Kommentar

Det som slår en når man scanner bildene fra Italia er at Italia er stort og viktig og Skandinavia er tilsvarende perifert og består av små land. I en stor og omskiftelig verden er dette noe vi bør legge oss på minnet. De etablerte partiene krakelerer. Hvor mye vet vi egentlig om Femstjernersbevegelsen? Beppe Grillo er komiker, men han må også være noe mer. Italienerne går trett av de vanlige partiene, er det litt som søppelkaoset i Oslo, bare på et høyere nivå? Foto: Stefano Rellandini/Reuters/Scanpix.

 

Nei-sidens seier ved folkeavstemningen om grunnlovsreformene i Italia i desember, er først og fremst blitt oppfattet som et nederlag for den delen av det politiske establishment som assosieres med den avgåtte statsminister Matteo Renzi – altså et EU-vennlig sådant som vil øke tempoet i reformene som blidgjør Brussel.

Siden Renzi representerer Det demokratiske partiet (PD, Partico democratico), som er det største på venstresiden, har da utfallet av folkeavstemningen også blitt forsøkt utnyttet politisk av såvel høyresiden som av Femstjernersbevegelsen.

Nå viser det seg at Renzis uvenner internt i PD også ser muligheten til å profitere på den nye situasjonen. Under partikongressen i disse dager har nemlig et internt opprør i partiet tvunget Renzi til å trekke seg som leder for PD.

Avgangen bærer neppe bud om at Renzi er på vei ut av politikken. Det er snarere tale om en taktisk tilbaketrekning med sikte på å komme sterkere tilbake. Enn så lenge kan vi konstatere at det pågår en intern maktkamp i Italias største regjeringsparti.

Bakgrunnen for denne maktkampen blir klarere hvis man ser litt nærmere på partiets historikk og Renzis rolle i dets nyere historie.

For når PD er blitt et bredt sentrum/venstreparti, er det fordi en rekke forskjellige fraksjoner i det politiske spekteret gikk sammen om å stifte partiet i 2007. Den mektigste av dem var essensielt videreføringen av det italienske kommunistpartiet, som etter Berlinmurens fall døpte seg om til Det demokratiske venstrepartiet. Men en annen viktig strømning var venstresiden av Det kristelige-demokratiske partiet, som nærmest gikk i oppløsning etter de store korrupsjonssakene på begynnelsen av 1990-tallet. Denne strømningen fikk sitt uttrykk i partiet Margherita, i sin tid ledet av Francesco Rutelli.

Akkurat som med Labour i Storbritannia ble PD altså bestående av en gruppe av reform- og moderniseringsvillige, og en gruppe av det vi litt brutalt kan kalle museumsvoktere. Renzi inntok en rolle i PD som kan sammenlignes med den Tony Blair hadde i Labour. Skjønt Renzi gikk kanskje lenger enn Blair, idet han ikke bare ville ha fornyelse av politikken, men også ønsket seg store utskiftninger i den gamle partigarden.

Men slikt gjør man ikke ustraffet. Renzis harde utfall og selvsikre stil har gitt ham fiender som ikke har latt seg utmanøvrere. Og nå har altså museumsvokterne – først og fremst representert ved tidligere statsminister Massimo D’Alema og Pier Luigi Bersani, mannen som mislyktes i å danne regjering etter valget i 2013 – gjort opprør mot Renzi. Gruppen truer med å forlate partiet. Det antydes at et nytt parti som oppstår ved en eventuell avskalling, kan oppnå ca. 10 % oppslutning.

Puglia-regionens guvernør Michele Emiliano har allerede kunngjort at han vil stille som lederkandidat i PD. Han har rettet flengende kritikk mot Renzi, som han nærmest beskylder for å være følelseskald, men uten å stille seg fullt solidarisk med museumsvokterne. Emiliano forsøker tilsynelatende å spille sine kort best mulig med sikte på å samle partene i en senere fase.

Intriger som disse har sjelden større interesse utenfor Italia, men i et tilfelle som dette kan vi øyne konsekvenser for Europa også.

For saken er at vi er vitne til en splittelse på Italias venstreside som man ikke har sett maken til siden kompromisset i 2007. Og siden det er uråd å vite hva som blir resultatet av maktkampen i PD, kan resultatet meget vel bli en kraftig svekkelse av partiet – og dermed venstresiden generelt – av en viss varighet. For hva om både Renzi og Emiliano, som er en edruelig fyr, mislykkes, og veien banes for en italienske utgave av Jeremy Corbyn?

Hvem fyller vakuumet som eventuelt oppstår?

Italias høyreside er ikke i særlig bedre forfatning. Forza Italia er sterkt svekket, langt på vei takket være at Silvio Berlusconi aldri har gitt slipp på kontrollen, slik at en arvtager kunne vokse frem. Og Lega Nord er fortsatt nokså uspiselig i manges øyne.

Det er uansett et langt sprang for skuffede PD-velgere å gå over til høyresiden.

Det kan derfor se ut som om splittelsen i PD kan bane veien for Femstjernersbevegelsen, hvilket er resultatet EU ønsker minst av alt, og anti-establishment ellers i Europa mest av alt.

Mest lest

En stille invasjon