Statue av Milada-Horáková 1901–1950, Praha. Foto: NoJin / Wikimedia Commons (utsnitt)
Født i Østerrike-Ungarn 1901, henrettet 1950 av kommunistene etter press fra Moskva.
Slik kunne man oppsummere Milada Horákovás liv. Hun var en uavhengig kvinne, og slike mennesker setter intet totalitært regime pris på. 27. juni er det 70 år siden mordet på Horáková.
Horáková ble født i Praha. Allerede som skoleungdom hadde hun markert seg som en selvstendig stemme, blant annet ved å demonstrere mot krigen, ergo opposisjon mot det østerriksk-ungarske regimet. Hun ble utvist fra skolen, men byttet utdanningssted og kunne senere studere juss ved det ærverdige Karls Universitetet. Som nyutdannet ble hun ansatt i forvaltningen i byen, og arbeidet med sosialpolitiske spørsmål.
Hun ble kjent som en profilert stemme i partiet som da het Det nasjonal-sosialistiske parti (og som det står i alle artikler om partiet: det har intet med det berømt-beryktede tyske NSDAP å gjøre). Partiet var en videreføring av strømninger fra før 1. verdenskrig, et slags sosialdemokratisk-nasjonalt parti, med flere motstridende fløyer. Horáková må sies å ha tilhørt en radikal fløy, hun var pasifist og forkjemper for kvinners rettigheter. Hun var i sannhet en datter av den første republikk, det demokratiske Tsjekkoslovakia fra 1918 til 1938. Det var en øy av demokrati i Sentral-Europa, da nabolandene etterhvert falt for ymse utgaver av totalitære regimer. Tsjekkoslovakia var fritt, med Tomas Garrigue Masaryks (1918–1935) langvarige presidentskap som symbol på en opplyst og demokratisk republikk.
Etter at vestmaktene solgte ut Tsjekkoslovakia i München 1938, begynte motstandskampen. Etter den totale okkupasjon fra Nazi-Tyskland 1939, begynte også terroren. Horáková var aktiv i motstandsbevegelsen, ble arrestert og tilbrakte krigen i forskjellige fangeleirer. Aktor forlangte dødsstraff for henne i en rettssak i 1944, men hun forsvarte seg – endog på tysk – tilstrekkelig til at det «bare» ble 8 års fengsel. Året etter ble hun frigjort av amerikanske soldater i Dachau.
Etter 2. verdenskrig fortsatte hun arbeidet for sitt politiske parti og var medlem i nasjonalforsamlingen. Hun hadde god kontakt med president Beneš, som hadde tatt over som president da Masaryk døde i 1937. Beneš var tilbake etter den nødvendige eksiltilværelsen, og var oppgitt over Vestmaktenes forræderi i 1938. Han lot landet tilnærme seg Sovjetunionen. Horáková hadde ingen illusjoner om sosialismen, og forsto i hvilken retning det gikk. Bedre ble det ikke etter valgene i 1946, der Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet ble klart største parti. Clement Gottwald ble på demokratisk vis utnevnt til statsminister. Ensrettingen begynte umiddelbart.
I 1948 trakk de borgerlige partiene seg i protest mot den kommunistisk-ledede samlingsregjering. I motsetning til hva de hadde trodd, lot presidenten kommunistene styrte videre i en alene-regjering. Resten av historien er velkjent: det ble ikke frie valg i Tsjekkoslovakia før i 1990.
Allerede i 1949 ville man arrestere Horáková. På første forsøk var hun ganske enkelt ikke hjemme, men hun ble arrestert ikke lenge etter. Regimet hadde umiddelbart begynt jakten på ikke-kommunister. Sent på våren 1950 ble Horáková og flere kolleger tiltalt. Det var i tradisjon fra Sovjetunionen på 1930-tallet. Vanlige borgere ble presset til å underskrive en resolusjon som krevde dødsstraff. Folk visste hva det betydde for seg selv og deres barn å ikke underskrive. Hovedpersonen selv, derimot, vek ikke en tomme. Hun bekreftet at hun forstod hva hun var tiltalt for, og benyttet rettssaken til å forsvare klassiske liberale ideer: rettsstat og ytringsfrihet.
Alt var selvfølgelig avgjort på forhånd, og på morgenen 27. juni blir Milada Horáková henrettet. Det hadde ikke hjulpet at folk som Einstein, Sartre og Churchill hadde undertegnet protester. Det kommunistiske regimet var like medgjørlig som sine nazistiske forgjengere.
Horáková etterlot seg datteren Jana, som i flere intervjuer har fortalt om moren, også om det siste møtet dagen før henrettelsen. En ungjente får noen siste minutter før moren skal henrettes. Det var essensen av det tsjekkoslovakiske kommunistregimet, ikke pynten om «folk hadde arbeid» og «levestandarden steg». Å være barn av en angivelig landsforræder var heller ikke lett. Akkurat som nazistene, lot det kommunistiske regimet hele familien bli straffet. Jana har fortalt om skolekamerater som rapporterte om henne, men også om solidariske venner og senere arbeidskolleger som stilte opp for henne.
I 1968, i den korte tøværsperioden, ble Horáková frikjent for alle anklager. Etter kommunismens fall ble hun posthumt tildelt Masaryk-medaljen.
Hennes historie kaster ubehagelige lysglimt inn i nyere tsjekkisk historie; det manglet jo ikke på pragmatikere, folk som fant seg til rette med regimet. Og kan man egentlig forlange all verden av vanlige folk? Det kaster også lys over hvorfor en enestående humanist som Vaclav Havel ikke bare var og er populær i nåværende Tsjekkiske Republikk; hans insistering ble av mange sett på som anmassende moralisme.
Nylig hadde det ikke-reformerte tsjekkiske kommunistpartiet en pressekonferanse som ble overført direkte via facebook. En spøkefugl fra den liberal-konservative partiet Top 09 prosjekterte et bilde av Horáková foran på talerstolen.
«Dette for å minne om hva som skjer når kommunister får makten,» som han uttalte.
Så enkelt kan det sies.
Pål Veiden er førsteamanuensis ved OsloMet, og har en særlig interesse for Østerrike og Sentral-Europa.
