Kommentar

Etter som jeg blir eldre skjer det oftere og oftere at jeg vinterstid, spesielt når dagene er som aller kortest, tenker tilbake på min nordnorske barndom og mørketiden. Særlig er det én erindring som trenger seg på: Å ligge varmt kledd i kald og stille snø mens jeg ser opp på en klar kveldshimmel magisk opplyst av månen og en uendelighet av stjerner. Ingen lyd forstyrrer, intet kunstig lys svekker inntrykket. Viktige ting skjer med barnet i en slik stund, undring fyller sjelen og en følelse skapes av å høre til samtidig som man likevel er utenfor; dette er minner som siden i mange tiår skal følge mannen.

Et kjent sitat av Immanuel Kant – kjært kanskje med bakgrunn i forannevnte barndomsopplevelse, hva vet vel jeg – lyder som følger: ”To ting fyller mitt sinn med stadig større undring og ærefrykt jo oftere og jo grundigere jeg tenker over dem: stjernehimmelen over meg og den moralske lov inni meg.” Hadde Kant bodd i Nord-Norge og ikke i Königsberg all sin tid, så hadde han kanskje valgt å nevne også det mer dynamiske himmelelementet, nordlyset. Kosmisk uforutsigbart flakker det over mørketidshimmelen; stort nærmere kommer man ikke lysmagi i naturen.

Men selv om vi befinner oss midtvinters og langt mot nord, så var det egentlig en annen type mørketid og en annen type lys jeg hadde tenkt å skrive litt om. Foranledningen er Václav Havels død like før jul, sobert markert med minneord av Christian Skaug og Hans Rustad på dette nettstedet. Jeg vil derfor bare så vidt omtale noen få utvalgte sider ved hans liv og virke, samt i eget erindringsperspektiv knytte dem opp mot ordene i tittelen.

Natten til 21. august 1968 befant jeg meg sammen med noen andre nordiske ungdommer på en mindre sovjetisk passasjerbåt på vei fra Tallinn, Estland til Helsinki. Ut på morgensiden hørte de finsktalende blant oss på radio at styrker fra Sovjetunionen og andre warzawapaktland hadde invadert Tsjekkoslovakia. Usikkerheten og uhyggen var umiddelbar og personlig: Kom vi oss hjem nå, vi som var om bord på en fiendebåt? Ville det rent av bli krig?

Vi kom oss greit hjem og det ble ikke krig, men et land i hjertet av Europa var blitt okkupert av sine såkalte forbundsfeller og frigjøringsprosessen fra Sovjet-kommunismen, Praha-våren som skulle gi dem ”sosialisme med et menneskelig ansikt”, var knust av stridsvogner. Noen tok sitt liv i fortvilelsen – særlig husker jeg studenten Jan Palach som brente seg til døde i protest mot overgrepet – andre ble drept i den sporadiske motstanden mot invasjonen som oppstod, og mange flyktet som best de kunne til Vesteuropa. For meg har årstallet 1968 alltid siden vært tettere forbundet med motstanden mot kommunistisk diktatur enn med studentopptøyer i Vesten, men slik er nå folks referanserammer forskjellige.

Tsjekkere og slovaker flest gikk over i en tilstand av fortvilelse og lethargi, men noen ydet også ulike former for passiv motstand. Dette kostet, motstand gjør alltid det. Mange havnet i fengsel og utdannelser og karrierer ble stoppet på grunn av manglende vilje til å underordne seg og spille på lag med makthaverne. I vår del av Europa var flertallet mer enn villig til å glemme disse menneskene til fordel for avspenning og stabilitet; man snakket bare lite om dem.

Václav Havel var ikke et kjent navn på den tiden, i alle fall ikke for sånne som meg, men ti år senere ble han det da Charta 77 nådde vestlige mediers forsider. Bak betegnelsen sto en gruppe intellektuelle som kjempet for demokrati og ytringsfrihet i det kommunistiske Tsjekkoslovakia. Havel var en av forgrunnsfigurene. Rettsforfølgelse, nye dommer og nye fengselsopphold fulgte, men borgerrettsarbeidet fortsatte og vokste i kraft særlig etter at Gorbatsjov i 1985 kom til makten i Sovjetunionen og det ble klart at man ikke lenger ville agere militært for å stoppe frigjøringsbevegelsene i Baltikum og Sentraleuropa.

Mot slutten av 80-tallet økte frigjøringsmomentum i Tsjekkoslovakia nærmest fra måned til måned. Havel og hans menn flyttet inn i teateret ”Laterna magica” (”Den magiske lykten”) i Praha og derfra tvang de kommunistlederne fra skanse til skanse til landet igjen var fritt.

Etter 40 år med undertrykkelse var det nesten ikke til å tro: Ånd hadde vunnet over materie og det magiske lyset hadde jaget bort mørketiden. Dissidenten, fangen og dramatikeren Václav Havel ble på en begeistringsbølge formelig båret fram som president (”Havel na hrad!”) og alt så ut til å løse seg opp i evig Hollywoodsk harmoni og glede.

Men slik gikk det selvsagt ikke, historien stopper aldri opp, hvilket tydeligvis må læres om og om igjen, selv ikke i fallskyggen av undertrykkende imperier som brått mister sin makt. Havel hadde arbeidet ut fra drømmen om å skape det sivile samfunn, et borgerlig rom av mellommenneskelig anstendighet mellom staten (som under kommunismen hadde gjennomsyret alt) og den biologiske familien. Hans politikk var derfor grunnleggende upolitisk kan man nesten si, borgerlig anarkistisk nærmest, men med solide doser av moralisme og idealisme. Han og hans intellektuelle venner næret en iboende skepsis til politiske partier, de minnet for mye om Partiet som hadde hatt all makt i Tsjekkoslovakia fra 1948 og helt fram til Fløyelsrevolusjonens seier.

Folket ønsket og ventet seg raske økonomiske forbedringer og en ny Václav, denne gang med etternavnet Klaus, lovet å levere varene. Klaus var, motsatt Havel, en pragmatisk økonom som ikke så noen grunner til å eksperimentere med tsjekkiske særløsninger på det økonomiske området: ”En tredje vei er veien til den tredje verden”, som han sa. I beste Thatcher-ånd skiftet fokus nå over til profittkapitalisme av nærmest monetaristisk type. Ekstrem individualisme erstattet Havels mål om det sivile, borgerlige samfunn. Historiens hurtigtog kjørte videre mens Havel og hans tenkning mer og mer ble latt igjen på perrongen. Heller ikke han, teatermannen som ble president, maktet å bestemme spillet på og lyssettingen av samtidsscenen under mer enn en kortere epoke, dertil var de andre dramatikerne, regissørene og aktørene for mange og for egensinnete, for politisk sterke. Likevel: Václav Havel var en stor mann, en stor tsjekker og en stor europeer. Han var en åndshøvding som gjennom sine holdninger, handlinger og skrifter ikke bare opplyste menneskene i eget land og til egen tid, men som vil påvirke tenkende individer også fremtidig. Når jeg midt under pågående julefeiring nylig ser over 100 000 russere som demonstrerer i Moskva for sitt eget sivile samfunn, hedre Havel med ett minutts stillhet på dagen 20 år etter Sovjetunionens fall, får jeg en klump i halsen og føler at håp likevel finnes.

Etter Havels død har jeg lest mer av og om ham og også tatt rede på hvordan han fra ulike hold er blitt beæret. Han, som selv visstnok var sår fordi man aldri tillot ham å skaffe seg noen formell høyere utdannelse, ble hedret med nesten 50 ordener og utmerkelser og et tilsvarende antall æresdoktorater fra universiteter i mange land, fra Harvard og nedover. Listen inkluderer ingen norske priser eller universiteter, men til sammenligning flere fra Israel. Av det kan man gjøre seg sine tanker og assosiasjoner. Han fikk aldri Nobels fredspris; kanskje syntes Den Norske Nobelkomite at det fikk rekke med Lech Walesa i 1983 og Mikhail Gorbatsjov i 1990 hva gjelder Sentral- og Østeuropas fredelige oppjør med kommunismen, det er ikke godt å si. Men når jeg leser listen over de siste tiårs prisvinnere, og samtidig tenker på hvem som IKKE står der, med Havel som førstenavn, så kommer panneklaskene tett som hagl og jeg spør meg selv: ”Hvordan er det egentlig disse menneskene i komiteen tenker og prioriterer? Hva forteller ikke beslutningene deres om norske makteliters vurderingsevne?”

Lyset fra ”Laterna Magica” splittet opp mørket under Václav Havels kamptid. At ord om frihet og mot, sivil anstendighet og moral kunne bidra så sterkt til å beseire et undertrykkende regime, var magisk, på samme måte som gløden og lyset fra manuskripter og bøker som ikke brenner, oppleves å være det. Og selvsagt skal vi huske på at han ikke var alene; også mange andre kjempet for sannheten og mot løgnen, strevde for å holde den lille flammen levende og brennende selv da det røynet på som verst. Slik overvinnes mørketid.

Ved å hedre Václav Havels minne ønsker jeg samtidig document.nos lesere et godt nytt år. Måtte vi klare å bruke det i Havels ånd!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også