Kommentar

I de senere årene har det i flere av de store europeiske landene oppstått større og mindre folkebevegelser av forskjellige slag, mer eller mindre organiserte, som i demonstrasjoner tilkjennegir oppfatninger som er svært forskjellige fra dem som dominerer hos den politiske klassen.

Noen av dem fronter spesielle saker, andre er mer uttrykk for misnøye med tingenes generelle tilstand i øyeblikket. Noen vedvarer over tid, andre er blaff. Det som går igjen, er en manifestasjon av avstand mellom elite og det vi kan kalle vanlige folk, altså dem som ikke er høyt nok oppe i middelklassen til å kunne nære noen ambisjoner om medlemskap i eliten.

I Storbritannia er English Defence League en manifestasjon av fenomenet. I Frankrike har man i løpet av det siste året hatt kjempemessige demonstrasjoner mot bl.a. homofil adopsjon, i det siste også til forsvar for sekulariteten. Génération Identitaire er dukket opp. I Italia har Beppe Grillos femstjernersbevegelse vært i vinden en stund, for i det siste å ha fått selskap av den forholdsvis ubeskrevne Forconi-bevegelsen. I Tyskland har den gode økonomien og en tillært tilbakeholdenhet mot det å marsjere nok holdt initiativer av samme størrelsesorden i sjakk, men dertillands har det f.eks. forekommet protester mot angrep på kristne symboler.

Mye skiller disse, naturligvis. De er en grei påminnelse om at kontinentet har helt forskjellige offentligheter. Men noe forener dem også, nemlig den lille manns protest mot at en tilværelse man har en gang har kjent til, blir forandret.

For den tyske kirkefredens, den tradisjonelle franske familiens eller de britiske øyers frihet fra islamismens vedkommende, virker det rimelig.

Hva med Italia? Det er ikke sånn å forstå at femstjernersbevegelsens protest mot politisk korrupsjon betyr at en korrupsjonsfri politikk har eksistert i manns minne, men at den «bærekraftige» korrupsjonen man inntil for tjue år siden på et vis levde med, er blitt erstattet av en helt uten magemål. Et eksempel: Statens utgifter til deputertkammeret, parlamentets annetkammer, er ett tusen millioner euro pr. år. Tilsvarende institusjon i Spania koster nitti millioner.

Verden forandres, men europeerne er egentlig ikke interesserte i noen større forandring. De tviholder på det de har. Vakuumet de her og der etterlater, fylles av noe annet, men der hvor de holder stand vil de at verden skal fortsette som før. Og det gjør den nok.

Det virker som et slags omvendt sekstiåtteri. Her skal ikke autoriteten rives ned, den skal gjenopprettes – f.eks. ved at politikerne slutter å stjele. Gamle tradisjoner og symboler skal ikke hives i søpla, de skal hegnes om.

Hvis man holder enkeltsaksbevegelser som miljøvernforkjempere og antirasister utenfor, er det vi nå ser konturene av kanskje det første tegnet på en motkulturell bevegelse hos de europeiske befolkningene siden nettopp sekstiåtterne.

Fenomenet er hittil ikke blitt så veldig politisk relevant, for personene det gjelder har bare unntaksvis noen politisk representasjon, og den som finnes er ikke videre mektig.

Hvilke politiske ringvirkninger kan så det hele avstedkomme?

Hvis økonomien tar seg opp igjen, kanskje ikke rare greiene. Men hvis økonomien forblir på stedet hvil eller blir gående på et lavt gir i lang tid, vil misnøyen øke – og lysten til å kjempe for noe annet enn penger som man har kjært, øke.

Selv om ingen av de fremadstormende politikerne i Frankrike, Nederland og andre steder skulle lykkes helt, kan det likevel resultere i at de tradisjonelle folkepartiene tilpasser seg de nye omstendighetene og får et større innslag av tradisjonalister.

Et annet scenario er at de gamle maktpolitikerne blir værende i sin egen boble, for slik å resultere i at den tiltagende misnøyen med avviket mellom hverdag og festtaler, ikke får noe politisk uttrykk.

Hva kan da skje etterhvert som europeiske ungdommer vokser opp til et gjeldsberg dessertgenerasjonen etterlot som de ikke klarer å nedbetale? Helt nye bevegelser kan oppstå, eller eksisterende sådanne kan få vind i seilene. Resultatene kan bli legio.

Den politiske klassens utfordring blir dermed å innlemme talsmenn for den gryende misnøyen i sine rekker. Og da er det en dårlig start å snakke om den farlige populismen. Demokratisk valgte politikere som er redd for velgerne i sine egne land, er nødt til å spørre seg hva de holder på med.

Kommentarer er stengt.