Kommentar

Hvorfor gjøres det så stor krus på venstresidens «helter» når de dør? Det er flere momenter i Mikael Jalvings kommentar som fortjener utdyping og en norsk vinkel.

Det ene er sentimentalisering: Svend Aukens storhetstid lå bak ham, han tilhørte en fløy i sosialdemokratiet som tiden hadde løpt fra. Men når han dør, heves han til skyene og nærmest helgenforklares.

Haakon Lie var for ikke så altfor langt tilbake et skjellsord på den radikale venstresiden, og innad i Arbeiderpartiet sto han for partipisk og maktbrynde, en gårsdagens mann. Men de siste årene ble han restaurert. Dels som klenodie, som original. Man feide hans fortid under teppet. Hadde han ikke tatt avstand fra Israel på sine gamle dager?

Den rådende ideologi har behov for noen å tilbe i sitt pantheon, og de kommer nesten alle fra venstresiden. Den eneste som har fått rosende omtale av betydning de senere år, er Jan P. Syse. Han var jovial og flnk til å fortelle vitser. At pressen korsfestet ham for rot i en bygård han eide, er glemt.

Det er et norsk trekk: Tal pent om de døde. Men det er ikke tilfeldig hvem man snakker om. Også venstresidens store menn og kvinner opptas nå i pantheon. Som NTB skrev da Tron Øgrim døde:

Han var aktiv i Sosialistisk ungdomsforbund (SUF, senere SUF (m-l) og Rød Ungdom) og ble en av de sentrale i AKP (m-l). Tron Øgrim var en av de som fikk æren for at AKP (m-l) fikk mye innflytelse på kulturlivet på 70-tallet.

Tron Øgrim har jobbet hovedsakelig som journalist, forfatter og politiker, men hadde også en fortid som bryggeriarbeider og tillitsvalgt.

Kanskje noen ville valgt et annet ord enn «ære»?

Hovedgrunnen til at folk som arbeidet for at Norge skulle bli et kommunistisk diktatur omtales i pene ordelag, er selvsagt at de var opptatt i det gode selskap. ML-erne påførte ikke bare det intellektuelle liv stor og muligens uopprettelig skade, de entret også det borgerlige samfunn og gjorde karriere. Hvem er det som er sjefredaktør i Aftenposten?

At folk kan endre mening er én ting. Hilde Haugsgjerd har selvsagt gjort det. Men denne generasjonen har ikke tatt noe oppgjør med seg selv. Den har tvert imot latt tankegodset gå i arv til etterkommerne. Modifisert selvsagt, i overensstemmelse med de kommersielle lovene. Men sømløst. Slik at det er vanskelig å si «her» skjer overgangen fra undergravende radikalitet til samfunnsbærende rolle.

Det preger det norske ordskiftet. Arbeiderbevegelsen har sine svin på skogen, ML-erne sine. Man har sluttet borgfred og snakker pent om hverandre. Fortiden er blitt folklore.

I Danmark er Klaus Rifbjerg, Carsten Jensen og Ib Michael omstridt. I Norge blir Dag Solstad hyllet, selv når han avliver ytringsfriheten. Klassekampen kan sette Slavoj Zizek på første side: – Toleranse er farlig

Toleranse og humanisme fører ikke til en bedre verden, men er tvert imot farlige krefter fordi de glatter over konfliktene i samfunnet, sier filosofen Slavoj Žižek.

Prisen for den sømløse overgangen mellom maoisme og sosialdemokrati er at ekstremismen har glidd like umerkelig inn i sentrum. Selv en hyllest til intoleranse utløser ingen reaksjoner.

I Danmark skrev Ritzau like lakonisk og intetsigende om Jesper Jensen:

«Jesper Jensen har også skrevet sange til støtte for de folkelige bevægelser mod krig, EU og atomkraft.»

Det er Ritzau, det er en nekrolog, og det er også en slags kulturkamp, thi den er til eftertiden, ikke til den døde. Så det må være tilladt at supplere med et par guldkorn til gravøllet.

Jesper Jensen var ikke bare sangskriver og psykolog, han var også redaktør af Politisk Revy, og det var nogle sjove svende, der holdt hof dér. Det handlede om revolutionen, ikke mindst, og den er som bekendt ikke noget teselskab.

Den kræver bevidstgørelse. Et friskt syn på verden og fremtiden.

»Om fem – ti år er Danmark en fascistisk politistat Vi vil bekæmpe det med alle nødvendige midler.« Det var Jensens analyse i 1970. Tre år senere gjorde han sig tanker om, hvor revolutionen skulle føre hen, og her begynder uhyggen for alvor. Nu aner man guillotinerne mellem linjerne.

Slik var det også i Norge. Presis.

Muren falt, men maoismen vant.

Lund-kommisjonen ga venstresiden en posthum seier: Borgerstaten hadde drevet ulovlig overvåking. Dette ble beviset på en slags uskyldsmøte: man hadde kun drevet regulær politisk aktivitet.

Det hadde man selvsagt ikke.

Samfunnet står i dag overfor en større trussel enn maoistene; større fordi den omspenner hele samfunnet fra topp til bunn, ytterst til innerst. Globaliseringen, folkevandringene og kulturmøtet stiller spørsmål ved den nasjonale og individuelle identitet. Samtidig er samfunnet reelt truet av en ny ekstremisme, religiøs av natur, som ikke har noen hemninger i forhold til massedød.

Derfor er tilgivelsen av maoistene så farlig. Det finnes ikke noen bok som tar for seg ML-erne og deres innpass i det norske samfunnet. Hvem er de? Hva ble de? Hva gjorde de, den gang og idag? I stedet betegner mannen som har skrevet ML-bevegelsens historie, Hans Petter Sjøli, Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale som et «karaktermord» på kommmunistene.

«Tal pent om de døde» er idag blitt utvidet til å omfavne hele det offentlige ordskiftet. Man har lagt inn sensorer i språket som lyser eller piper hver gang man nærmer seg et tabu. Det er ikke nødvendig å si noe. Et blikk er nok. «Men du er da vel ikke ond?».

Nei, hvem vil være det?

For det skal siges, også i begravelsestalen. Måske især der. Det er muligvis upassende, men det er nødvendigt, for der vil jo komme mange flere nekrologer i de kommende år, flere søde eftermæler, der vil sovse historien ind i høflige eufemismer og det, der er værre. Så vi, de endnu levende, må fastholde, at der er forskel på sandhed og løgn.

At en hel generation af intellektuelle forskrev sig til det totalitære, det er deres private tragedie, og deres selvopgør eller mangel på samme rager ikke nogen. Men hvis vi andre bare lader de sjælløse Ritzau-telegrammer kalke deres vildfarelser til i historiens massegrav, så er vejen fejet og prydet for, at de gentager sig.

Troldspejlet: Sødt i eftermælet
Af Niels Lillelund, kommentator