Kommentar

Den tidligere økonomiprofessoren og EU-kommissæren Mario Monti ble søndag bedt om å danne en ny italiensk regjering, etter at den manglende tilliten til landets finansielle soliditet tvang Silvio Berlusconi til å gå av.

De første par dagene etter fratredenen av regjeringen Berlusconi, har denne fortsatt å fungere som forretningsministerium, en situasjon som vil vedvare inntil Monti, som gav presidenten et betinget ja til å danne regjering, har avsluttet sine politiske sonderinger og satt sammen et nytt regjeringskollegium.

I teorien skulle det ligge vel til rette for den nye regjeringen. For de fleste partiene, med Liga Nord som det viktigste unntaket, har uttrykt sin støtte, om enn med varierende grad av kjølighet. Fremfor alt har Pierluigi Bersani og Angelino Alfano uttrykt sin støtte på vegne av de to største partiene.

Det er imidlertid lite som tyder på at markedene har latt seg berolige av de politiske signalene som kommer fra Italia. Nyheten om Berlusconis avgang og det nært forestående regjeringsskiftet var altså langt fra tilstrekkelig til å gjenopprette tilliten til at Italia har forstått alvoret og begitt seg på rett vei.

Hva er grunnen til at en solid fagmann med bred støtte ikke uten videre avstedkommer større forhåpninger enn en useriøs person som knapt har politiske venner igjen blant sine egne?

Noen peker på at det ennå ikke er avklart hvorvidt regjeringen vil bli mer eller mindre apolitisk, dvs. utelukkende bestående av teknokrater, eller om det skal være politikere med (statsrådslisten vil muligens foreligge allerede i kveld). I en meningsmåling hos Corriere della Sera på nett, sier 62 prosent at de ikke vil ha politikere med, men likevel er det neppe den muligheten som hefter ved den nye regjeringen, for politikerne som nevnes oppfattes av de fleste som seriøse personer (Giuliano Amato, Gianni Letta).

Usikkerheten består snarere i om Montis kollegium vil få den nødvendige handlekraft. For selv om han danner en regjering utelukkende bestående av dyktige personer, kommer med fornuftige utspill om veien videre, og klappes inn i statsministerstolen av et nær enstemmig parlament, er det ingen som vet hvordan regjeringshverdagen hans blir seende ut når denne seremonielle fasen, gjenstand for teater som den er, opphører.

Investorene nærer nemlig fortsatt den velbegrunnede frykt at politiske krefter, lobbygrupper eller partene i arbeidslivet ikke vil samarbeide på den nye regjeringens premisser. Og et kjennetegn ved Italia er at interessegruppene ofte har vist seg i stand til å hive sand i det politiske maskineriet når de har følt seg truet.

De strukturelle reformene som behøves for å få større fart på økonomien, la oss kalle den plan A, krever at flere av disse interessegruppene lar være å kjempe med nebb og klør for sine privilegier, oppnådd takket være den korrupte politiske kulturen som er landets største handicap. Det kan de kanskje tenkes å gjøre dersom frykten for nasjonal konkurs er sterk nok, men det gjenstår å se.

For kanskje vil man ende opp med en skippertaksløsning mer eller mindre i samme klasse som den man tydde til da landet hadde samme gjeldsgrad som i dag, altså en plan B: Ingen store strukturelle reformer, men tilstrekkelig salg av statseiendom og andre likviditetsfremkallende tiltak til å cashe inn nok gjeld til at man holder seg flytende. Alternativ C, som knapt kan kalles noen plan, er at det ikke blir gjort noenting.

Markedene har ikke den fjerneste anelse om det ender opp med A, B, eller C.

Den nye regjeringssjefen vet selvsagt at han trenger støtte fra mektige personer og grupper, og sonderingene han har foretatt den siste tiden har trolig hatt som mål å innhente dette. Men skepsisen er så dyp at markedene vil se action innen de kan få seg til å tro at lobbyene vil samarbeide og vise offervilje når det kommer til stykket. Det holder ikke med løfter og fagre ord.

Det Mario Monti vil etterstrebe, er naturligvis en A-løsning. Og intet ville være bedre enn det. Men sannsynligheten taler for at det blir en B-løsning, hvilket vil gi en et pusterom og utsette nødvendigheten av å løse de strukturelle problemene. I så fall kan man vente at en ny prekær situasjon vil oppstå noen år down the road. En slik runddans av problemer og quick fixes ville ikke akkurat være noen ønskesituasjon, men det er en velkjent sådan, og ingen beskriver den bedre enn italienernes selv gjør i et av sine ordtak: Tilstanden er desperat, men neppe alvorlig.