Sakset/Fra hofta

Med få måneder igjen til valget i Italia, er det flere som spør seg hvordan parlamentet vil bli seende ut, samt hva slags regjeringsalternativer det hele kan resultere i. Hittil foreligger ingen klare svar.

Det demokratiske partiet, det største på venstresiden, er for tiden også det største i landet med rundt 25 % oppslutning. Der i gården har man nylig avholdt et primærvalg som endte med Pierluigi Bersani som statsministerkandidat. Det betyr at partiets gamle garde har holdt stand mot den fornyelses- og reformvillige utfordreren Matteo Renzi, som er borgermester i Firenze. Bersani føler seg sikker på å gjøre et godt valg, og snuser allerede på Chigi-palasset.

Hvorvidt han kan beholde velgerne som ville ha foretrukket Renzi, er dog usikkert. Hvor mange av disse kan tenkes å lekke til Verdienes Italia, ledet av Antonio Di Pietro, eller til Beppe Grillos femstjernersbevegelse? Under enhver omstendighet er det lite trolig at Bersani og allierte vil oppnå mer enn 40 % oppslutning.

Grillos protestparti er i øyeblikket Italias nest største, og vil dersom oppslutningen på 20 % holder frem til valget kunne være med å danne et parlamentarisk grunnlag for en regjering utgått av Det demokratiske partiet. Den muligheten har han avvist, men hukommelsen for slike utsagn er kort i italiensk politikk.

Tredje største parti er Frihetens folk, ledet av Silvio Berlusconi, som etter alt å dømme kommer til å stille til valg på ny. Men det virker svært lite sannsynlig at han vil beholde noe særlig mer enn halvparten av oppslutningen han hadde. Kanskje han ender med 15 % eller deromkring.

Det store spørsmålet er: Hvem skal katolske, moderate og konservative italienere egentlig stemme på? Om man ikke holder ut å stemme på mister B. enda en gang, er de gamle traverne Pierferdinando Casini og Gianfranco Fini alltids to muligheter, henholdsvis fra kristelig-demokratene og Italias fremtid og frihet.

Lega Nord og Di Pietro kan også forventes å beholde en viss oppslutning, om enn ingen av dem er i nærheten av gamle høyder.

Det første man tenker er kanskje at de færreste vil stemme på noen av de ovenstående med særlig entusiasme, da de ingen av dem nyter særlig stor respekt. Fraværet av fornyelse i italiensk politikk under Mario Montis interregnum er slående.

Fremfor alt slår det en at ingen ansvarlige krefter har fylt vakuumet Berlusconi etterlot på høyresiden da han gikk av, og selv om troverdige, respektable initiativ i den retning skulle tas nå, er det langt fra sikkert at det ville holde til å gi Monti et parlamentarisk grunnlag til å regjere videre, noe svært mange ønsker. Mister B. kan således fylle en del av vakuumet han selv etterlot.

Dersom oppslutningen fordeler seg noenlunde tynt mellom partiene, slik det kan se ut, bærer det i fravær av en allianse mellom Bersani og Grillo mot et komplett styringsudyktig parlament. I fravær av politisk støtte til hans egen regjering, kan det morsomt nok vise seg å bli den beste garantien for at Monti blir sittende.