Kommentar

Kjetil Wiedsvang i Dagens Næringsliv hadde en kommentar om EU lørdag som var forbløffende i sin brutale ærlighet. Så får det ikke hjelpe at han fikk høydeskrekk mot slutten.

EU vakler på randen av en økonomisk avgrunn, konstaterer Wiedsvang og eksperter og politikere er ikke enige om medisinen.

Kanskje ikke helt korrekt. Amerikanerne sier det ganske klart: fordypning eller løsning på båndene. En fiskal union eller en avskalling av eurosonen.

En politisk union – dette har vært målet hele tiden, antyder Wiedsvang. Man har bare ikke turt si det, men begynte med eurosonen. Den skulle tvinge frem ytterligere fordypning. Faktisk kan en mistenke at de svakheter som kommentatorer påpeker- og som har ført til gjeldskrisen i Hellas, var forutsett av arkitektene bak euroen – dumme er de ikke – men at man kalkulerte med at egentyngden ville tvinge frem fordypning, dvs. en union, til tross for sterk motstand.

En slik egentyngde ligger implisitt i den metoden Wiedsvang beskriver som kjernen i oppbyggingen av EU, oppkalt etter stiftere Jean Monnet.

Denne metoden, oppkalt etter konjakkhandleren og diplomaten Jean Monnet (1888-1979), har gitt spektakulære politisk resultater. Den har også skapt et dypt EU-hat i deler av Europas befolkning.Varme EU-entusiaster innrømmer iblant at Europaunionen dessverre har visse udemokratiske og elitistiske trekk, men at man mener det godt i Brussel og stadig jobber med saken.

Sannheten er at EU ikke er blitt slik, men født slik.

«Monnets metode» for å styre Europa mot en stadig tettere union er presist beskrevet av superveteranen blant EUs statsministre, Luxembourgs Jean-Claude Juncker:

– Vi beslutter noe, lar det ligge og slenge og venter og ser hva som skjer. Hvis ingen begynner å bråke – folk flest vet jo ikke vet hva som er blitt besluttet – så fortsetter vi skritt for skritt, inntil det er umulig å snu.

Som Wiedsvang ganske riktig observerer, rommer dette en god del kynisme og arroganse og er hentet fra fransk byråkrati-tradisjon. En top down styringsmodell.

Wiedsvang sier at «det funker», men gjør det det? Han og EU ser helt bort fra det grunnleggende problemet med demokratisk legitimitet. Oppslutningen om EU-valgene er under 50 prosent. Hvis man nå avskaffer nasjonal suverenitet, hva blir igjen?

Bolsjeviker og nazister ville tvinge folk inn i en ny fremtid, EU-byråkratene vil lure dem. Men kan lureri gi et godt resultat? Demokrati bygger på at folk selv bestemmer, og at de blir presentert for reelle valg.

EUs metode bygger på kompartementalisering, tåkelegging, og de små skritts politikk, som tilsammen gir en kumulativ effekt: utviklingen blir irreversibel.

Dette har vært vellykket, skriver Wiedsvang, Europa har fått samling, fri flyt av varer, mennesker, tjenester og penger. Men kan man bygge en visjon på lureri?

Da franskmenn og nederlendere i 2005 sa nei takk til en ny «grunnlov» for EU, som i klart språk forklarte unionens ambisjoner, var Monet-metoden igjen redningen. Alternativet ble Lisboatraktaten, en tekst som sier omtrent det samme som grunnlovsutkastet, men som er absolutt uleselig.

Den styringsmodell Wiedsvang beskrive innebærer en umyndiggjøring av folket. Det er Platons gamle elitemodell: folket vet ikke sitt eget beste.

Men de smarte herrer i Brussel hadde oversett en viktig ting: markedet. Det er man ikke herre over.

Monnet-metoden forutsetter at man alltid kan justere resultatet. Hvis folket sier nei i én folkeavstemning, lager man en ny. Slik juks godtar ikke markedet. Det krever raske svar.

Nå har Hellas bygget opp en astronomisk gjeld, og medisinen man foreskriver – nedskjæringer – forverer på kort sikt sykdommen og gjør den stadig verre. Pasienten risikerer å dø.

På denne situasjonen reagerer Brussel med et ønske om å kunne utstede EU-obligasjoner i alles navn: dvs. Brussel skal kunne utstede gjeldsbevis som alle unionens innbyggere hefter for.

Det vil være den ultimate seier for Brussel. Det vil være kronen på verket. Da vil Brussel få instrumentet som vil gjøre det mulig å ri stormen av. Markedet vil roe seg.

Men det vil være spikeren i kisten for folkestyret. Folket vil være umyndiggjort. Det vil være gjort til umælende lønnsmottakere. De vil ikke lenger bestemme hvor dets egne skattepenger skal gå.

Brussel vil ha reintrodusert det opplyste enevelde.

Det er å spille hasard med Europas fremtid.

Når man leser Wiedsvangs tekst dukker tanken opp: skyldes de langsomme vedtakene at noen krisemaksimerer for å tvinge frem skatteunionen og EU-obligasjonene? Da kan man ikke lenger snakke om en jesuittisk hensikten helliger middelet-politikk, da er man over i noe annet.

Den situasjonen Europa befinner seg i er ytterst alvorlig. Man spiller med risikoen for omfattende sosial uro.

Heller ikke en slik kynisme er noe nytt i europeisk historie. Men da snakker vi om en tilbakevenden til fortiden, ikke en lysende fremtid. Kanskje det er noe av lærdommen: europeeren er og forblir den samme, og et system som ikke respekterer grensene for politisk handling, dvs overser erfaring, kultur, og demokrati, er dømt til å gjenoppleve at illusjoner brister og valgene fremstår i all sin nakne gru.

På innsiden: Konjakkmetoden