Sakset/Fra hofta

Valglokalene åpnet i Italia i dag morges, og stenger mandag ettermiddag klokken 15. Med det er punktum satt for en skitten og demagogisk valgkamp, og det er tilsynelatende duket for en deprimerende sammensetning av det nye parlamentet.

Valgets bakteppe er den akutte finansielle situasjonen som for fjorten måneder siden brakte Italia snublende nær en statskonkurs. Silvio Berlusconis regjering hadde hverken evne eller vilje til å ta de grep som var nødvendige for å gjenopprette långivernes tillit til eurosonens tredje største økonomi.

I fravær av strakstiltak ville det ha vært et åpent spørsmål om Italia overhodet ville ha klart å fornye gjelden: et være eller ikke være for et land med to tusen milliarder euro i statsgjeld, med en gjennomsnittlig løpetid på ti år. Hvilket betyr at staten må stifte ny gjeld for to hundre milliarder hvert år. Rentenivået var i ferd med å bli uholdbart. Om det hadde forblitt høyt frem til neste korsvei, er det ikke sikkert det ville ha meldt seg tilstrekkelig mange interessenter blant potensielle långivere.

Italias gjeld kan fint betjenes så lenge man har økonomisk vekst. I fravær av vekst er det nødvendig å forbedre statens økonomi, enten ved større skatteinngang eller ved kutt av utgifter. Ingen av delene er spesielt enkle å få til.

Burde ikke disse tingene ha vært tema for valgkampdebatter mellom kandidatene for de største partiene?

Det ville det ha vært i et normalt land. Men Italia er ikke et helt normalt land. Ikke bare har man ikke snakket stort om de formidable utfordringene, det har knapt vært noen konfrontasjon mellom partienes kandidater. De har skydd hverandre som debattmotstandere, og er endt opp med å utbasunere sine budskap uten debatt.

Man skulle kanskje tro at det å bli reddet fra statskonkurs av Den europeiske sentralbanken ville ha betydd at den gamle politiske klassen mistet enhver troverdighet. Dvs. det har den kanskje, men det har ikke fått folk til å slutte å stemme på den, om man skal tro meningsmålingene. Når de to store dominerende partiene på hver sin fløy fortsatt drar i land om lag seksti prosent av stemmene, betyr det ikke at de ikke er diskreditert, men at stemmegivningen skjer i samsvar med lobbyens logikk.

For Pier Luigi Bersanis demokratiske parti (Partico Democratico – PD) er det først og fremst de fagorganiserte og de offentlig ansatte som sikrer fortsatt stor oppslutning. Disse håper at Bersani kan være en garantist for at ting vil fortsette omtrent som før, med sterkt oppsigelsesvern og livstidsansettelser i byråkratiet.

Men hvordan kan ting fortsette som før når landet lever på EUs nåde?

For Silvio Berlusconis parti Frihetens folk (Popolo della Libertà – PDL) er det misnøyen med skattenivået som trekker velgere. Berlusconi vil fjerne den upopulære eiendomsskatten som fungerende statsminister Mario Monti innførte som en nødløsning for å bringe de offentlige regnskapene i noe bedre balanse. Han sier det var unødvendig, og at disse historiene med spread’en var en svindel iscenesatt for å fjerne ham fra statsministerstolen.

Men hvordan kan noen tro på den slags tøv?

Tatt i betraktning denne virkelighetsflukten og denne klamringen til et system som ikke kan love annet enn Italias langsomme ferd ned i klasse B sammen med Hellas, burde landet være rede til fornyelse. Og det har meldt seg to fornyende krefter av noen størrelse: Beppe Grillos femstjernersbevegelse og Mario Montis sentrumskoalisjon. Den første med om lag tjue prosents oppslutning på meningsmålingene, den andre med cirka ti prosent. Det skal her legges til at det er uvanlig mange som ikke har bestemt seg, selv den siste uken før valget.

Grillos program er kort og godt å vise fingeren til den gamle politiske klassen. Han kaller den, langt på vei med rette, for korrupte parasitter og forbrytere, og har foreslått en rekke radikale tiltak med sikte på større transparens i forvaltningen. I en perfekt verden ville det ikke ha vært så mye galt med Grillos forslag, og hans nærvær i parlamentet kan gi enda større oppmerksomhet om den kvalmende korrupsjonen enn det presseoppslag gjør. Men den politiske realismen glimrer med sitt fravær. Ved å erklære hele the establishment krig, ender han opp som en antipolitiker. Dermed havner den gamle klassen i en forsvarsposisjon, hvor de kjemper for sine privilegier med nebb og klør av frykt for å ende opp på bar bakke.

Monti har en mer elegant tilnærming. Han forstår at det ennå ikke er realistisk å skyfle den gamle politiske klassen helt bort, og inviterer den til større ansvarlighet. Han vil ha venstresiden til å forstå at det behøves et mindre rigid arbeidsmarked, og høyresiden til å forstå at alle må betale skatt. Han er den eneste av de store som forkynner at landets problemer bare kan løses ved at man løfter i flokk. For de andre er det mer et spørsmål om hvem som skal betale for deres egen vinning.

Så hvorfor har han ikke større oppslutning? Er det fordi italienerne ennå ikke er klare for en mann som ikke lover annet enn blod, svette og tårer? Er det fordi landet er for splittet til å kunne håpe på en nasjonal dugnadsånd?

Kanskje er det fordi han har vært sjefen for de dårlige tider. I hans regjeringstid har mange mistet jobben, og det er blitt flere fattige. Mange påpeker at han ikke har fått til noe særlig, idet de glemmer at han ikke har hatt noe politisk mandat til annet enn å slukke branner. Så snart han hadde begynt å røre ved korrupsjonen, den offentlige sløsingen eller de politiske privilegiene, ville han ha blitt vingeklippet.

Så hvem i all verden skal bringe Italia på fote igjen? Er det overhodet mulig med den korrupte politiske kulturen som råder, hvor kandidatene forhandler med lobbygrupper, lover gjentjenester mot et lass av stemmer, og på den måten stifter politisk gjeld før de er valgt?

Grillo vil fjerne denne ukulturen ved en revolusjon, Monti vil få den til å vende om og la være å synde mer.

En koalisjon mellom Bersani og Monti, hvilket ser ut som det sannsynligste utfallet, vil neppe være i stand til stort annet enn å vakle videre, kanskje litt stødigere enn om PD var helt prisgitt den ekstreme venstresiden.

Om det er bra nok i disse turbulente tider, er tvilsomt. Hva som vil skje ved neste store krise, er ikke godt å si. Man har ikke gitt den fornødne tillit til en mild redningsmann. Måtte det ikke oppstå etterspørsel etter en sterk sådan.