Kommentar

Hvis man ser bort fra Hellas med sine opptøyer og sin nynazistiske bevegelse, har den lengste økonomiske nedturen i Europa siden 1930-tallet – nå på vei inn i sitt sjette år – avstedkommet færre politiske rystelser enn man kunne ha forventet.

Med tanke på alle de millioner av mennesker som har mistet jobben, gått konkurs og/eller måttet gå fra hus og hjem, tilsynelatende med en viss økning i selvmordsfrekvensen som et av resultatene, skulle man i utgangspunktet tro at bitterheten ville ha vært mer utagerende, og kanalisert seg mer inn i ekstremismen.

Denne finnes, selvsagt, men i det store og hele er det ingen radikal ideologi eller ditto karismatisk lederskikkelse som har satt sjelene i brann i brede lag av befolkningene. Sosial uro, kriminalitet og bilbranner, javel. Men sjelden med et assosiert politisk program.

En mann som Beppe Grillo har skapt en viss begeistring ved å fordømme en korrupsjon som de aller fleste skulle ha vært foruten. Men om man begynner å se nærmere etter hva som ellers lanseres av bevegelsen hans, er det lite annet enn profetier og rare politiske ideer. Den nasjonale gjenoppvåkningen representert ved bevegelser som UKIP, Sannfinnene, Wilders etc. har heller ikke noe utpreget radikalt ved seg, de er snarere reaksjoner på en utopisk overnasjonal ideologi som har fått holde noenlunde uforstyrret på for lenge.

Spørsmålet er om det er noe strukturelt ved dagens Europa som er til hinder for radikal gjenoppblomstring på stor skala, eller om den tilsynelatende normaliteten som vedvarer, nær sagt mot alle odds, bare betyr at det er stille før stormen.

Skjønt, helt normalt er det ikke å se andre enn afrikanere eller romfolk som roter gjennom søppelcontainere i middelklassestrøk av Sør-Italia før mørkets frembrudd. Det som tidligere var et sjeldent skue selv på de breddegrader, er nå blitt et daglig sådant. På den annen side er det færre utlendinger som selger ræl langs gatene og ved ferjehavnene. Er de stille og rolig blitt fortrengt av fattige innfødte som vil ha territoriets smuler for seg selv, eller har de spontant satt kursen annetsteds?

De vanskelige tidene til tross, folk tviholder etter beste evne på den tilværelsen de har hatt. En kveld jeg ventet på noe takeaway-mat før kveldsrushet i en av de bedre pizzeriaene i min adopterte hjemby på Italias hæl, vekslet jeg min vane tro noen ord med kasserersken. Om de hadde merket noe til krisen? Nei, egentlig ikke, lød svaret. Folk slutter ikke å spise ute, de lar heller være å kjøpe seg et nytt plagg eller et nytt par sko.

Det er altså ikke til å komme forbi at deler av økonomien står i stampe. Og den kommer ikke ordentlig i gang igjen før kreditten sitter løsere, noe den ikke kommer til å gjøre så lenge det er så mye gjeld.

Skal økonomien fortsette å gå på sparebluss på ubestemt tid, vil det bli tatt politiske grep for å få ny fart på den, eller vil omstendigheter utenfor noens kontroll, som politiske omveltninger, kjøre sitt eget løp – gudene vet hvor?

Hva angår de politiske grepene, har både EU-kommisjonens president Barosso, Frankrikes president Hollande, Italias statsminister Letta (og hans utenriksminister Bonino) i den siste tiden snakket mer eller mindre utilslørt om Europas forente stater – en føderal union i EU. Et mål de tilsynelatende setter høyt nok til at det ikke gjør så mye at britene aldri ville bli med på noe slikt. Bonino har sågar sagt i et nylig intervju at det er «nå eller aldri» for den politiske unionen. Hvis hun har rett i det, står man overfor et veiskille med store økonomiske konsekvenser, uansett utfall.

Om man holder den muligheten utenfor, og antar at EU vil vakle videre uten større forandringer på ubestemt tid, er spørsmålet om befolkningene vil holde seg noenlunde i ro, eller om det skjer større politiske bevegelser.

Det er i grunnen mye som taler for den første muligheten. De økonomiske vanskelighetene til tross, så er Europa fundamentalt sett fortsatt en rik verdensdel. I et av sine siste intervjuer sa Ralf Dahrendorf at levestandarden i Europa ville vende tilbake til 1960-tallets nivå. Men vil det gjøre en sulten nok til å ønske noen revolusjon?

Dertil kommer at Europas befolkning har en høy gjennomsnittsalder, så lenge verdensdelen ikke tas over av innvandrere. En aldrende befolkning er muligens mindre lysten på revolusjonære eventyr? Med tanke på de bitre erfaringene med verdenskriger og terrorisme på egen jord, kan det hende et stort flertall for all del vil unngå å puste på de glørne som måtte finnes.

Men kanskje det største hinderet for bevegelse i politikkens tektoniske plater er å finne i teknikken. Tilgangen på fysiske og virtuelle kommunikasjonsmidler har paradoksalt nok gjort folk mer isolert, både fra hverandre og fra makten. Mens man tidligere var tvunget til å komme til en slags samforståelse med sine omgivelser, er det i dag lettere å stikke av fra dem – enten ved å forlate dem fysisk, eller ved å rette blikket inn i en eller annen dings. Underholdning og rømningsmuligheter foreligger 24 timer i døgnet. Og det er tross alt de aller færreste det klikker for.

Det vi med ett ord kan kalle atomiseringen, altså oppløsningen av autentiske sosiale nettverk, har skjedd samtidig med at makten har fjernet seg stadig mer fra befolkningen. Den er blitt en slags egen kaste som har klatret opp i treet og dratt stigen opp etter seg. For et politisk talent er det dermed mer komfortabelt å etterstrebe tilhørighet til denne kasten, enn det er å gi en stemme til dem som står utenfor.

I forlengelsen av dette kan man øyne et klassesamfunn, eller et føydalsamfunn. Men veien dit er så langsom at man fortsatt har følelsen av å leve i det samme demokratiet som for noen tiår siden. Samtidig er magen full nok, og erstatningen for sjelen tilstrekkelig underholdt, til at dette inntil videre er greit nok for den som tilhører en lavere kaste.

Skal det oppstå brann, behøves brennbart materiale, høy temperatur og oksygen. En gnist setter det hele i gang. Også en politisk brann krever sine ingredienser, f.eks. følelsen av å ha blitt lurt eller forfordelt. Den følelsen kan kanskje fremkalles hvis mange nok en dag kjenner på kroppen at pengene deres er mindre verdt eller at de ikke lenger tør å gå ut i det som var et hyggelig nabolag, og de merker at de ikke lenger er alene med den følelsen.

Så langt er det ikke skjedd. De aller fleste har tilpasset seg, taust og med stor dyktighet. Og det samhold som måtte oppstå som følge av en felles forståelse av at noe er tapt, resulterer ikke nødvendigvis i brann, men kanskje i edruelige forbedringer. Uansett kan den inneværende tilstanden av sosialt, økonomisk og politisk limbo godt vedvare i lang tid ennå.

Den største trusselen mot denne noe skjøre stabiliteten, er de udetonerte gjeldsbombene. EUs teknokrater kan kanskje lykkes i å foreta en kontrollert sprengning av disse. Hva kan i motsatt fall skje hvis mange nok blir nødt til å ta betydelige større tap enn de har tatt høyde for? Er man da tilbake i kjent historisk terreng, eller har utviklingen brakt oss inn i et nytt og uoversiktlig sådant?