Kommentar

Foto: Pava / Wikimedia Commons.

 

At sjansen skulle by seg for en italiensk regjering bestående av Lega Nord og Femstjernersbevegelsen, var ingen selvfølge, og veien dit var lang og tornefull.

Situasjonen etter parlamentsvalget i Italia den 4. mars var at hverken sentrum/høyre (den største koalisjonen), Fem stjerner (det største partiet), eller sentrum/venstre kunne oppnå parlamentarisk grunnlag for en regjering alene.

Matteo Salvini, som leder sentrum/høyre-alliansens største parti etter valget, Lega Nord, gikk tidlig ut og erklærte at Italias nye regjering måtte utgå fra gruppen bestående i hovedsak av hans eget parti, av Silvio Berlusconis parti Forza Italia og av Giorgia Melonis parti Fratelli d’Italia. Problemet var at ingen av de andre var rede til å bli med i eller støtte en slik koalisjon.

Femstjernersbevegelsen gikk på sin side ut med at de i prinsipp var åpne for å samarbeide med alle, men at Berlusconi i utgangspunktet var utelukket fordi han er tidligere straffedømt. Dersom bevegelsen ledet av Luigi Di Maio skulle inngå i en flertallskoalisjon, måtte den derfor hente støtte fra andre deler av sentrum/høyresiden eller inngå et samarbeid med Det demokratiske partiet (PD), som er størst på venstresiden.

Gryende samarbeid
De første tegnene til et samarbeid mellom Fem Stjerner og Lega kunne øynes da de to partiene sonderte med sikte på utnevnelsen av presidenter til parlamentets to kamre – Senatet og Deputertkammeret. Men for Matteo Salvini var slike utsikter ensbetydende med at koalisjonen mellom Forza Italia og Lega Nord måtte brytes.

Salvini, som normalt er en verbalt hardtslående slubbert, lot ikke sin koalisjonspartner i stikken, men begynte å insistere på at et samarbeid med Fem stjerner måtte omfatte hele sentrum/høyresiden. På den måten viste han Berlusconi og Forza Italia at han var lojal mot resten av alliansen – en dyd av nødvendighet tatt i betraktning behovet for ikke å forsure samarbeidsklimaet på høyresiden i lokalpolitikken.

Dermed gikk sonderingene om ny regjering i stå. Fem stjerner vendte seg derfor i stedet til Det demokratiske partiet med en invitt til samarbeid. Deler av PD var innstilt på dette, men fløyen dominert av Matteo Renzi satte foten kategorisk ned for en slik løsning.

Alle veier så dermed ut til å ha vært prøvd, og sannsynligheten økte for at republikkens president, Sergio Mattarella, ville trekke den konklusjon at en teknokratregjering eller nyvalg var de eneste gjenværende alternativene.

Siste sjanse
Men ikke alle partier var like interesserte i nyvalg. Både Fem stjerner og Forza Italia så ut til å frykte et dårligere resultat ved urnene. Førstnevnte hadde gjort et historisk godt valg og kunne vanskelig overgå seg selv, mens sistnevnte var detronisert som det største partiet på høyresiden, hvilket var en psykologisk knekk som kunne ha gitt et enda dårligere resultat ved et nyvalg. Og både for Lega og Fem stjerner var en teknokratregjering – en drøm for Brussel hvor Italia ikke spiller noen selvstendig rolle i unionen – et særdeles lite ønskelig utfall.

For Berlusconi åpnet det seg derfor en mulighet til å fremstå som en ansvarlig og uegennyttig statsmann ved å gi grønt lys til at hans koalisjonspartner Lega Nord dannet regjering med Fem stjerner. Dermed har dette samarbeidet fått en siste sjanse, og ikke sjelden tas de viktigste beslutningene i siste liten i Italia.

Dette resultatet lå på et vis i kortene, men var på ingen måte gitt. Og at dette nå høyst sannsynlig ser ut til å bli resultatet, skyldtes først og fremst den strategiske klokskapen Matteo Salvini viste ved ikke å dumpe Berlusconi og Forza Italia straks, men snarere bedyre sin troskap, vente tålmodig, og overlate det til mister B. å gi landet en regjering ved det som fremstår som en sjenerøs gest.

Konsekvenser
Dette parlamentariske spillet, som har fylt avisene i ukevis og vært en tålmodighetsprøve for landet, er imidlertid ikke det viktigste for omverdenen: For resten av Europa er det store spørsmålet snarere hva det vil bety at to populistiske partier nå vil danne regjering i et stort og viktig EU-land – dersom de i løpet av det nærmeste døgnet lykkes i å overbevise presidenten om at det politiske grunnlaget for en ny regjering er tilstrekkelig solid.

Begge partier har lagt seg på en nokså anti-europeisk linje, hvor man sågar har tenkt høyt om en mulig italiensk uttreden av eurosonen. I forholdet til Russland har representanter både for Lega og Fem stjerner tatt til orde for en oppmykning som er potensielt bekymringsfull for NATO. Og begge partier har tatt til motmæle mot migrantstrømmen.

Samtidig er de realistiske nok til å innse at Italia ikke har et ubegrenset handlingsrom overfor Brussel. En krigserklæring mot fellesvalutaen kunne raskt medføre en ny og enda alvorligere finanskrise. Begge partier tonet derfor ned sin retorikk mot euroen i tiden før parlamentsvalget i mars.

For eliten i Brussel er ikke dette nødvendigvis godt nytt. Trolig ville det være enklere å utmanøvrere en italiensk regjering som satte seg fore å forlate eurosonen. Til gjengjeld kan foten settes ned for det tettere finansielle samarbeidet som Brussel ønsker.

Idet Italia får en ny regjering som innerst inne er anti-EU, men som vil være smart nok strategisk til ikke å utfordre EU altfor mye på kritiske punkter i øyeblikket, vil Brussel dermed ha pådratt seg en langsiktig hodepine. Både Lega og Fem stjerner kan tenkes å sette i gang et langsiktig løp for å redimensjonere Brussels makt over Italia. Denne trusselen representerer et betydelig tilbakeslag for EU.

Den kanskje viktigste konsekvensen på kort sikt kan bli et opprør på migrasjonsfeltet. Matteo Salvini har aldri nedtonet sin retorikk på dette området, og han har flere ganger lovet å deportere en halv million ulovlige migranter fra Italia. Og Luigi Di Maio sa kort tid før valget at det er på tide å sette italienerne foran migrantene. Velgerne forventer at de leverer, og man vet aldri hvor lenge det er til neste valg.

Med globalistene ute av regjeringen i Italia, vil det stort sett bare være Frankrike og Tyskland igjen som deler EU-elitens globalistiske agenda. Paris, Berlin og Brussel er en mektig trio, men den vinner ikke på walkover, og den kjemper i motvind. Det som skjer i Roma i disse dager, kan derfor bli et veiskille for Den europeiske union. Italia kan igjen bli et politisk laboratorium for verdensdelen.

Men fortsatt gjenstår altså den endelige bekreftelsen på at regjeringsbestrebelsene lykkes.

 
 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!