Sakset/Fra hofta

Bare få dager innen det nyvalgte italienske parlamentet trer sammen den 15. mars, er den politiske situasjonen stadig like fastlåst. Hva som kommer ut av det hele, er det ingen gitt å si med sikkerhet, men det forhindrer ikke at de involverte aktørene spiller noen av kortene sine allerede nå. En av dem er Firenzes unge borgermester Matteo Renzi.

Renzi, sier du? Var ikke han ute av soga? Kanskje ikke. Men la oss gjøre et lite tilbakeblikk.

I forkant av parlamentsvalget i februar holdt Det demokratiske partiet (PD), det største på venstresiden, et primærvalg for å utpeke sin statsministerkandidat – en forholdsvis ny skikk der i gården som utvilsomt er inspirert av det amerikanske systemet. De to fremste kandidatene var nevnte Matteo Renzi, og den ikke helt unge partilederen Pier Luigi Bersani, som gikk hen og vant denne innledende øvelsen.

Kappestriden mellom Renzi og Bersani ble av mange oppfattet som en styrkeprøve mellom det gamle og det nye, og ikke bare på grunn av kandidatenes alder. For mens Bersani representerte partiets historiske kontinuitet, støttet av samtlige museumsvoktere og tro mot fagbevegelsen som han har vært, var Renzi klar på at Italia trengte fornyelse – både hva angikk personer og samfunnssystemet i sin alminnelighet. Dette gjorde at han fremstod sympatisk på flere av næringslivslederne som støttet Monti, noe de ikke la skjul på. Men overmakten internt i partiet, som klamret seg til fortiden, ble for stor.

Slik valgresultatet ble, foreligger det altså ingen regjeringskoalisjon. Ingen av partiene har hittil vært rede til å inngå de kompromisser som behøves for å danne et flertall i parlamentets begge kamre – senatet og deputertkammeret (over- og underhus er noe som befinner seg i Westminster, London). Selv om det er flere enn to aktører involvert, minner situasjonen litt om the game of chicken: Hvis ingen viker, blir det ingen styringsdyktig regjering. Et forretningsministerium kan ikke regjere i en tid hvor det behøves strategiske avgjørelser. Konsekvensen av at alle står på sitt, kan derfor lett bli et snarlig nyvalg.

I egenskap av lojal taper av primærvalget har Renzi hele tiden gitt offentlig uttrykk for at han håper Bersani vil lykkes i å danne regjering. Men hans tilnærmelse til Grillo og femstjernersbevegelsen har vært av en helt annen karakter enn Bersanis. Renzi sier nemlig at det er fåfengt å tro at man kan lykkes i å overbevise Grillos menn og kvinner om at de bør være med å danne et parlamentarisk grunnlag for en PD-ledet regjering ved å tilby dem embeder – en mulighet partilederen har tatt høyde for ved å si at «inntil femten prosent av dere kan finne på å svike meg». Man må komme med politiske innrømmelser, sier Renzi, f.eks. ved å gi etter for femstjernersbevegelsens krav om at den offenlige støtten til politiske partier må opphøre.

Dette utspillet, som Renzi kom med under det populære talkshowet Che tempo che fa lørdag kveld, kan tolkes på minst to måter: Det kan simpelthen være et forsøk på å oppnå støtte fra Grillos etter den 15. mars, eller så er det en politisk posisjonering med tanke på nyvalg.

For hvis det blir nytt parlamentsvalg tilsier sedvanen som PD har lagt seg til med primærvalg, at man avholder enda et slikt før nyvalget. Og mon tro om ikke Renzis beste strategi for å vinne over Bersani ved neste korsvei, vil være å ta eierskap over den reformiveren og de populære sakene som har gitt Grillos et ras av stemmer? Man kan nemlig lett tenke seg at Grillos gjør et enda bedre valg ved neste korsvei dersom PDs kandidat er en Bersani som i enda større grad har fått noe forhenværende ved seg.

Renzi kan således la det skinne igjennom internt at femstjernersbevegelsen får færre stemmer dersom han er PDs kandidat. Og eksternt kan han gå ut mot Grillo ved å anklage ham for en uansvarlighet som koster samfunnet dyrt. Han kan si: «Jeg prøvde jo å komme deg i møte, men du ville ikke. Og den fastlåste situasjonen har fått økonomien og investeringslysten til å fryse til is.»

Renzi kan dermed ha alle tiders sjanse til å fremstille seg som den eneste innehaveren av kombinasjonen reformvilje og ansvarlighet. Med mindre Grillo kommer ham i forkjøpet ved å gå inn i reelle politiske forhandlinger, skal Firenzes borgermester vise seg å bli en fugl Føniks?