Kommentar

Den økonomiske og politiske krisa i EU gjør at unionens skjebne er et favorittemne når avisene på tampen av året ber økonomer og andre samfunnsvitere kikke inn i ”krystallkulen”. Dagens Næringsliv har sluppet til statsviterprofessor Bernt Hagtvet, en av de fremste i dagens norske meningspresteskap, for å tenke høyt om demokratiets framtid i et EU ille plaget av store økonomiske problemer som mer eller mindre ser ut til å være en følge av fellesvalutaen, euroen.

Hagtvet tar utgangspunkt i et intervju som Italias ”settestatsminister”, Mario Monti, i høst ga til det tyske tidsskriftet der Spiegel. Der ga Monti uttrykk for at statene i EU ikke bør la seg binde av vedtak i egne nasjonalforsamlinger på bekostning av nødvendige vedtak for å få i stand en enda mer sammensveiset union. En nasjonal politikk i de enkelte EU-demokratiene som ikke setter det finanspolitiske felleskapet i EU foran nasjonale interesser, vil medføre handlingslammelse i Bryssel og et sammenbrudd for EU, er Montis dystre profeti.

Ifølge Hagtvet sier Monti dermed at dagens demokratiske ordninger i EU-landene er en sperre for en fornuftig løsning av eurokrisen og de økonomiske problemene i EU-sør. Og da gjenstår det, ifølge statsviterprofessoren, bare å innføre den politiske ordningen som den greske filosofen Platon skisserte for vel et par tusen år siden, at Staten bør styres av et vokterråd sammensatt av filosofer.

Det verken Hagtvet eller Monti nevner, er at EU allerede har innført slike ”vokterråd”, om ikke av filosofer, så av økonomer og byråkrater. Fra før av hadde man jo EU-kommisjonen, og i det snart utløpte året undertegnet statslederne i EUs 17 euroland traktaten om Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM). Den gir byråkratene i Bryssel adgang til å føre tett kontroll med de enkelte medlemsstatenes statsbudsjetter med utgangspunkt i regler som er vedtatt over hodet på medlemslandenes demokratisk valgte nasjonalforsamlinger. Medlemslandene i EU har også undertegnet en traktat som innlemmer ESM  i EU-lovgivningen. Denne traktaten skal være operativ fra nyttår av, og gjør at ESM blir EUs viktigste organ for å forsyne europlagede og kriseridde land med økonomisk støtte og kreditt.

Spekulerte i euroens fall

ESM-reglene bestemmer hvor mye gjeld et land kan ha i forhold til sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) og hvor stort underskuddet på statsbudsjettene kan være i forhold til BNP. Ifølge en kommentar av SV-politikeren og filosofen Hans Ebbing i avisa Klassekampen torsdag så skal EMS-byråkratene ha visse privilegier og være immune mot straffeforfølgelse. Alle i EMS har taushetsplikt, og de økonomiske ressursene som EMS forvalter, er unntatt enhver form for gransking og andre former for inngrep iverksatt av eksterne instanser. Revisjonen i EMS er intern, og revisor utnevnes av EMS-sjefene (governors), og de rapporterer til de samme sjefene. EMS blir på denne måten hevet over lov og parlamentarisk kontroll og blir en stat i staten. Ordningen binder den økonomiske politikken i de enkelte medlemslandene, noe som mange anser som et grovt anslag mot demokratiet og den økonomiske handlefriheten i de enkelte medlemslandene.

Samtidig som Ebbing legger fram sine dystopiske EU-perspektiver har Klassekampen bedt en rekke økonomer om å se på euroens skjebne. Alle er enige om at euroen er i krise, men ingen vil komme med mer konkrete prognoser for hvordan det vil gå med fellesvalutaen. Og det er ikke så merkelig all den stund flere euroskeptikere tidligere har spådd dens undergang, mens euroen, en del lurvet og slitt riktignok, er i høyst levende live. Og spekulasjonene om euroens undergang kan jo være en utmerket anledning for geskjeftige finansielle investorer til å tjene fett med penger. I finansøkonomiens vidunderlige verden er som kjent det å tjene penger på å handle med penger en livsnerve. Ifølge Financial Times tjente det amerikanske hedgefondet Third Point en halv milliard dollar på å inngå et veddemål om at Hellas ville forbli i eurosonen i inneværende år. Det er jo et av de mer finurlige trekk ved moderne finansøkonomi at det er mulig å tjene penger på nesten alt, ikke bare i oppgang, men også i nedgang, når for eksempel aksjekurser faller, ved å ”shorte” aksjer.

Historien åpen?

Et av medlemmene i Klassekampens euro-panel, BI-professor Jon Arne Isachsen, gjentar det han har sagt flere ganger før, at euroen hindrer medlemsland som Hellas å devaluere for på den måten å vinne konkurransekraft og komme seg økonomisk på beina igjen. Og panelmedlemmene virker ganske samstemte i sin etterlysing av en keynesiansk økonomitiltak  i stedet for den spare- og kostnadsreduserende politikken som nå gjennomsyrer eurolandenes foresatte i Bryssel og deres disipler i medlemslandene. Økonomiprofessor Erik Reinert mener at noen må ta tak og bryte denne onde sirkelen og be finansministrene i de rammede euro-landene om å holde kjeft om balanse i statsbudsjettene. Reinert tenker seg vel en form for amerikansk New Deal fra 1930-årene i beste keynesiansk ånd, men det han konkret foreslår , er ”krig” mot klimaendringer og sykdommer, ”kriger”. Det skal gi arbeidsledige inntekter og skal utløse ny teknologi og nye realøkonomiske investeringsområder slik at etterspørselen går opp og setter fart i økonomien.

Forsker Roger Hammersland i Statistisk sentralbyrå legger seg på linja til EU-byråkratene og tar til orde for en tettere politisk union for å berge euroen. Samfunnsøkonom Maria Walberg i LO viser også til den store politiske viljen i EU til å unngå et sammenbrudd. Spørsmålet er da om den politiske viljen vil vinne over ”økonomiske tyngdelover”, et spørsmål som knapt blir drøftet og som naturlig nok ikke blir sagt så mye om. Og i sin kronikk i Dagens Næringsliv slår professor Hagtvet fast at historien i prinsippet er åpen for hvilke politiske vedtak man kan gjennomføre, selv om materielle faktorer nok ofte bestemmer hva som skjer, eller de fungerer som viktige påvirkningsfaktorer i historiske hendelser. Men det er individer, alliansestrukturer, subjektive faktorer og tilfeldigheter som bestemmer om ting skal skje, påpeker statsviterprofessoren noe kryptisk.

Mangel på alternativ

Det er det ikke mangel på politikk som preger EU-systemet i dag, men mangelen på en alternativ politikk. Vedtakene om ESM og en bankunion viser at det er stor politisk vilje i EU til å berge euroen og til å føre EU-landene inn i en politisk føderasjon, eller som generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland ville si, lenger inn i den høyere formen for sivilisasjon som EU representerer. Skeptikerne ser det på en annen måte og trekker ofte fram forklaringer som at de politiske elitene vil spare banker for konkurs, dvs. at de politiske elitene løper finanskapitalens og finanselitenes ærend.

Og det kan være mye sannhet i en slik forklaring, men det er også åpenbart at politikerne er fanget av de mekanismene de satte i spill da Maastricht-traktaten ble vedtatt på 1990-tallet og dermed la grunnlaget valuta-unionen og euroen. Traktatene og systemets utviklingspiler peker i en bestemt retning, nemlig tettere økonomisk integrering. Og systemet og dets politiske forvaltere ser ut til å ha nådd det punktet der de mener at en stopp eller en tilbaketrekning fra den aktuelle politikken vil rasere hele systembygningen. Kriser kan ikke løses ved å gå bakover, de kan bare løses ved en tettere union, mindre lokalt demokrati og sterkere sentral kontroll, og da får det ikke hjelpe om mange millioner av arbeidstakere blir ledige og velferdsordningene knappere, er tankegangen. Et sentralt spørsmål blir da hvor taket for ledigheten ligger, og gulvet for velferdsordningene?

En gresk tragedie

Angela Merkel, Francois Hollande, EU’s sentralbanksjef Mario Dragi og EU-kommisjonsleder José Manuel Baroso & hele EU-systemet har bundet seg til masten, til en økonomiforståelse og en strategi der nedgangstider skal møtes med statlig sparing og kostnadsreduksjoner, og de har bundet seg til de økonomiske interessene som ser seg tjent med en slik politikk. Alt annet enn den førende politikken betyr oppløsning av eurosamarbeidet, og om ikke EUs undergang, så i hvert fall at EU blir satt 30 år tilbake i tid. Det man har satt i gang, må fullføres fordi man har nådd ”the point of no return”, som man sier på andre siden av Nordsjøen.

EU-politikken gestalter en logikk som ligner den greske tragedien, man velger handlinger som skal forhindre død og undergang, mens det nettopp er euroens og EUs undergang man kan styre i retning av ved å velge det man tror er redningen. EU-eliten, er slik som alle oss andre, bundet av samfunnssystemets materielle og ideologiske føringer. Det var selvsagt mulig å ta andre valg enn de som er tatt, men EU-eliten valgte å binde seg til masten, de har valgt å ikke se seg tilbake, til ikke å snu, slik den norske fjellvettregelen sier man kan gjøre uten skam når det blåser opp til uvær. De forsverget dermed den åpningen for valg som er et viktig element i historiens gang. At denne åpenheten var reell, vil de måtte erkjenne den dagen deres valg viser seg til å ha ført til euroens oppløsning og til den påfølgende ”devalueringen” av EU-systemet.

Men utgangen kan også bli at euroen og EU berges. Vi vet ikke, fordi historien i prinsippet er åpen i den forstand at man ikke kan forutsi framtiden, det nye. Kunne man det, ville det nye ikke være nytt. Og lykkes EU med euroen, vil politikerne kunne henvise til at de tok de riktige valgene. Det vil tjene dem mer til ære enn å si at de ikke hadde noe annet valg fordi systemet tvang dem til å handle som de gjorde. Det er jo i tvangen at ideen om frihet oppstår, tror jeg Hans Rustad skrev her om dagen, om jeg ikke tar voldsomt feil, i en parafrase over Hegel.

Euroen godtatt

Titalls millioner av arbeidsledige i EU, særlig ungdom, må til tross for nasjonale velferdsordninger krysse landegrensene for å finne seg lønnet arbeid, fordi kriseland som Hellas og Spania ikke kan devaluere euroen. Hellas og Spania har latt seg forføre til å godta en økonomisk politikk som blant annet med utgangspunket i tesen om komparative fordeler har satt landet i en situasjon der en av hovedbeskjeftigelsen til folk er å mikse paraplydrinker til solhungrige turister fra Nord-Europa. Og når turiststrømmen minker, må greske og spanske ungdommer flytte til Nord-Europa og til kapitalen i stedet for at kapitalen flytter til folk. Det er en prosess som ser ut til å foregå uten at det setter fart og kraft i EU-opposisjonen i de rammede eurolandene. I fjernsynet ser vi riktignok heftige demonstrasjoner og raseri over situasjonen i land som Hellas og Spania, med 50 prosents ungdomsarbeidsledighet, men lite av dette raseriet rettes mot EU og euroen. Den politiske venstresiden i Europa ser stort sett ut til å godta euroen, og EU er det få som stiller spørsmålstegn ved på venstresiden, bortsett fra antidemokratiske venstre-ekstremister, speilbildet av den fascistiske høyre-ekstremismen.

Den politisk tyngste kritikken mot uthulingen av demokratiet i EU som følge av euroen, er det høyrepopulistiske partier som står for. Det britiske selvstendighetspartiet, UKIP, med mål om å få Storbritannia ut av EU, er nå ifølge meningsmålingene det tredje største partiet i kongeriket. Og den nådeløse kritikken fra UKIP av euroen som en økonomisk tvangstrøye, kommer altså fra et parti i et land som ikke er med i eurosonen en gang, mens de greske venstrepopulistene i Syriza fremdeles sier amen til både EU og euroen. Det kan jo se noe merkelig ut, men vi skal huske at EU i dag i stor grad er et sosialistisk prosjekt, et utslag av en sosialistisk politikk som går ut på å bruke større enheter som løsning på økonomiske kriser og som er helt på linje med kapitalens innebygde logikk om å vokse eller gå under. Derfor spiller store deler av den politiske venstresiden i Europa i dag på lag med kapitalismens behov for profitt ved økonomisk og etnisk globalisering, mens de som peker på andre valg, befinner seg på den politiske høyresiden og blir stemplet som fascister av den samme venstresiden.

Fascismen tilbake?

Hovedproblemstillingen i artikkelen til Bernt Hagtvet i Dagens Næringsliv er om fascismen kommer tilbake som resultat av den uthulingen av det nasjonale demokratiet som EU-eliten mener er nødvendig for å berge euroen og EU. Hans politiske korrekthet hindrer ham i å svare et utvetydig nei, hans nei er et nei med forbehold. Fascismen tilhører en forgangen tid, og historien gjentar seg ikke. Det som i dag raserer livet til millioner av mennesker i EU, er globaliseringen, den frie bevegelsen av mennesker og kapital, som i vår del av verden har sin fremste politiske eksponent i EU. Det er altså den frie, grenseløse kapitalen og dens politiske garantister i Europa, den politiske venstresiden, som i dag er de viktigste hindringene for valg som går i en annen retning enn EU-systemets utviklingspiler.  Det er den politiske venstresiden som lukker det ”åpne” historiske rommet med sine proklamasjoner om at vi kan ikke annet enn følge utviklingens gang, enten det er snakk om internasjonale kapitalbevegelser eller gigantiske folkeflyttinger som den politiske venstresiden i Vesten har lagt opp til med sin universelle rettighetspolitikk. Og det er høyrepopulistiske partier som i dagens Europa er demokratiets protagonister med sine krav om mer nasjonal råderett, mer lokalt og nasjonalt demokrati og frihet fra de økonomiske og politiske tvangstrøyene som blant annet EU og euroen pålegger folk og fe, ikke bare i EU, men også i EU’s avleggere, som Norge gjennom EØS-avtalen.