Med krisen i eurosonen er de opprinnelige innvendingene mot fellesvalutaen blitt kraftig aktualisert, og mange mener nå at det eneste som kan redde euroen, er en politisk union. Hva enten det er vikarierende argumentasjon blant det europeiske integrasjonsprosjektets talsmenn eller ei, har de i dag fått politisk støtte av et formidabelt stjernelag av europeiske åndspersoner.

Vassilis Alexakis, Hans Christoph Buch, Juan Luis Cebrián, Umberto Eco, György Konrád, Julia Kristeva, Bernard-Henri Lévy, Antonio Lobo Antunes, Claudio Magris, Salman Rushdie, Fernando Savater og Peter Schneider har i dag publisert en kronikk i Le Monde, Frankfurter Allgemeine, El País og Corriere della Sera, som er de viktigste avisene i eurosonens fire største land: Frankrike, Tyskland, Spania og Italia. Etter deres oppfatning er en politisk union nå maktpåliggende, da det eneste alternativet er intet mindre enn barbariet.

Hvem vet, kanskje har de rett? Og kanskje tar de feil. Andre vil hevde at en politisk union risikerer å avstedkomme barbariet, og at dette best kan unngås ved å forhindre en tettere union. Atter andre ville si at barbari eller sivilisasjon ikke først og fremst avhenger av politiske beslutninger, men av prepolitiske strukturer som moral.

Noe særlig solid resonnement er det uansett vanskelig å få øye på i artikkelen deres, selv om den har interessant innhold. Forestillingsevne til flere enn to muligheter, som natt og dag, viser de heller ikke. Man kunne fristes til å tenke at de bruker navnene sine i politisk tjeneste.

Vårt Europa som ikke må dø

Europa er ikke i krise, det er døende. Ikke Europa som territorium, selvsagt. Men Europa som idé. Europa som drøm og prosjekt. Det Europa hvis ånd ble hyllet av Edmund Husserl i hans to store taler: den i Wien i 1938 og den i Berlin rett før nazi-katastrofen. Europa som vilje og symbol, som visjon og byggeplass, det Europa som våre forfedre fikk på bena igjen, det Europa som klarte å bli en ny idé om Europa, som etter krigen klarte å lede sine folk frem til en fred, en velstand og en spredning av demokratiet uten sidestykke, men som nok en gang er i ferd med å gå i oppløsning fremfor våre øyne.

Det går i oppløsning i Athen, en av dets vugger, til søsternasjonenes likegyldighet og kynisme. Det var en gang, på de greskvennlige bevegelsenes tid ved begynnelsen av det 19. århundre, da personer som Chateaubriand, Byron, Missolungi, Berlioz, Delacroix, Puškin og den Victor Hugo – alle sammen blant kunstnerne, poetene og de store intellektuelle som Europa var så rikt på – kom landet til unnsetning og kjempet for dets frihet. I dag er vi langt fra noe lignende. Og alt dette skjer som om arvingene til de nevnte store europeerne ikke hadde noe bedre å foreta seg enn å mishandle, stigmatisere og vanære grekerne mens de må kjempe mot en ny form for dekadanse og undertrykkelse. Foruten å ribbe dem for selve suverenitetsprinsippet grekerne fant opp med påtvungne spareplaner.


Det går i oppløsning i Roma, en annen av dets vugger, et av dens andre fundamenter, det andre opphavet (det tredje er ånden fra Jerusalem) til dets viten og moral, det andre stedet for distinksjonen mellom lov og rett, og mellom menneske og borger. Et sted som er kilden til den demokratiske modellen som har gitt så mye, ikke bare til Europa, men til hele verden. Den romerske kilden forurenset av en berlusconismens gift som ikke har sluttet å virke. Den åndelige og kulturelle hovedstaden som fra tid til annen regnes med blant de beryktede «PIGS»-landene sammen med Spania, Portugal, Hellas og Irland, martret av finansinstitusjoner uten moral eller samvittighet. Hovedstaden i landet som skjenket verden skjønnheten, men med rette eller urette fremstår som kontinentets syke mann.

Hvilken elendighet! Hvilken hån!


Det går i oppløsning overalt, fra øst til vest, fra nord til sør, med gjenoppvåkningen av populismen, sjåvinismen, av de eksklusjonens og hatets ideologier som det var Europas misjon å kjøle ned og marginalisere, men som nå hever hodet på skammelig vis. Så lenge det er siden vi i Frankrikes gater utbrøt «Vi er alle tyske jøder!» i solidaritet med en student som var blitt fornærmet av en partisjef med ideer like småskårne som hans hukommelse var kort. Det virker som en evighet siden bevegelser i London, Berlin, Roma og Paris viste solidaritet med dissidentene i det andre Europa som Milan Kundera kalte slavenes Europa, men som var hjertet av Europa! Og hva angår den lille internasjonale bevegelsen av frie ånder som for tjue år siden kjempet for den europeiske ånden inkarnert av Sarajevo – under bomberegnet og gjenstand for en nådeløs «etnisk rensing», hvor er den blitt av? Hvorfor hører vi ikke noe mer til den?


Europa går også i oppløsning på grunn av den endeløse eurokrisen, som vi alle erkjenner slett ikke er over. For er det ikke en vill drøm med én enkelt valuta når den fluktuerer fordi den ikke understøttes av sammenlignbare økonomier, ressurser eller skatteregler? Var ikke fellesvalutaene som har fungert (marken etter tollunionen, liren etter Italias samling, sveitserfrancen, dollaren) ledsaget av et felles politisk prosjekt? Finnes det ikke en jernlov som sier at det behøves et minimum av felles regler for budsjett, regnskap, investeringsprinsipper – og i det hele tatt en felles økonomisk politikk – for å understøtte en fellesvaluta?


Tesen er ubønnhørlig. Uten en felles stat er det ingen valuta som holder. I fravær av politisk enhet kan en fellesvaluta vare noen tiår, for siden å gå i oppløsning med en krig eller en krise. Hvis den politiske integrasjonen ikke gjør fremskritt – noe de europeiske traktatene forplikter til, men ingen ansvarlige personer tilsynelatende tar på alvor – med mindre nasjonalstatene avstår makt, og med mindre «suverenitetsforkjemperne» som ansporer folkene til innadvendthet går på et klart nederlag, vil euroen gå i oppløsning, akkurat som dollaren ville ha gjort det dersom sørstatene hadde vunnet borgerkrigen for 150 år siden.


En gang het det «sosialisme eller barbari». I dag er det nødvendig å si «politisk union eller barbari». Det vil si: føderalisme eller oppløsning, etterfulgt av sosiale tilbakeskritt, utrygghet, eksploderende arbeidsledighet og elendighet. Eller rettere sagt: Enten tar Europa et avgjørende skritt i retning den politiske integrasjonen, eller så går verdensdelen ut av historien og synker ned i kaos.

Vi har ikke lenger noe valg: den politiske unionen eller døden. En død som kan anta mange former og gå mange veier. Det kan ta to, tre, fem eller ti år, og foregripes av tallrike positive tegn som hver gang vil gi inntrykk av at det verste er over.


Men døden kommer. Europa går ut av historien. Hvis ingenting gjøres, vil det skje på den ene eller den andre måten. Det er ikke lenger en hypotese, en vag frykt eller en rød klut som viftes foran ansiktet på gjenstridige europeere. Det er en visshet. En fatal horisont som ikke kan sprenges. Alt det andre – et trylleformular her, noen tilpasninger der, som solidaritetsfond og stabiliseringsbanker – gjør ikke annet enn å utsette det uunngåelige, og gi den døende illusjoner.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂