Kommentar

Stendyssene sier noe om at nordboerne ville reise symboler i naturen. som kostet slit. Det sa noe om styrke og varighet. Våre standarder er ikke de eneste. Danmark har flere slike enn vi. Omskiftingene i samfunnet bringer de nordiske folk nærmere hverandre. Lindehoved stendysse i Danmark. Foto: Kim Møller

Red. har ved flere anledninger tenkt at det kunne være på sin plass å reflektere over spørsmålet «hvorfor må dere bare bringe dårlige nyheter»? Det opplagte svaret er at ingen lager nyheter om at togene er i rute.

Når Document har fått et helt felt overlatt til seg selv sammen med de andre alternative mediene, er det fordi hovedstrømsmediene enten ikke dekker det som for dem er uvelkomne nyheter eller gir dem en fremstilling som utelater det vesentlige. Den senere tid har disse områdene blitt utvidet: Før var det innvandringsfeltet, nå er det også klima, bompenger og vindkraft. Eller som Erna sier: Sammensuriet.

Hovedstrømsmediene i allianse med politikerne fremstiller solsiden og overlater til de andre å dekke de mørke sidene. Det er en tung oppgave. Ingen liker hele tiden å beskjeftige seg med negativ utvikling.

Men med begrensede ressurser er det det vi er nødt for å gjøre. Varsellampene blinker uopphørlig. Man skulle tro at politikerne i en slik situasjon føler behov for å stanse opp og si: La oss puste dypt og få igjen roen.

I stedet peiser de løs med nye endringer som flytter grensesteinene for hva vi er som samfunn og nasjon.

Dermed tar politikerne motet fra borgerne. Folk har behov for å føle at de som styrer har kontroll og vet retningen. I stedet opplever de at Senterpartiet går inn for Schengen og KrF vil tillate hijab i politiet, fordi det er viktig at politifolk får vise sin tro.

Dette skremmer folk. Har politikerne gått fra forstanden? Når samfunnet nettopp er utsatt for en stresstest som savner sidestykke – en pandemi som ikke er over – velger politikerne å gi gass i utforbakke; når folk har mistet jobben og kjenner at fremtiden er mer uviss enn noen gang.

Det er som om politikerne utnytter den usikkerhet som er oppstått til å stikke av gårde med initiativet. Covid ga anledning til å teste ut sentralstyrt sosial kontroll, tilslutning til EU og tilslutning til islam.

I stedet for samling: Større splittelse, sterkere motsetninger.

Er dette oppskriften for å komme over covid-kneika?

Parallelt forsterkes tendensene til sensur og utelukkelse av bedrifter og mennesker som våger å si noe politisk ukorrekt.

Hans Geelmuyden er kjent som breikjefta. Han våget å kritisere kommunikasjonsrådgiver i Velferdsetaten i Oslo kommune, Umar Ashraf. Det gjør man ikke ustraffet. Spørsmålet er ikke om Geelmuyden hadde dekning for det han sa, eller hvorfor han sa det han gjorde. Mediene kjøpte Ashrafs ankalge om «rasisme» og gikk øyeblikkelig etter Geelmuyden og GKs kunder. De ringer rundt og spør om de vil fortsette forholdet til et selskap med en slik sjef: Kampanje, DN, VG, Vårt Land, fikk det svaret de ønsket: Flere offentlige og private foretak kritiserer Geelmuyden og sier dette kan få konsekvenser. LO sier de ikke fornyer kontrakten.

Det var hva mediene ville. Bingo. Ingen kan si at de ikke visste hva de gjorde. Mediene er blitt aktivister.

Selvsagt har dette virkning på de ansatte i GK som frykter for sine arbeidsplasser. De tar avstand fra sjefen sin. Geelmuyden må krype til korset og ikke bare beklage, men legge seg flat.

Vi ser det samme over hele Vesten: En politisk korrekthet som går amok. Som krever full underkastelse.

Mediene er driverne i dette, på vegne av innvandrere. De klarer å blande sammen rasisme, hudfarge og islam på en måte som slår flere fluer i ett smekk. At nordmenn må finne seg i å stemples og henges ut i sitt eget land, affiserer dem ikke. Heller ikke det faktum at 99 prosentt av journalistene selv er hvite. Budskapet er ikke til å misforstå: -Det er ikke lenger ditt land. Det er ikke lenger noe land.

Er dette tilfeldig? Er det et utslag av det gamle uttrykket «blodtåka» på desken? Nei, det er altfor omfattende til det.

I USA, der massehysteriet er kommet lengst, sier Laura Ingraham, at mediene bevisst lager historier som spiller på rasemotsetninger. Å spille offer er blitt en ettertraktet rolle. Skuespilleren Jussie Smollett fikk to nigerianske brødre til å arrangere en lynsjing. Racerfenomenet Babbett Wallace var overbevist om at noen plantet et tau i garasjen hans med vilje.

Mediene går amok og politiet danser med. Demokrater går i overdrive. Nancy Pelosi sa at Republikanerne tror de kan slippe unna med drap (George Floyd). Hun ble bedt om å beklage. Hun hadde ingenting å beklage. Kom ikke på tale.

Tom Scott, Republikansk senator som la frem forslag til ny politilov, er selv svart. Han sa Demokratene kunne forbudt kvelegrepet for årtier siden. Det er i Demokratisk-styrte byer at overgrepene har skjedd. Demokratene ignorerer ham, later som han ikke eksisterer. Vi ser en maktarroganse uten sidestykke. Demokratene ville ikke en gang være med å diskutere den nye politiloven.

Ett av to store partier saboterer den demokratiske prosessen.

Nå har dette nådd et nivå hvor de truer det som måtte være igjen av sammenhengskraft. i samfunnet. Torsdag var det opptøyer i London. Politiet var angrepsmål. Mediene tar intet ansvar, men det er de som fyrer opp under det amerikanerne kaller «grievance-culture», at det er andres skyld. Frustrasjon og ødeleggelseslyst får fritt utløp. Også denne har vokst under covid-karantenen. Det vet alle.

Ved å gå god for at rasisme gjennomsyrer vestlige samfunn som gir en frihet til individet som ingen andre, fyrer mediene og politikere opp under motsetninger. De river samfunnet i filler.

Folk er skremt og med god grunn.

Vi i Document har lenge følt at vi ikke klarer å henge med i den negative utviklingen. Det går for fort.

Nå opplever vi at oppløsningen styres ovenfra, fra det som burde vært ansvarlige aktører.

Det markerer et nytt trinn. Hittil har de ansvarlige ignorert konsekvensene av deres egen politikk. Nå utnytter de momentumet til å stoppe munnen på befolkningen en gang for alle. De har sluppet mobben løs.

Mange ble psykisk satt ut av covid-karantenen. Nå dette.

Det oppleves utstudert og utspekulert. Samtidig er det en slags massegalskap i det.

Vi i Document kan bare love å være våkne og bevare roen. Det som skjer er en stor psykisk belastning.

Vennskap blir viktig i slike tider. Folk er blitt glade for å ha hund. De går ut i naturen. De ser hva som betyr noe. Vi setter bedre pris på det vi har.

Red. vil også få rette en takk til leserne som har vært med oss gjennom covid og fortsatt å støtte oss. Uten denne støtte hadde vi ikke kunnet drive. Mange mennesker er nå avhengig av Document for sitt levebrød. Vi har hevet listen. Vi forbereder TV-sendinger og podcaster til høsten i eget studio.

Document drives i overbevisningen om at det er mange gode mennesker i dette landet, også av utenlandsk avstamning, som har bevart forstanden, som vet forskjell på rett og galt, urett og rett og som forstår at vestlig frihet er et umistelig gode.