Kommentar

Trekløveret fra Femstjernerbevegelsen: Beppe Grillo, Luigi Di Maio og Alessandro Di Battista. Foto: Tony Gentile / Reuters / Scanpix

Det nærmer seg fem år siden forrige parlamentsvalg i Italia, og landets president Sergio Mattarella har i tråd med grunnloven oppløst parlamentet, og Paolo Gentilonis regjering, i øyeblikket et forretningsministerium, har kunngjort at nytt parlamentsvalg vil holdes den 4. mars.

Italiensk politikk er bare unntaksvis interessant for resten av verden, men i noen viktige spørsmål har det konsekvenser for resten av Europa hva landet foretar seg, fremfor alt på migrasjonsfeltet. Italia er i øyeblikket den viktigste innfallsporten til vår verdensdel fra Afrika og Asia.

Hvilke forandringer, om noen, kan ventes etter den 4. mars?

I Paolo Gentilonis koalisjonsregjering har Det demokratiske partiet (PD) vært seniorpartner, mens mindre partier fra sentrum/høyre har vært støttepartier. Omtrent det eneste som er sikkert, er at den konstellasjonen ikke vil få like stort parlamentarisk grunnlag som før.

Som mange andre tradisjonelle folkepartier på venstresiden har også PD tapt oppslutning, etter at det nådde nesten eventyrlige høyder under tidligere statsminister Matteo Renzis heydays. Men auraen av magi rundt det italienske svaret på Tony Blair forsvant raskt.

Italias største parti i øyeblikket er Femstjernersbevegelsen (M5S), hvor Beppe Grillo forblir partiets «sterke mann», men hvor Luigi Di Maio en tid har vært frontfigur. Oppslutningen på meningsmålingene har ligget rundt 30 prosent, i øyeblikket litt i underkant. Det er således høyst usannsynlig at M5S kan krysse grensen på 40 prosent som gir rent flertall.

PD er nest største parti, og ligger i øyeblikket fem-seks prosentpoeng bak M5S på meningsmålingene.

Hva med høyresiden?

Mot alle odds har Forza Italia (FI), ledet av den nå 81 år gamle Silvio Berlusconi, forblitt et forholdsvis stort parti, med rundt 16 prosents oppslutning. Det holder naturligvis ikke til å vinne valget, men dersom det lykkes å holde orden på alliansen med Lega Nord på rundt 12 prosent og Fratelli d’Italia på rundt 5 prosent, har høyresiden samlet sett større oppslutning enn både M5S og PD.

I den grad en slik allianse klarer å fremstå som et troverdig alternativ, kan den samlede oppslutningen godt øke i tiden frem til 4. mars, slik at høyresiden blir den klart største blokken. Men hvem skulle være statsministerkandidat for en slik koalisjon? Berlusconi er selv uaktuell på grunn av tidligere dommer, og Lega Nord-leder Matteo Salvini er sannsynligvis for splittende. Fratelli d’Italias leder Giorgia Meloni er et stort politisk talent, men har kun en lite parti i ryggen.

Uansett frontfigur kan heller ikke høyresiden regne med å oppnå flertall alene. Så hva betyr det for mulige regjeringsdannelser?

Med et fastlåst parlament hvor det ikke oppstår noen flertallskoalisjon, vil Paolo Gentiloni kunne regjere videre med et forretningsministerium, men dette vil ikke være i stand til å treffe viktige beslutninger i store saker.

Luigi Di Maio har uttalt at M5S i prinsipp er åpne for koalisjoner, men hvem skulle være aktuelle?

Det kan ikke utelukkes at Italia ender med en tysk løsning, altså en bred koalisjon hvor PD og Forza Italia inngår. Noe slikt ville ha vært utenkelig for ti år siden, da venstresiden benyttet enhver anledning til å demonisere Berlusconi.

I takt med fremveksten av Femstjernersbevegelsen har denne uforsonlige kritikken langt på vei forstummet. Under en nylig togreise til Roma befant jeg meg noen få plasser fra en av de høyrøstede venstrepolitikerne min italienske hjemregion er belemret med, og denne gikk svært langt i å hylle mister B. som en slags eldre vismann som det går an å komme til enighet med.

Men også en slik konstellasjon ville høyst sannsynlig bli avhengig av støttepartier, hvilket ville redusere dens handlekraft betydelig selv om PD og FI skulle komme til enighet.

I fravær av store overraskelser betyr det at Italia etter den 4. mars vil ende opp med et parlament som gjør landet uregjerlig.

Fremveksten av høyresiden har helt klart sammenheng med at Lega Nord er hardlinere i innvandringspolitikken, og folk husker at Berlusconi sendte båtene i retur. Men den generelle motstanden mot korrupsjon som M5S fronter, er kanskje en vel så viktig form for opposisjon til status quo. I stedet for at den ene formen trumfer den andre, nøytraliserer de hverandre med et slags dødt løp.

Enden på alt dette er sannsynligvis at Italia forblir «the soft underbelly of Europe».

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!