny tv-serie: De trenger noen rollemodeller. Er det tilfeldig at Abid Raja er den mest velkledde mannlige statsråden noensinne? Disse gutta legger stor vekt på utseendet.
Manus
Mediene behandler politiske spørsmål som PR, derfor var det ironisk og talende at lederen for et stort PR-byrå, Hans Geelmuyden, ble «felt». Mange forstår symbolikken: En gammel, hvit mann blir satt på plass av en ung, fremadstormende mann med pakistansk bakgrunn.
Hans Geelmuyden ba bransjekollega lære seg «vestlige verdier»: Flere kunder tar avstand
Umar Ashraf poserer. Foto: Facebook
Geelmuyden sa at det ikke holdt med «kebabnorsk». Det ordet er nå blitt rasistisk, selv om det er treffende.
Man forveksler kultur og religiøs bakgrunn med rasisme, og gir nye grupper stor makt. Journalistene som er med på dette, er selv norske. De forstår at «kebabnorsk» ikke har noe med rasisme å gjøre. Men de klarer ikke la sjansen gå fra seg til å gruse nordmenn.
Brukte ikke Erna uttrykket «religiøs rasisme»? Erna tror kanskje at de to ordene smelter sammen i en høyere enhet?
Et samfunn som vil ødelegge seg selv, begynner med språket.
Det blir aldri nok
Hvis man leser hva Ashraf skriver på sin Facebook-side, forstår man hva Geelmuyden mente. Ashraf bruker et språk som er blottet for presisjon. Det er effekten som teller, og følelsene: Det blir aldri nok anerkjennelse for hans gruppe. Ashraf spiller uten blygsel på dem/oss. Han kommenterer medaljen til de to som stanset Manshaus i Bærum-moskeen, Muhammad Rafiq og Muhammad Iqbal Javed.
Det tok et år, men endelig forstår vi omfanget av hva disse heltene gjorde. All ære til dere alle som har stått på og jobbet bak kulissene for dette.
Hvorfor har det tatt oss så lang tid å anerkjenne disse nasjonale prisverdige heltene slik de fortjener?
En majoritetsnordmann utfører et rasistisk motivert og kaldblodig mord på sin adopterte og rasifiserte stesøster. Så setter han kursen mot moskeen i Bærum. Der hvor folk utøver sin tro, ber til sin skaper, og søker ro. Han vil også myrde dem. (….)
Vi er nødt til å være bevisst at denne hendelsen kunne vært enda verre, slik som beskrevet ovenfor. Den kunne krevd flere liv, hadde det ikke vært for den heltemodigheten som to eldre herremenn utviste. Muhammad Rafiq og Muhammad Iqbal Javed, to nasjonale helter som overmannet en terrorist og morder, og som ikke har fått i nærheten av den hederen de fortjener for sitt mot og sin handling.
Det er utrolig overraskende å se, at disse mennene ikke er overrøst med priser, verken årets navn fra medier, fra massene eller helte- eller hedersmedaljer fra myndighetene.
Jo, Politiet ga dem hver sin blomsterbukett, men det var vel ikke en heder som var verdig historiebøkene… Og det kunne vel ikke være alt norske myndigheter mente to menn fortjente når de egenhendig avverget terror?
Mange muslimske menn, og særskilt synlige religiøse menn, har i mange år følt et utenforskap til det norske samfunnet. Gjennom å hedre disse heltene, har myndighetene hatt en utmerket mulighet til å løfte frem heltemodig innsats, og redefinere ansiktet for hvordan norske helter kan se ut. Det får vi endelig nå.
Har de ikke fått anerkjennelse? De ble løftet frem av riksdekkende medier og politikere fra første stund. Men bare det å påstå at de er blitt underkjent, sier noe om hvor store ambisjonene er: Ashraf bruker Manshaus som en brekkstang til å skaffe seg innflytelse. Og nå kom George Floyd helt gratis.
Mediene ser det samme. De kan også bruke Bærum-angrepet og George Floyd til å heve «debatten» opp på et nivå hvor den blir vanskelig å reversere.
De lukker den. Sammen med Big Tech kan de begynne å skille ut og ekskludere dem som ikke følger reglene. Deres regler.
Med loven i hånd
Definisjonsmakt er makt, og nå har nye innbyggere fått et vetokort: De bestemmer om de er krenket og diskriminert.
Norske politikere har gitt dem lovene de kan bruke. De trenger bare rasle med dem for at nordmenn skal tie.
Er dette oppskriften på et tillitssamfunn? På et nytt fellesskap?
Vi tror ikke det. Vi tror tvert imot at det eneste som kan motvirke dette forsøket på å stoppe munnen på alle med ubehagelig informasjon, er mer informasjon. Derfor trenger du Document. Vi tror mer enn noen gang at det er livsviktig at noen sier det som det er.
Støtt Document
Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]
Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]
Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981
Vårt Vipps nummer er 13629
Hver gang det «skjer noe», blåser mediene det opp til noe «systemisk»: De ville gjerne gjøre Utøya og Bærum til noe typisk, i det minste noe å skremme med. Nå er det en svart amerikaners død som kan brukes til å fortelle noe om hvordan nordmenn «virkelig» er.
Hvis du bøyer deg for dette, blir du ikke happy, du mister din selvrespekt og evne til å omgås andre. Også nye borgere.
