Mario Draghi snakker med Italias president Sergio Mattarella etter å ha blitt tatt i ed som italiensk statsminister i Roma den 13. februar 2021. Foto: Guglielmo Mangiapane / Pool via AP / NTB.

Regjeringskrisen i Italia synes utløst av noe som ved første blikk fremstår som en bagatell: Et av partiene i den italienske flertallskoalisjonen unnlot å stemme da et vedtak om noen innenlandske økonomiske disposisjoner uansett ble vedtatt i tråd med statsminister Mario Draghis intensjoner.

Er nå det noe å bråke om, liksom? Ville en politiker som, la oss si, Erna Solberg ha kastet kortene i en tilsvarende situasjon? Aldri i livet. Men politikken i Italia er ikke helt som andre steder, og regjeringen Italia har hatt siden 13. februar 2021, er også høyst uvanlig. La oss se hvordan.

Mario Draghis kabinett, som har bestått av dels politiske og dels teknokratiske statsråder, ble i fjor utnevnt med støtte fra mesteparten av det politiske spekteret i parlamentet, etter at koalisjonen bestående av Femstjernersbevegelsen (M5S) og Det demokratiske partiet (PD) gikk i oppløsning fordi tidligere statsminister og PD-leder Matteo Renzi brøt med PD, for siden å ta med seg en fraksjon og stifte det nye partiet Italia Viva (IV).

Det parlamentariske grunnlaget for Draghis såkalte samlingsregjering kom deretter til å bestå av alle de største partiene unntatt Fratelli d’Italia (FdI). Med støtte fra både M5S, PD, Lega, Forza Italia (FI) og flere småpartier fikk dermed regjeringen Draghi tilslutning fra hele 555 av de 630 representantene i Deputertkammeret i det italienske parlamentet (i Senatet var flertallet 267 av 315).

Det betyr at Mario Draghi, som selv er partiløs og ble utnevnt i kraft av sin høye troverdighet som tidligere sjef for Den europeiske sentralbanken (ESB), i nær halvannet år har kunnet regjere nesten helt uten opposisjon.

En slik situasjon er politisk uvanlig, og politisk uheldig, men svært praktisk for en regjeringssjef som vil gjøre akkurat som han vil – altså å administrere Italia som en provins i EU, der hensynet til unionens generelle agenda er overordnet alt annet, hva enten det handler om finanser, energi og «klima», innvandring eller utenrikspolitikk. Der er han altså helt som Erna Solberg.

Idet M5S unnlater å stemme for den økonomiske «redningspakken» som Draghi altså fikk vedtatt, innser statsministeren at fredningen av ham som har vært gjeldende siden februar 2021, nærmer seg slutten.

Det betyr ikke at han ikke kan bli sittende hvis han ønsker det. La oss se på mandatfordelingen i Deputertkammeret (situasjonen i Senatet er ikke kvalitativt særlig annerledes):

Grafikk: Corriere della Sera.

Uten tilslutning fra M5S synker flertallet bak Draghi-regjeringen fra 555 til 451 representanter, himmelhøyt over det minimale flertallet på 316. Og hvis noen lurer på hva IpF er for noe, så er det Insieme per il Futuro (sammen for fremtiden), et parti som utenriksminister Luigi Di Maio nylig har grunnlagt ved å ta med seg en fraksjon ut av M5S.

Så hvorfor ikke regjere videre med 451 mandater i ryggen?

Kanskje frykter Draghi at han på denne måten kan bli gjenstand for utpressing fra Lega, som kan true statsministerens flertall hvis de får med seg noen småpartier eller utbrytere fra et av de store.

Det er ingen hemmelighet at Lega ikke er begeistret for Draghis globalisme, og at Matteo Salvinis mannskap tar sikte på å gjenvinne makten i allianse med FdI, som i øyeblikket er landets største parti på meningsmålingene.

Når Draghi sier at han vil gå av, trer det i kraft en konstitusjonell prosess der Italias president, som i øyeblikket heter Sergio Mattarella, først skal utrede om det finnes grunnlag for at den sittende regjeringen kan fortsette eller at en ny regjering kan overta.

Dersom slike sonderinger mislykkes, er neste skritt å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Det er kun presidenten som kan gjøre dette, og det er således ingen automatikk i at det blir nyvalg idet Draghi sier at han trekker seg, slik NTBs utenriksvakt så ut til å tro i går kveld.

Mattarella nektet først å akseptere Draghis avgang. Idet Draghi insisterte på at han ville gå av, beordret presidenten statsministeren til å orientere parlamentet. Siden det skal skje på onsdag i neste uke, vil det i mellomtiden pågå et politisk spill som ingen egentlig har full oversikt over.

Men de fleste observatører tror at enten kommer Draghi tilbake med en fornyet støtte fra et bredt flertall, eller så blir det nyvalg – og det siste virker mest sannsynlig.

Dersom det blir nyvalg, ligger høyresiden an til å vinne terreng, mens M5S, som gjorde et brakvalg i 2018, vil tape terreng – et tap som forsterkes av Di Maios utmarsj, men som allerede var underveis fordi Beppe Grillos bevegelse lenge har vært i en tilstand av forvirring og identitetskrise.

Grafikk: Poll of polls / Politico.

FdI ligger i øyeblikket på ca. 23 prosent på meningsmålingene, Lega på 15 prosent og FI på 8 prosent – tilsammen ca. 46 prosent. Disse tre ønsker da også nyvalg.

Siden hverken Lega eller FdI er globalister eller blinde EU-tilhengere, er det lett å tenke seg at globalisten Mattarella vil vegre seg for å skrive ut nyvalg, og derfor vil gjøre alt som står i hans makt for å komme opp med en ny regjering uten å oppløse parlamentet – selv om grunnloven krever at det uansett må holdes parlamentsvalg innen mars 2023, da det vil ha gått fem år siden forrige gang.

En ny teknokratregjering i Draghis fravær ville imidlertid ta seg dårlig ut. Det ville omtrent være ensbetydende med å si at det normale politiske livet er opphevet. Og kanskje nettopp derfor skal ikke den muligheten helt utelukkes.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!