Kommentar

Svaret på 22/7 er en kombinasjon av moralsk opprustning og politisk overvåkning. Er det arven fra Kråkerøy-talen som slår inn?

Den 29. februar 1948 holdt statsminister Einar Gerhardsen en tale på Kråkerøy utenfor Fredrikstad, som er gått inn i historien. Slik Winston Churchills tale i Fulton, Missouri, 5. mars 1946 innvarslet den kalde krigen, var Gerhardsens tale en åpen krigserklæring til kommunistene i Norge.

Bakgrunnen var at tsjekkiske kommunister støttet av Moskva hadde gjennomført et kupp i Tsjekkoslovakia 25. februar 1948. To dager senere tilbød Moskva Finland en ikke-angrepspakt. Kommunistene rykket frem ved kupp og trusler. Norge måtte tone flagg.

Kommunistene hadde spilt en betydelig rolle i motstandsarbeidet under krigen, og red høyt på Den røde hærs popularitet. Sovjet var ikke bare en alliert som hadde befridd Øst-Europa, det hadde også befridd Finnmark. Derfor gjorde NKP et brakvalg etter krigen, og avisa Friheten hadde et stort opplag. Kommunistene var mao en maktfaktor.

Gerhardsen brøt en politisk borgfred med sin tale. Han erklærte kommunistene for varg i veum – for demokratiets fiender.

«Det tsjekkoslovakiske folket står for oss som et frihetselskende folk, som tappert har kjempet mot overfallsmenn og undertrykkere av alle slag. Vi har følt oss i et merkelig slektskapsforhold til dette folket, sympatisert med det og høyaktet det. Derfor gjør det oss så inderlig ondt å være vitne til det som nå skjer. Kommunistene er vel de eneste som gleder seg. De sier at det er folkeviljen og folket som nå har seiret. Vi andre har vanskelig for å forstå at det da skulle være nødvendig å sette helt utenfor det parlamentet som det tsjekkiske folket selv har valgt. Og vi har vanskelig for å forstå at kommunistene ikke skulle kunne avvente resultatet av de valgene som skulle ha funnet sted om et par måneder. Under disse omstendigheter må man ha oss tilgitt at vi ikke finner mer enn én naturlig forklaring, nemlig den at kommunistene ikke våget å legge avgjørelsen hos folket i frie valg.
Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.
Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister vil fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter. De vil kunne tale og skrive fritt. Ingen aksjonskomiteer fra andre partier vil foreta utrenskninger i deres redaksjoner, eller blant deres tillitsmenn. Deres representanter i Stortinget og kommunestyrer vil kunne fortsette sitt arbeid der, inntil velgerne i frie valg erstatter dem med andre. Og de vil kunne fortsette sitt arbeid for å vinne posisjoner i fagorganisasjonen og nytte sin innflytelse der til å lage aksjoner som skaper forstyrrelser i hele vår samfunnsøkonomi.
Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen.
Vi skal prøve å overbevise de mange som under krigen i god tro gikk med dem, fordi de trodde kommunistpartiet var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene – selv om det for mange blir en uhyggelig oppdagelse. De eneste som kan gi bevis for at denne strenge dom er uriktig, er de norske kommunistene selv. De kan gjøre det ved klart å ta avstand fra den framgangsmåten deres tsjekkiske partifeller har nyttet, og ved åpent å bryte med de internasjonale kommunistorganisasjoner. Men det gjør Peder Furubotns parti aldri. De medlemmer av kommunistpartiet som ønsker å sette Norge foran andre land, og friheten og demokratiet foran andre idealer, må derfor bryte med kommunistpartiet. Fordi jeg tror at problemet for tiden er et innenrikspolitisk problem, synes jeg en har rett til å si at det foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie norske folket selv sørger for å redusere kommunistpartiet til den beskjedne sekt det var før krigen. Og med det er faren for tsjekkoslovakiske tilstander i Norge redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men heller ikke her er det grunn til å male bildet for svart.
I en tid som denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn, på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det være i en tid som den vi nå gjennomlever.»

Som det står i talen: Ingen kan lenger være i god tro. Kommunistene står for terror og diktatur.

Gerhardsen lover at bekjempelsen av kommunistene skal skje med demokratiske midler. Men han antyder et dilemma: Kommunistene respekterer ikke demokratiets spilleregler. Gerhardsen sier de ikke driver fagforeningsarbeid i god tro, men for å skape problemer. Han sier deres politiske arbeid ikke er legitimt.

For å bekjempe denne faren vedtok Stortinget beredskapslovene.

Det utviklet seg en overvåking av det politiske liv, der myndigheter, medier og det private næringsliv samarbeidet på en måte det er vanskelig å forestille seg idag.

Gerhardsen hadde helt rett i sin påpekning: Trusselen var høyst reell. Tsjekkoslavkia ble utsatt for et kupp. Senere samme år begynte Sovjetunionen blokaden av Berlin. Kommunister var mer lojale mot Saken enn mot Norge og det norske fellesskap.

Men samtidig skapte en slik indre fiende et ubehagelig klima. Mistenkeliggjøring, overvåkning og maktkamper fremkaller sjelden de gode egenskaper hverken hos folk eller institusjoner. Frykten for kommunismen gled over i en mistenksomhet mot politisk og kulturell dissens over hodet.

På venstresiden var det kulturradikalere som fortsatt nektet å se Sovjetunionen for hva det var, og dermed bekreftet mistenkeliggjøringen.

Et svar på den kalde krigen var utviklingen av en tredje vei, et forsøk på å utvikle en retning som hverken var Moskva- eller Washington-tilhørig. I Norge kom det til uttrykk i det såkalte påskeopprøret i Arbeiderpartiet, som sprang ut av bladet Orientering. Det førte til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti. Noe av kjernen var motstand mot beredskapslovene, NATO-medlemskapet og atompolitikken.

Arbeiderpartiet hadde et venstre, et sentrum og et høyre. På høyresiden sto partisekretær Håkon Lie som arbeidet tett med CIA og amerikanerne. Kommunistene var eksperter på infiltrering av sivile organisasjoner og på verving av mennesker. Amerikanerne svarte med å pøse penger inn i ungdomsorganisasjoner og blader.

Under ungdomsopprøret på 60-tallet kom denne oppdemming for kommunismen til å bli sett på som «høyrepolitikk» og maktmisbruk. Kjernen i 68 var antiautoritær, men bare mot egne myndigheter. I Norge utviklet det seg raskt til en ekstrem autoritær bevegelse. SUF, ungdomsorganisasjonen til SF, ble radikalisert og ekskludert og føyde snart ordet M-L, marxismen-leninismen, til navnet. Da skriver vi 1968. 60-årene bandt sammen venstrefløyen i AP, som ble til SF, og den radikaliserte ungdommen i SUF. Og fra SUF bar det rett over i ekstrem radikalisering, for å holde seg til dagens språkbruk.

SUF (m-l) kunne surfe på det generelle ungdomsopprøret. 68 greide det kunststykket å gjøre autoritet illegitim, slik at autoritet fremsto som autoritært.

Men dermed undergrov man demokratiets kjerne.

Når Gerhardsen tok oppgjøret med kommunismen, gjorde han det i demokratiets navn. Demokratiet er en skjør plante. Den hviler ikke på makt, den hviler på folkets suverenitet og på de oppofrelser folket er villig til å bære i frihetens navn.

Autoritet er ikke makt, det bygger om man vil på ærefrykt.

Men 68’erne ville rive ned alle gudebilder, og trampet på ærefrykten. Det ble kalt frigjøring.

Slik ble det skapt en oppfatning om at det å styrte autoriteter var en frigjørende handling.

I dette arbeidet støttet 68’erne seg på tenkere og politikere som var alt annet enn liberale og tolerante. Noen av dem var sogar massemordere og arkitekter eller ledere for politistater. Men det anså man ikke for noe problem.

Da båtflyktningene begynte å strømme ut av Vietnam i skrøpelige farkoster og Kina angrep Vietnam, gjorde det ikke spesielt stort inntrykk. Ei heller da Vietnam måtte befri Kambodsja for Røde Khmer.

Denne falskhet, løgnaktighet og hykleri gjorde noe med menneskene. Det skapte en type kvasiintellektuelle som hevdet å handle til fellesskapets beste, men som var arrogant, bedrevitende, sjalu og intolerante. Men de var mange, de strebet etter makten, og de hadde sosialistenes fortrinn: De visste å organisere seg. Derfor vant de frem.

Den borgerlige statens maktmidler var i utgangspunktet illegitime. Det som etterhvert ble en bredere venstreside, så ingen som helst grunn til at den skulle overvåkes, til tross for at den militante delen åpent agiterte for væpna revolusjon og organiserte seg i celler med dekknavn og infiltrerte organisasjoner, akkurat som Moskva-kommunistene.

Langsomt ble Håkon Lie og hans USA-lojalitet drevet på vikende front, ikke minst under Vietnam-krigen og Richard Nixon.

Det skjedde flere prosesser samtidig: Man forsøkte å holde krigens realiterer skjult for opinionen, og dette var helt på tvers av den kritiske journalistikk og det maktkritiske. Men samtidig kunne venstreorienterte drive sin krig mot Vesten innenfor protestbevegelsen.

Da den kalde krigen var over, kunne man koste på seg en kommisjon som skulle se på overvåkingen av venstresiden. Hadde man overvåket meninger? Ja, mente Lund-kommisjonen. Det ble et knusende nederlag for Overvåkingspolitiet. Treholt-saken hadde vært en forpostfektning. Man fikk det til å høres ut som om all overvåkning var illegitim. Kun handlinger eller forberedelser til handlinger skulle i fremtiden kvalifisere til overvåking.

Men så inntreffer 22/7, og nå eksploderer venstresiden: Myndighetene har ikke tatt fremveksten av høyresiden alvorlig. Nå har man glemt gammel lærdom – at loven ikke tillater overvåking av meninger. For høyresiden gjelder ikke denne beskyttelsen. Den er illegitim.

Det er lett å se parallellen til den kalde krigen og Kråkerøy-talen.

Måten det store politiske flertallet snakker om høyresiden, minner sterkt om måten man snakket om kommunister på.

Den store forskjell er selvsagt at det ikke finnes noe parti eller sentrum utenfor Norge som støtter noen indre bevegelse.

I stedet hengir man seg til å leke med ord: høyreradikal, høyreekstremisme, ekkokamre, hatefulle ytringer.

Man henter ut anonyme leserkommentarer fra nettdebatter, og i internettalderen er det alltid et sitat for hånden.

Siden 22/7 har man kunnet bruke dette retroaktivt til å henge ut, anklage og kreve anger, syndsbekjennelse og løfte om bot og bedring eller utstøtelse av navngitte politikere.

Det er vanskelig å ikke se Siv Jensens utskifting av f.eks. Per Willy Amundsen som innvandringspolitisk talsmann som uttrykk for et ønske om å bli tatt inn i varmen. Frp har aldri tilhørt det gode selskap. Nå er det blitt bitende kaldt å stå ute i kulda.

Det siste offeret er Carl I. Hagen. Det er trofeet, som viser at Jensen er villig til å ofre sitt største symbol, partiets egen grunnlegger og primus motor gjennom en mannsalder.

Hagen nevnte selv igår at han følte seg som en dissident i det gamle Sovjet. Han er fratatt sin posisjon og sin verdighet av sitt eget parti, mens hans fiender kan triumfere og gi Jensen komplimenter. Det hele gjøres med en nedlatenhet: Hagen var blitt en belastning, og Jensen var nødt til å gjøre det hun gjorde. Ingen har rett på privilegier. Dette tarvelige fikenbladet har Jensen brukt for hva det er verdt.

Man kan kritisere Hagen for en god del, men i dagens situasjon er han en av de få politikere som har ryggrad til å tale konsensus imot. Norsk politikk blir ikke bare kjedeligere, den blir fattigere og farligere. Slik går det med de som våger å opponere.

Typisk nok illustrerte NRKs morgensending Hagens sorti med sitat fra en tale der han sa at «det må være lov å si at det er en sammenheng mellom innvandring og økt kriminalitet». Nå hadde NRK demonstrert at man har makt til å sette mennesker som sier slikt i gapestokken.

Den kalde krigen hadde noen utilsiktede og ubehagelige sider: Den kom rett etter den grusomme annen verdenskrig. Den gjorde noe med demokratiene, tilførte dem nesten et banesår. Man bekjemper ikke verdenshistoriens verste regime ubesmittet. Krig skaper forråelse og forræderi.

Under den kalde krigen skulle Vesten forsvare seg både mot en ytre og en indre fiende. Det ble begått feil og overgrep.

Nå er det som om man griper tilbake til disse metodene, og nå er det venstresiden som er mest aktiv. Den har endelig fått en sjanse til å gjøre mot høyresiden det som ble gjort mot den. Det kalles hevn.

Men venstresiden har en overbevisning om sin moralske fortreffelighet som gjør den farligere enn høyresiden på 50-tallet. Den er hevet over mistanke.

Og fienden er denne gang en ytterst svak motstander, udefinerbar, diffus og ofte uten navn. Derfor må man mane frem spøkelser med «farlige» ord. Og bakom spøker folket, fylt av grums.

 

Les også

Det viktigste er glemt -
Konvergens -
Metafysikk og frihet -
Terror og liberalisme -