Sakset/Fra hofta

Hva var det egentlig som gikk så katastrofalt gæernt for venstresiden Europa rundt?

I Storbritannia er Labour blitt et reir av antisemittisme. I Frankrike og Nederland er de gamle sosialistpartiene ikke maktfaktorer lenger, og for førstnevntes vedkommende måtte Emmanuel Macron riste den gamle partitilhørigheten av seg for å vinne makten. I Tyskland gjorde sosialdemokratene i fjor et katastrofevalg, og nå ser de ut til å forbigås i oppslutning av AfD.

Ved parlamentsvalget i Italia sist måned slo den sammen trenden inn for fullt også der til lands. Det demokratiske partiet (PD) er nå bare en skygge av seg selv. Mange velgere har lekket til Femstjernersbevegelsen.

Det som skiller Italia fra de andre, er tegnene til selvransakelse på venstresiden. Det hittil mest celebre – og interessante – eksemplet kommer i et intervju som Walter Veltroni har gitt til Corriere della Sera.


Foto: Stefano Renna / Agnfoto / Reuters / Scanpix.

Veltroni er ingen hvem som helst. Han var statsråd i Romano Prodis regjering på 1990-tallet, og borgermester i Roma i en årrekke etter årtusenskiftet. Han var fremfor alt leder for Det demokratiske partiet fra 2007, og tapte valget knepent mot Silvio Berlusconi året etter.

Når en tidligere så mektig og fremtredende eksponent for venstresiden gjør offentlige bekjennelser, er det verdt å merke seg, ikke minst fordi han taler med en frihet og en oppriktighet som man dessverre sjelden finner i politikken. Selv har han da også oppgitt de politiske ambisjonene.

Corriere della Sera: Veltroni, den italienske venstresiden har sin laveste oppslutning noensinne.

Walter Veltroni: Det er nokså utrolig hvor raskt man overså venstresidens største nederlag i etterkrigstiden og gikk tilbake til den vanlige runddansen med hashtags og tweets, hvor man diskuterer kortsiktige spørsmål. Disse er helt sikkert viktige nok, men først og fremst må vi forstå hvorfor de to nye polene er Fem stjerner og Lega, mens PD har mistet halvparten av de 12 millioner velgerne partiet hadde i 2008.

Virker det ikke allerede som en evighet siden? Høyre- og venstrealliansene hadde til sammen mellom 80 og 90 prosents oppslutning. Ingen av de største partiene på den tiden ligger i dag an til å få regjeringsmakt.

Hva kan man gjøre?

Å vende seg bort fra denne absolutte øyeblikksdyrkelsen som nå dominerer alle temaer for offentlig diskusjon. Gramsci definerte partiet som et intellektuelt kollektiv. Det virker som en motsigelse. Man tenker på intellektuelle som individer med sine ensomme spekulasjoner. Jeg synes det er vidunderlig å forstå ting i fellesskap. Sammen med andre forstår man mye mer enn alene.

Hva har De forstått?

Dette nederlaget skyldes ingen tilfeldighet. Det er ikke et uhell. Venstresiden har ikke fått med seg forvandlingen av samfunnet. Den var sterk da samfunnet var strukturert, ordnet etter klasser og med sterke forenende elementer. I samfunnet hvor alt flyter, er venstresiden blitt bortkommen. Den har tapt evnen til å være seg selv, til å representere sin egen oppfatning i en tid hvor den menneskelige tilværelsen atomiseres og blir mer uviss. Venstresiden har mistet noe den ikke kan tillate seg å miste: kontakten med folket. Uten folket finnes det ingen venstreside.

Talløse skikkelser på venstresiden personifiserer denne manglende kontakten, hva enten det er François Hollande, Jonas Gahr Støre eller Matteo Renzi, som alle har noe aristokratisk og – hvilket er verre – samtidig livsfjernt ved seg.

Men dette kan umulig ha vært noen ny eller overraskende erkjennelse for Veltroni. Han har selv vært vitne til hvordan tidligere folkepartier er blitt korrupte og selvrefererende oligarkier, hvor menige medlemmer er blitt ansett som hår i suppen – med det resultat at antall partimedlemskap har stupt og mange lokallag er blitt nedlagt.

Resultatet har gitt seg selv:

PD vant i sentrum av byene, men ble feid vekk i periferien.

Partiet burde imidlertid befinne seg der hvor det er mest vanskeligheter, mest fattigdom, mest desperasjon og mest angst.

Det er ikke godt å si hvordan Veltroni på dette punktet unngår å berøre migrasjonen. I stedet peker han tilbake på tidligere tiders bragder og forsøker å trekke en mulig linje til nåtiden:

Venstresiden oppstod ikke med parlamentene, den oppstod med slavenes opprør. I historien har det alltid eksistert en følelse, et syn som er venstresidens: det at man alltid tar den svakestes side. På sitt beste har venstresiden harmonisert friheten og den sosiale rettferdigheten. På sitt verste har den adskilt de to. I dag må venstresiden gi et svar på den store uroen som hersker i vår tid, og på følelsen av ensomhet i tilværelsen.

I valgkampen snakket PD om hvor godt partiet har administrert landet, fortsetter Veltroni. Var det ingen som merket seg hvor medtatte folk var? 40 prosent av husholdningene består av én person. Mange tjener lite, familienes gjennomsnittsinntekt er lavere enn før finanskrisen. Fast arbeid er blitt mindre vanlig. Menneskelige relasjoner er også mindre holdbare enn før. Frykten dominerer. Ingen tror lenger at barna får det bedre enn dem selv, slik alle trodde på 1960-tallet.

Men dette gjelder ikke bare Italia.

Venstresiden er ganske riktig blitt beseiret i hele Vesten. Nå må den finne en politikk som kan gi ny stabilitet og nye garantier, slik at man unngår at livet blir en jungel.

Veltroni forklarer ikke hvordan. Han vender tilbake til venstresidens feil:

Det dramatiske feilgrepet var å fjerne følelsene og minnene fra fellesskapet vårt.

Hva har følelsene med dette å gjøre?

Følelsene er svært viktige i politikken, og de er det viktigste antistoffet mot frykten. Uten tanken på at man er med på noe stort, reduseres politikken til en ren maktmaskin, en kald og frastøtende sådan.

Og minnene?

Ved å oppgi minnene har venstresiden fratatt fellesskapet et ønske om en fremtid. Men vi kan ikke leve med den frenetiske rytmen av motsigelsesfulle tweets uten en bevissthet om at historien ikke begynner med oss selv.

Veltroni lyder nesten som Edmund Burke: Venstresiden er en del av en historisk kontinuitet. De mange bruddene snakker han ikke så høyt om.

I stedet forsøker han å lage en slags teologi for venstresiden, hvor mannen bak et slaveopprør i Romerriket noen år før Kristi fødsel, tar Kristi plass:

Historien begynner med Spartacus, og det er en historie full av blod, av generøsitet, av ofre, av manglende friheter, av personer som har ofret livet. Vi er produktet av alt dette, av motsigelsene og tragediene. Vår styrke er at vi er en permanent del av historien.

Den gamle PD-kjempen er god til å forklare noe av det som er gått galt, men han unngår viktige temaer, og har fremfor alt ingen konkrete forslag til veien videre. Man kan ikke enkelt gjenoppta kontakten med et folk man har vendt ryggen, særlig når det ikke i samme grad som før er et folk.

Et folk har for eksempel en felles historie. Veltroni burde kanskje gå ut på gaten og spørre ti tilfeldige personer hvem Spartacus var. Er han riktig heldig, vil de fleste av dem forstå en henvendelse på italiensk.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.