Sakset/Fra hofta

Venstreradikalismens og ekstremismens store betydning i Norge i etterkrigstiden gjør det berettiget å foreta noen løpende kommentarer til innleggene på NEST-seminaret.

Det er bemerkelsesverdig at ordet «autoritær» ikke fikk en mer sentral plass.  Totalitær, ja, men ikke «autoritær». Det var lite av en ideologisk kritikk av det politiske prosjekt på 60-tallet, som tok seg varierende uttrykk – Norge var eksepsjonelt ved at et maoistisk parti fikk så stor betydning – men som hadde som fellesnevner at det var et antiautoritært opprør.

I Norge ble det som i USA ble kalt the New Left, raskt overtatt av maoister, dvs det antiautoritære ble erstattatet av noe ekstremt autoritært. Hva dette gjorde med bevegelsen og dens medlemmer, kan man skrive langt og mye om: ikke bare organisasjonspraksis, lederstil, men den tankemessige form som folk tok avtrykk av.

Jeg mener at Sørensen og alle de andre som holdt innlegg på seminaret grunnleggende tar feil i vurderingen av venstreradikalismen og ekstremismen i Norge, for selv om AKP svant hen, forsvant ikke ideene og tankemønstrene: Det var etablert fiendebilder – av USA, av Israel, av imperialisme og kolonialisme, av nazisme og høyresidens ansvar for den, alt sjablonger som det er lett å dra kjensel på i dagens mediedekning, og det var etablert den asymmetrien som Sørensen helt riktig påpeker: Venstresiden har moralsk rett; når den benytter vold, er det noe annet enn når høyresiden gjør det. Da har man gitt seg selv et frikort som må få følger for den politiske virkelighet man opererer i.

Fraværende fra debatten var det store inntrykk som maoistene i en periode gjorde på det borgerlige samfunnet. Maoistene fikk sjikanere borgerne over på defensiven.

Man innførte en ekstrem dikotomi: en inndeling av verden i «oss» og «dem».

Dette er politiske myter, men i Norge er de langt på vei gjort til felleseie i sosialdemokratiet, i takt med at maoistene inntok sine plasser i samfunnsmaskineriet.

Denne historien om hvordan det autoritære verdensbildet overtok Norge innenfra, er langt på vei historien om de siste 30-40 år.

Sørensen har sett noen av elementene: Han har forstått asymmetrien, at man hever seg selv over kritikk, og anser at bare høyresiden står for ondskap. Men hvorfor gjør han seg ikke noen betraktninger om hvordan dette opererer i dagens samfunn?

Han skriver:

Venstreekstremismen er idag lite interessant, og lite å befatte seg med i norsk sammenheng.

Men hvordan kan et samfunn som har en slik slagside, der en part gir seg selv moralsk immunitet, være det demokratiet som Sørensen påstår det er?

Et samfunn blir ikke demokratisk av å kalles demokratisk. Det er på vei et sted. En forutsetning er at ytringsfriheten er reell.

Hvis en part, den dominerende, nyter godt av en moralsk immunitet man har gitt seg selv, hvordan kan da det politiske ordskiftet være demokratisk?

Foredragsholderne opererte med en konsensus, et sentrum som slår ring om fellesverdiene. Men det er underlig at man hyller flertallsdemokratiet så ukritisk i Ibsens hjemland. Han forsto utmerket godt at flertallet kan ta feil, og det må være noe annet som holder demokratiet levende: en sans for det ukjente, en divergerende stemme, en sannhetssøken, og evne til å lytte.

Alain Finkielkraut introduserte uttrykket «ekstremisme fra sentrum». Hvis flertallet er for dominant, hvis det feirer seg selv og setter likhetstegn mellom seg selv og verdiene det hevder å representere, oppstår en selvtilfredshet som gjør en døv for kritikk.

Det er nok å nevne den nye antisemittismen som har fått bre seg, uimotsagt og uimotståelig, i dagens Norge. Den er ikke et marginalt fenomen. Den viser nettopp tilbake på den intellektuelle svikten som begynte på 60-tallet, og man er fortsatt ikke i stand til å ta et oppgjør med den.

Det er absolutt ansatser til viktig kritikk i Sørensens foredrag. Han har oppdaget asymmetrien, og han plasserer islamismen på høyresiden.

Men han har ikke forstått hvor stor skade venstresiden påførte seg selv og samfunnet.

Det er min uærbødige påstand at 60-tallsgenerasjonen nå ønsker å gjøre opp regnskap og fortelle sin historie. Men det skal være på deres premisser, fortsatt.

Det har ikke Norge råd til.

 

Kommentarer er stengt.