Nytt

Den italienske høyresidens forgrunnsfigurer møttes i Roma den 1. mars 2018. Foto: Alessandro Bianchi / Reuters / Scanpix.

 

Ifølge en valgsdagsmåling som ble offentliggjort da valglokalene stengte i Italia klokken 23, er oppslutningen om de største partiene estimert til disse størrelsene (nøyaktigere resultater, som vil variere litt mellom parlamentets to kamre, kommer utover natten):

Femstjernersbevegelsen (M5S): 29–33 %
Partito Democratico (PD): 20,5–23,5 %
Forza Italia (FI): 13–16 %
Lega Nord: 13–16 %
Fratelli d’Italia (FdI): 4–6 %
Liberi e Uguali (LeU): 3–5 %

Femstjernersbevegelsen blir altså det største partiet i det nye parlamentet, men er ikke i nærheten av terskelen på 40 % som kan gi styringsdyktig flertall. Fremgangen er uansett stor sammenlignet med valget i 2013, da M5S fikk 25,6 % av stemmene, særlig i Sør-Italia.

Høyresidens allianse, i hovedsak bestående av Forza Italia, Lega Nord og Fratelli d’Italia, er derimot den største blokken, men også den får høyst sannsynlig en oppslutning på godt under 40 %. Det er ikke sikkert at Forza Italia blir det største partiet i blokken, hvilket er overraskende.

Venstresiden med Partico Democratico i spissen er klart svekket siden forrige valg, da partiet ble størst med nesten tredve prosent av stemmene. Tilbakegangen for PD føyer seg inn i en europeisk trend.

Dermed vil det nye parlamentet ikke ha noen klar flertallskonstellasjon. Tre politiske poler – høyre, venstre og fem stjerner – hvor ingen i utgangspunktet vil samarbeide med noen andre, har tatt hver sin betydelige jafs av parlamentets mandater.

Det betyr at valgresultatet i seg selv ikke gir noe klart svar på hva slags regjering Italia får, akkurat som meningsmålingene hele tiden har tydet på.

Dermed er det i en viss grad opp til republikkens president Sergio Mattarella hva som skjer. Presidenten har normalt en seremoniell og samlende rolle, men utøver makt i saker av konstitusjonell betydning. Han må peke ut en person som får i oppdrag å forsøke å danne regjering.

Parlamentariske sonderinger mellom polene kan også uavhengig av presidentens inngripen resultere i flertallskonstellasjoner som ingen i utgangspunktet ønsket.

En hypotese er en storkoalisjon som utgår fra høyre- og venstresidens tradisjonelt største partier, altså Forza Italia (FI) og Partito Democratico (PD) med noen støttepartier. Men det er ikke sikkert at de klarer å stable et flertall på bena.

Det ville være en situasjon omtrent tilsvarende den som oppstod etter forrige parlamentsvalg i 2013, da Enrico Letta dannet en regjering hvor de to største partiene gikk i koalisjon med flere mindre partier. Den regjeringen ble kortvarig, all den tid høyresiden trakk seg ut og Letta ble erstattet av Matteo Renzi ved et kupp internt i PD. Men kanskje det er bedre forutsetninger for et mer stabilt samarbeid denne gangen, slik man lenge har hatt i Tyskland. Berlusconi og venstresiden er ikke lenger som hund og katt, slik de var før.

En slik løsning ville berolige Brussel, men skuffe Berlusconis alliansepartnere i Fratelli d’Italia og Lega Nord (som i valgkampen har valgt å profilere seg kun som «Lega» for om mulig å skaffe flere stemmer i Sør-Italia – om enn til irritasjon hos deler av partiet).

Trolig ville det også skuffe Forza Italias egne velgere. Berlusconi har vært retorisk tøff på innvandringsfeltet, men Forza Italia vil vanskelig få noe større gjennomslag på dette punktet i en storkoalisjon, all den tid Partito Democratico er større.

Et marerittscenario for Brussel er at de tre store populistpartiene – Fem stjerner, Lega Nord og Fratelli d’Italia – finner sammen og danner flertall. Trolig vil det sitte langt inne for Mattarella å gi M5S i oppdrag å danne en slik regjering, i den grad det overhodet er sannsynlig at M5S og Lega blir enige. M5S kan like gjerne skue mot venstre som til høyre, med mindre deres innstilling fremdeles vil være å vise fingeren til alle andre.

Den samlede fremgangen for populistene er uansett bemerkelsesverdig i seg selv, og kanskje det viktigste politiske utviklingstrekket som valget bærer bud om.

Presidenten kan også skrive ut nyvalg i håp om at velgerne vil gi et klarere mandat til en av polene, men risikerer i så fall at den samme fastlåste situasjonen gjenoppstår, samt at landet blir gående lenge med et forretningsministerium.

Det blir altså det politiske etterspillet etter valget som avgjør hva slags regjering Italia vil få. Noen klar politisk kursendring er dermed ikke i sikte med det første.

 
 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!