Kommentar

Vaclav Havel

Håndhevelsen av den flerkulturelle ideologien i Vest-Europa har klare fellestrekk med håndhevelsen av kommunistisk ideologi i Sovjetunionen og flere av de østeuropeiske statene i andre halvpart av den kalde krigen.

Mens dissens under Stalin var ensbetydende med å bli henrettet eller sendt til gulag, var situasjonen en annen på 1970- og 1980-tallet. Selv om både avlivning og fengsling ble benyttet også i denne tiden, kunne personer som ikke viste den fornødne konformitet, motarbeides med mindre brutale metoder også. Karrierer kunne blokkeres, og ressurssterke personer ydmykes ved å bli kommandert til tungt manuelt arbeid.

Med det flerkulturelle mørket som har senket seg over Vest-Europa siden den kalde krigen tok slutt for tredve år siden, befinner vesteuropeerne seg nå bak et flerkulturens jernteppe. Parallellene til virkeligheten bak kommunismens opprinnelige jernteppe er slående. Ideologiske forbrytere skal straffes, og den foretrukne metoden er offentlig uthengning.

Eksemplene florerer hver dag. Et av dem er reaksjonen på Hans Geelmuydens uttalelser på Facebook om at kommunikasjonsrådgivere i selskapet hans må ha gode kunnskaper i norsk. Han ba i tillegg en av de mange kritikerne av denne uttalelsen om å lære seg vestlige verdier.

Geelmuyden brøt dermed en regel for adferd i flerkulturens Europa: Det er kun lov å rakke ned på det som er opprinnelig europeisk og vestlig, og man skal aldri fremheve disse tingene som idealer, langt mindre anbefale dem for andre, og slett ikke overfor en person med ikke-vestlig opphav.

Det var dette fenomenet den nå avdøde engelske filosofen Roger Scruton kalte «oikofobi», eller forakt for ens eget. Folk i Vesten tar ikke lenger mål av seg å gjøre folk med en annen bakgrunn til vestlige, det er de selv som må anstrenge seg for å underkaste seg det ikke-vestlige. Geelmuyden viste fingeren til dette, derfor måtte han tas ned.

Noe av det mest enerverende med dagens oikofobe og moralistiske offentlighet er all den pisspraten som kommer fra dem som vil vise at de er ideologisk konforme hver gang en eller annen ideologisk forbryter skal settes på plass.

VG, som håndhever flerkulturell ideologi slik partiorganer i Sovjetunionen håndhevet kommunistisk ideologi, har f.eks. innhentet en uttalelse fra en NHO-topp:

Fungerende kommunikasjonsdirektør Gjermund Løyning sier han bare kjenner saken fra mediene og det for han fremstår som om Hans Geelmuyden har beklaget for de «ukloke uttalelsene».

– Generelt sett opplever vi at private bedrifter er mer bevisste på fordelene ved mangfold, og at riktig kompetanse er mest avgjørende når bedriftene skal rekruttere, sier Løyning.

– I tillegg vil jeg si at alle, både innen privat og offentlig virksomhet, har en jobb å gjøre fremover for å skape det mangfoldet de fleste av oss ser som en styrke og et kvalitetsstempel for å skape vekst og utvikling i et moderne samfunn.

Hvordan kan det ha seg at man «har en jobb å gjøre for å skape» noe «de fleste av oss ser som en styrke»? En styrke er noe man har eller ikke har. Hvis den må skapes, har man den ikke. Så hvordan kan man se noe man ikke har, som en styrke?

Det er ikke så mange år siden at Løynings egen organisasjon NHO regnet ut at det norske oljefondet risikerer å tømmes fordi det er så mange innvandrere som går på trygd. Er dette liksom en styrke?

Løyning vrenger naturligvis ikke ut av seg denne svadaen fordi han tror på den. Han gjør det fordi det forventes av ham at han sier slike ting. Svadaen bringer tankene hen på grønnsakshandleren i essayet «De maktesløses makt» (1978) av Vaclav Havel (1936–2011), der den tsjekkiske forfatteren skriver om dissens under kommunistdiktaturet på den tiden.

Bestyreren for en grønnsakhandel har plassert, mellom løk og gulerøtter, slagordet «Proletarer i alle land, foren dere!» i butikkvinduet.

Hvorfor har han gjort det? Hva ville han meddele verden? Er han virkelig begeistret for tanken om alle proletarer i alle land skal forene seg? Er hans glød så sterk at han føler en uimotståelig trang til å gjøre sitt ideal kjent for almenheten? Har han virkelig, om enn bare et øyeblikk, tenkt over hvordan en slik sammenslutning kunne virkeliggjøres og hva den ville innebære?

Jeg antar man kan forutsette, hos et overveldende flertall grønnsakhandlere, at de stort sett ikke tenker over ordlyden i slagordene i butikkvinduene, og enda mindre vil meddele på en slik måte hva slags syn de har på verden.

Slagordet ble levert til grønnsakhandleren fra bedriften sammen med løken og gulerøttene, og han satte det i butikkvinduet rett og slett fordi det var slik man hadde gjort det i årevis, fordi alle gjorde det, og slik måtte det være. Hadde han ikke gjort det, kunne han komme i vanskeligheter; han kunne bli kritisert for å mangle «utsmykning»; noen kunne beskylde ham for ikke å være lojal. Han gjorde det fordi det hørte med, om man ville klare seg her i livet; dette var én av de tusen småting som sikret ham et relativt rolig liv «i overensstemmelse med samfunnet».

Løynings svada har samme funksjon som grønnsakshandlerens slagord. Hvis han hadde sagt at folk er sprø som hisser seg opp over Geelmuyden, ville han selv ha falt i unåde.

Slik tilfellet var med den kommunistiske ideologien, krever også den flerkulturelle ideologien at man gir avkall på fornuften, gjerne også samvittigheten og anstendigheten. Det er bare på den måten det er mulig å kalle rasisme å si at hvite liv teller, og sparke synderen fra jobben sin.

Ideologien tilbyr i stedet et enkelt liv. Det vil mange ha. Innledningsvis i det samme essayet skriver Havel:

I en tidsalder med en krise for de metafysiske og eksistensielle overbevisninger, i en tid med menneskelig rotløshet og fremmedgjørelse, og savn av meningen med verden, må denne ideologien nødvendigvis har en ualminnelig hypnotisk tiltrekningskraft: den tilbyr det villfarne mennesket et lett tilgjengelig «hjem»: det er nok å akseptere ideologien, og straks er alle ting igjen klart, livet får mening, og mysteriet, spørsmålene, uroen og ensomheten forsvinner fra menneskets horisont. Mennesket betaler selvsagt dyrt for dette billige «hjem»: det gir avkall på sin egen forstand, samvittighet, og ansvar: å overlate forstand og samvittighet i de overordnedes hender er jo en nødvendig del av den aksepterte ideologi, det er prinsippet om at maktsenteret er identisk med sannhetssenteret […]

I dag kan mennesker i Tsjekkia, Slovakia, Polen og Ungarn, som alle lå under for kommunismen, bivåne hvordan de vesteuropeiske statene ligger under for den flerkulturelle ideologien. De kan se på hvordan vesteuropeerne kjører sine samfunn i dass, slik vi så hvordan kommunismen herjet med deres.

Men den ideologiske ensrettingen vi har hatt de siste 40 årene, risikerer å gjøre enda større skade på grunn av den demografiske revolusjonen.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!