Kommentar

De som følger med på hvordan det går med gjeldskrisen i eurosonen, har i øyeblikket oppmerksomheten rettet i hovedsak mot Spania. Det største landet på den iberiske halvøy viser en rekke tegn til å være nede i knestående, men har ennå ikke helt kastet inn håndkleet og bedt om redningspakke.

Det meste tyder imidlertid på at det ikke er lenge til Spania i praksis blir satt under finansiell administrasjon av EUs sentrale teknokrati. Det vil resultere i lang tids smalhans og forlenget resesjon, og er dermed på mange måter dårlig nytt. Men streng disiplin er nå engang det tyskerne, nederlenderne og finnene forlanger for å hjelpe til, og strikken deres kan ikke tøyes for langt.

I fravær av omveltende politiske rystelser i Spania — altså så lenge protestene mot tapet av finansiell suverenitet og dets smertefulle konsekvenser ikke helt tar overhånd — vil den veien man har begynt å gå gi større forutsigbarhet, samt et slags håp om at man med tiden vil få en sunnere økonomi med et mer robust grunnlag, selv om det blir umoro i flere år først.

Men med forutsigbarheten blir landet mindre interessant for den internasjonale finansbransjen, som lever av å forstå og utnytte volatiliteten, altså uroen, i markedene. Så med Hellas, Irland, Portugal og Spania under pisken, kommer oppmerksomheten snart til å rette seg mot Italia, landet som da blir mest utsatt for å suges inn i det som for nordmenn, dansker og briter trolig fortoner seg som et slags sort hull.

Så hva skjer med Italia?

Omverdenen ønsker naturligvis at eurosonens tredje største økonomi får orden i eget hus. Spørsmålet er om den jobben kan overlates til italienerne. Det ville opplagt være det beste, for kostnaden ved en redningspakke kan bli altfor stor.

I fravær av klare politiske signaler om at Italia rydder opp på egenhånd, kommer markedene på ny til å sende gjeldsrentene til værs. I så fall kan det hende at Italia heller ikke har noe annet valg enn å kaste inn håndkleet og la EU-teknokratiet ta styringen med finansene. Det ville være et solid prestisjetap og innebære et politisk nedrykk for et stort og viktig land, som i nyere tid bestandig har hatt den ene foten i klasse A og den andre i klasse B, men som har ambisjoner om å øve innflytelse i europeisk storpolitikk sammen med Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Italia ønsker altså ikke å gå samme vei som Spania.

Vil det komme slike signaler?

Det er i øyeblikket høyst usikkert, for vi er inne i et slags år null for italiensk politikk.

Når man skuer tilbake på etterkrigstiden, kan Italias moderne politiske historie deles inn i det man i dagligtalen kaller den første og den andre republikken. Den første republikken var preget av en form for stabilt kaos, kjennetegnet ved hyppige regjeringskriser, men de samme personene hadde makten på omgang hele tiden. Det ble iverksatt mange korrupte ordninger, men ofte i god hensikt og til allmenn tilfredshet. Kompliserende faktorer som den grusomme bitterheten etter andre verdenskrig, den kalde krigen, terrorismen og mafiaen omstyrtet aldri den sosiale likevekten, de høye menneskelige kostnadene til tross, selv om det var nære på endel ganger.

Med de massive korrupsjonsavsløringene på begynnelsen av 1990-tallet, ble den gamle politiske klassen stort sett feid av banen, og med tiden erstattet av to dominerende partier på hver sin side av det politiske spekteret, samt et svakere sentrum med røtter hos de gamle kristelig-demokratene. Paradoksalt nok ble dette en enda mer korrupt epoke. Den nye korrupsjonen hadde ikke lenger den formen for bærekraft som den gamle hadde, for hensikten med den var aldri samfunnets beste interesse — kun private interesser. De mange som har fulgt med på det banebrytende journalistiske arbeidet til Sergio Rizzo og Gian Antonio Stella, har fått et rystende innblikk i denne ukulturen. Med de økonomiske nedgangstidene fremkaller den universelt sinne, sågar kvalme, mens den i bedre tider ble tolerert av en allmennhet som selv hadde sine svin på skogen — og forsatt har det også, selv om det nå er større tendens til at man feier for egen dør, hva enten det skyldes selvransakelse eller strengere kontroll.

Den andre republikken opphører idet Italias politiske ledelse — uten troverdighet og med landet på konkursens rand — mot slutten av 2011 må gi fra seg styringen til en distingvert eldre økonomiprofessor uten tilhørighet til noe politisk parti. Dette skjer altså samtidig som den politiske klassens tøylesløse, nihilistiske korrupsjon nærmest daglig blir brettet ut i all sin gru.

Mario Montis interregnum, som altså har vart i nesten ett år, har høyst midlertidig gjenopprettet endel av Italias internasjonale troverdighet, og statsministeren nyter stor tillit på hjemmebane. Kan Monti bli den som loser landet gjennom en sjø full av skjær, i praksis kanskje ikke svært forskjellig fra det EU dominert av Tyskland ville ha diktert, men med større lempe enn utenforstående og uten samme grad av suverenitetsavståelse som Spania?

For at det skal skje, må politikken tilsynelatende suspendere seg selv. Kan den?

Italia er et konstitusjonelt, parlamentarisk demokrati, ufullkommenhetene i den politiske kulturen til tross, og grunnloven forlanger at det avholdes valg til nasjonalforsamling i løpet av 2013. Hva i all verden skal politikken gjøre, der den ligger med brukket rygg?

Svarene som inntil videre foreligger, er ikke egnet til å berolige noen.

Talsmenn for den moderate høyresiden, som Gianfranco Fini, har nærmest tatt til orde for at høyresiden går til valg på å la Monti fortsette. Det ville nok være fornuftig, men hva slags appell oppnår man ved å be om folkets tillit til fortsatt å utgjøre et politisk vakuum? Og mon tro hva Berlusconi kan finne på?

Det demokratiske partiet, som er det største på venstresiden, vil helst late som om ingenting er skjedd. De mener fortsatt at gårsdagens oppskrifter er geniale, og vil helst ta makten fra Monti, bare de klarer å bli ferdig med den interne maktkampen. De regner med å vinne over høyresiden ved valget, siden denne i samsvar med alminnelige politiske tyngdelover vil ha tapt på å ha vært sjefen for de dårlige tider.

Denne miksen av retningsløshet og akterutseilte ideer, ledsaget av den allestedsnærværende korrupsjonen, har gitt rom for en helt særegen form for anti-politikk, representert ved den såkalte femstjernersbevegelsen, ledet av komikeren Beppe Grillo, som har hatt en viss lokalpolitisk suksess og etterhvert har klatret høyt på meningsmålingene også nasjonalt.

Bevegelsen er ikke strengt ideologisk, og representerer derfor neppe en farlig anti-politikk. Den ønsker større transparens i offentlige saker, mer direkte demokrati, bruk av internett som politisk verktøy, hyppigere utskiftning av politikere og forbud mot at dømte personer får stille til valg. Likevel er Grillo populistisk, mange vil si demagogisk. Dette manifesterer seg f.eks. ved hans høyrøstede tale og brede retoriske pensel, som mange er allergiske mot selv om de er enige i mye av det han sier.

Noen klar politisk retning er det vanskelig å få øye på også hos femstjernersbevegelsen. Annet enn at den er euroskeptisk. Italienerne burde holde folkeavstemning om medlemskapet i euroen, uttalte han nylig — vel vitende om hva utfallet ville bli (fortsatt medlemskap), og vel vitende om at utspillet ikke tjente til annet enn å hente antieuropeiske stemmer fra høyresiden.

Likevel er det liten tvil om at Grillo er kommet for å bli. Kanskje kan han oppfattes som en slags arvtager etter Antonio Di Pietro, som erobret en plass i politikken, men uten å oppnå noen større innflytelse med sin kompromissløse og polemiske stil. Man kanskje forvente en viss innflytelse når enkelte meningsmålinger sier at femstjernersbevegelsen er blitt Italias nest største parti, men trolig er dette forbigående og mest av alt en indikasjon på politikkens miserable tilstand i øyeblikket.

I denne situasjonen svever landets politiske fremtid i det uvisse. Og til neste år er det valg, kanskje allerede til våren. Hva skal verden tro?

Ansvarlige krefter, som FIAT, ConfIndustria (som omtrent tilsvarer NHO), talsmenn for kirken og Ferrari-sjef Luca Cordero di Montezemolo, som også er leder for en bevegelse kalt Italia Futura (fremtidens Italia), mener det er maktpåliggende at Monti fortsetter. Det samme gjør de fleste blant de moderate, ansvarlige italienerne. Montezemolo sa det rett ut i et langt intervju nylig. Der gjorde han det også klart at Monti trenger en bred politisk plattform som kan vinne tilslutning, men unnlot omhyggelig å være konkret — i særdeleshet om sin egen eventuelle rolle, som mange har forventninger til.

Men denne plattformen må altså manifestere seg raskt. Kan det lykkes i løpet av noen få måneder?

Det er bortimot blitt en naturlov at italienerne finner en løsning i tolvte time når de er i alvorlig trøbbel. Plutselig dukker det opp en ansvarlig person som representerer det tause flertallets konsensus, og som tar de rette grepene. Akkurat dét peker i retning av at det nåværende politiske vakuumet før eller senere vil bli fylt av noe nytt og bedre — verre blir det neppe, for de fleste italienerne erkjenner av historien eller smertefull erfaring at svarene ikke er å finne i volden eller ideologien.

For Italias del får man håpe at det heller blir før enn senere. Tiden er knapp, og mye står på spill — fremfor alt selvrespekten.