Kanskje mer enn noe annet land i Vest-Europa er Tyskland i en brytningstid. Tingene som truer med å forstyrre likevekten i Europas største økonomi, og som også får konsekvenser for resten av verdensdelen, er tallrike og velkjente.

I et slikt øyeblikk er det naturlig at landets viktigste kommentaraviser innhenter synspunkter fra noen av dets klokeste hoder. Den 9. juli gjorde Die Zeit nettopp det, i et intervju med filosofen Jürgen Habermas, som er en av Tysklands fremste offentlige intellektuelle.
 

JuergenHabermas
Foto: Wikipedia
 

Blant de foreløpig siste rystelsene for Tyskland, var den britiske folkeavstemningen om EU den 23. juni. Hvordan blir tilværelsen uten det tette interessefellesskapet med det som har vært den andre store nordeuropeiske motvekten mot Middelhavslandene, som heretter kan utfordre Tysklands makt hvis Frankrike, Italia og Spania går sammen?

ANNONSE

Avisen vil først vite om filosofen var overrasket over utfallet:

Die Zeit: Herr Habermas, trodde De på noe tidspunkt at Brexit var mulig? Hva tenkte De da De hørte om Leave-sidens triumf?

Jürgen Habermas: Jeg hadde ikke regnet med at populismen ville slå kapitalismen i dens opphavsland. Tatt i betraktning banksektorens eksistensielle betydning for Storbritannia, og med henblikk på City of Londons mediemakt og politiske gjennomslagskraft, var det usannsynlig at identitetsspørsmål skulle trumfe over interessespørsmål.

Man kan spørre seg hvorfor filosofen undervurderer styrken i den britiske identiteten, men vel så interessant er observasjonen han gjør: Kapitalen har i praksis deler av mediene i lommene. Tenker folk over hvem som eier avisene og tidsskriftene de leser? Eller implikasjonene av det? Med raffinert propaganda kan man få vanlige mennesker til å identifisere seg med interesser som ikke er deres egne.

Habermas mener at en folkeavstemning om EU ville ha fått motsatt utfall i Tyskland, og ikke uten grunn. Medlemskapet i unionen gjorde etterkrigstiden enklere, og det lønner seg – mer enn før:

Det europeiske samholdet var – og fungerer stadig – i Tysklands interesse. I de første tiårene etter krigen kunne vi bare skrittvis gjenvinne vårt fullstendig ødelagte nasjonale omdømme ved å opptre forsiktig som «gode europeere». Senere kunne vi dra nytte av EUs ryggdekning for gjenforeningen. Et tilbakeblikk viser at Tyskland også har hatt nytte av EUs monetære union – særlig under eurokrisen.

Tyske politikere har i følge Habermas en noe selvrettferdig oppfatning av sin egen rolle i EU:

[E]ttersom den tyske regjeringen med sine ordoliberale ideer og Det europeiske råds hjelp har gjennemført sin nedskjæringspolitikk overfor Frankrike og søreuropeerne, har det vært lett for Angela Merkel og Wolfgang Schäuble å fremstille seg selv som de sanne forsvarerne av den europeiske idé på hjemmebane.

Denne oppfatningen blir heller ikke utfordret av tysk presse, som viser seg urovekkende samstemt:

Dette er utvilsomt en veldig nasjonal måte å oppfatte tingene på, men regjeringen trengte ikke å frykte at noen i pressen skulle opptre uavhengig av dens egen kurs, og informere befolkningen om de gode grunnene som har ført til en helt annen vurdering av situasjonen i andre medlemsland.

Habermas sier altså at man ikke får noen hjelp av tyske medier til å forstå andre synspunkter enn de toneangivende der til lands. Dommen er like riktig som den er nådeløs, og den gjelder ikke bare Tyskland.

Avisens journalist Thomas Assheuer går i forsvarsposisjon. Regjeringen får da virkelig gjennomgå:

Beskylder De pressen for å vise fromhet overfor regeringen? Angela Merkel kan virkelig ikke klage over at hun har få kritikere, i alle fall ikke hva flyktningepolitikken angår.

Det er riktig at flyktningepolitikken er blitt belyst fra flere sider, medgir Habermas, men det er et unntak fra noe som lenge har vært regelen, og det har ikke fått konsekvenser for andre viktige saksfelter. Hvorfor så man ikke noe tilsvarende under eurokrisen?

På det tidspunktet kunne man også ha forventet en like heftig diskusjon om den tyske regjeringens krisepolitikk hos den brede offentligheten. Den teknokratiske fremgangsmåten som bare har skjøvet problemene foran seg, er omstridt i hele Europa fordi den anses som kontraproduktiv.

Noen bærer større ansvar for dette enn andre:

Men i de to ledende avisene og ditto ukentlige tidsskriftene jeg leser regelmessig, har man ikke sett sånn på saken. Hvis den observasjonen er riktig, kan man som sosiolog lete etter forklaringer. Men sett fra mitt perspektiv som oppmerksom avisleser, spør jeg meg om det skumlaget som er Merkels søvndyssende politikk, kunne ha bredt seg over hele landet hvis ikke pressen hadde hatt en viss vilje til å tilpasse seg.

Vi har altså å gjøre med en toneangivende presse som tilpasser seg makten, hvilket er ensbetydende med å være maktens tjener, snarere enn å være maktens vaktbikkje. Er det noen som har støtt på dette fenomenet utenfor Tyskland?

Habermas’ mediekritikk er lysende:

Den mentale horisonten krymper når man ikke lenger tenker alternative tanker. I øyeblikket ser jeg en lignende utdeling av sovemedisin. Jeg leste for eksempel nylig rapporten fra SPDs programkonferanse. Der blir et regjeringspartis stillingtagen til en stor begivenhet som Brexit, som av saklige grunner burde interessere enhver, redusert til det Hegel ville ha kalt et kammertjenerperspektiv, som kun har blikket festet på det neste valget til Forbundsdagen, samt det personlige forholdet mellom herrene Gabriel og Schulz.

Fullt så sterkt lyser han ikke når han uttaler seg om Storbritannia, et land han ikke ser ut til å forstå særlig godt:

Har det britiske ønsket om å forlate EU snarere nasjonale og selvgjorte årsaker? Eller er det symptomatisk for en krise i Den europeiske union?

Både og. Britene har en annen historie bak seg enn kontinentet. Den politiske bevisstheten hos en stormakt, som seiret to ganger i det 20. århundre, men som verdenspolitisk er for nedadgående, tilpasser seg ikke den forandrede situasjonen uten forsinkelse. Med denne nasjonale selvforståelsen er Storbritannia havnet i en vanskelig situasjon, etter at landet av rent økonomiske grunner sluttet seg til det europeiske fellesmarkedet i 1973. For den politiske eliten fra Thatcher via Blair til Cameron hadde slett ikke til hensikt å oppgi det distanserte synet på det europeiske fastlandet. Sånn hadde allerede Churchilll sett på saken, da han i sin med rette berømte Europa-tale i Zürich i 1946 påtok seg rollen som en velvillig gudfar for et forent Europa, men ikke som en del av det. Britene har også ført den forbeholdne politikken sin i Brussel etter prinsippet: «Vask meg, men ikke gjør meg våt.»

Britenes EU-skepsis beror altså angivelig på at de ikke har gitt avkall på en gammel storhet som hindrer dem i å forstå at det er til deres eget beste å utvide samarbeidet til annet enn det økonomiske, selv om det er ensbetydende med å gi avkall på suvereniteten.

Hva slags mental sperre er det som hindrer Habermas i å se at suverenitet er viktig for mange, og i særdeleshet britene? Har han ikke den nødvendige intellektuelle ydmykheten som behøves for å forstå den andre, hvilket uunngåelig krever at man en stakket stund setter til side det man mener man allerede har forstått?

Etter først å ha tenkt at britene kunne forventes å stemme for EU på grunn av Remain-sidens makt blant toneangivende personer, kommer han siden snublende nær at Remain egentlig var sjanseløse:

Britene hadde en klart markedsliberal forestilling om EU som et frihandelsområde, som kom til uttrykk i en politikk for utvidelse av EU, uten samtidig å gjøre samarbeidet mer omfattende. Ingen Schengen, ingen euro. Den politiske elitens rent instrumentelle holdning til EU viste seg tydelig i Remain-sidens valgkamp. Det halvhjertede forsvaret for å bli igjen i EU bestod kun i en skremselskampanje med økonomiske argumenter. Hvordan kunne en Europa-vennlig innstilling ha vunnet frem i brede befolkningslag, når den politiske ledelsen i årtier har forholdt seg som om et hensynsløst strategisk forsvar for nasjonale interesser var tilstrekkelig for å oppnå samhold i et overnasjonalt statsfellesskap?

Avisen lurer på om ikke det som er skjedd i Storbritannia, simpelthen er i tråd med en generell trend:

Hvorfor står plutselig den nasjonale identiteten i motsetning til europeisk integrasjon? Har de europeiske politikerne undervurdert sprengkraften i den nasjonale og kulturelle egenrådigheten?

De har rett i det. De britiske velgernes beslutning avspeiler også noe av den generelle krisen i EU og medlemsstatene. Analysen av valgresultatet peker på det samme mønsteret som vi lærte å kjenne ved presidentvalget i Østerrike og ved de siste delstatsvalgene hos oss. Den relativt høye valgdeltagelsen tyder på at den populistiske leiren har lyktes i å mobilisere en del av sofavelgerne. Disse kommer overveiende fra marginaliserte befolkningsgrupper som føler seg “hektet av”. Dette passer med det andre resultatet, nemlig at de fattige, sosialt marginaliserte og dårlig utdannede befolkningslagene i relativt høyere grad har stemt for å gå ut. Det er ikke bare motsetningen mellom by og land, men også den geografiske fordelingen av exit-stemmene – altså særlig Midlands og deler av Wales, blant annet i de raserte industriområdene som ikke er kommet økonomisk på fote igjen – som peker i retning av sosiale og økonomiske årsaker til Brexit. Fornemmelsen av en drastisk voksende sosial ulikhet, og følelsen av maktesløshet over at ens egne interesser ikke lenger blir ivaretatt på politisk nivå, motiverer og danner bakgrunnen for mobiliseringen mot fremmede, en avstandstagen til Europa og et hat mot Brussel. I en usikker hverdag virker «nasjonal og kulturell egenrådighet» som stabiliserende elementer, som De sier.

Virker som? Habermas går langt i å antyde at det er en illusjon. Folk mener det er reelt, innvender intervjueren:

Overnasjonalitet betyr tap av kontroll for borgerne. De tror at kun nasjonen er den steingrunnen som de fortsatt kan bygge på. Viser ikke det at omdannelsen fra det nasjonale til det grenseoverskridende demokratiet er mislykket?

Filosofen svarer på en måte som minner om apologi for kommunismen – eller for islam, for den del. Perfeksjonen er ennå ikke blitt nådd, som om det var visjonen og ikke virkeligheten man først og fremst burde dømme etter:

Et forsøk som ennå ikke er blitt gjort ordentlig, kan ikke være mislykket. Det er klart at oppfordringen til å «take back control», som jo spilte en rolle i den britiske valgkampen, er et symptom, som må tas på alvor. I observatørens øyne er det ikke bare valgresultatet som er irrasjonelt, men også valgkampen. Også på kontinentet øker hatkampanjene. De sosiopatologiske trekkene ved en politisk uhemmet aggressivitet tyder på at den fullstendig gjennomtrengende systemiske tvangen ved et økonomisk og digitalt sammenvoksende verdenssamfunn krever for mye av den formen for sosial integrasjon som var en del av demokratiet i nasjonalstatene. Dette utløser tilbakeslag.

Habermas anser altså den nasjonale reaksjonen som aggressiv, men feller ingen lignende dom over den overnasjonaliteten som kuer nasjonene, selv om denne også fremstår som nokså aggressiv – til og med etter hans egen beskrivelse.

Filosofen erkjenner riktignok at det også finnes godt forståelige grunner til avvisningen av overnasjonaliteten, som har alvorlige mangler:

I likhet med alle andre symptomer har også følelsen av kontrolltap en kjerne av realitet – uthulingen av de nasjonalstatlige demokratiene, som hittil hadde gitt folk en mulighet til medbestemmelse over viktige betingelser deres liv i samfunnet. Den britiske folkeavstemningen leverer et anskuelig belegg for stikkordet «post-demokrati». Det er tydelig at infrastrukturen som den politiske offentligheten ikke kan fungere uten, er gått i oppløsning.

Men dette ville folk hatt en modnere forståelse av hvis pressen hadde vært noe mer etter Habermas’ hjerte:

Etter de første analysene har hverken mediene eller de stridende partene informert offentligheten om relevante emner eller elementære fakta, altså om grunnlaget for å gjøre seg opp en mening, for ikke å snakke om mer nyanserte argumenter for eller mot konkurrerende offentlige meninger. Den ekstremt lave valgdeltagelsen blant 18- til 24-åringene – som angivelig er urettferdig behandlet sammenlignet med de eldre – er et annet avslørende faktum.

Filosofen vil ikke legge all skylden på pressen. En viktigere faktor er den nye teknologiske virkeligheten, hvor alt blir annerledes, ikke bare måten folk bruker medier på:

I følge Silicon Valley-ideologien skal jo markedet og teknologien redde samfunnet, og gjøre noe så gammeldags som demokratiet overflødig.

Habermas konstaterer også EUs demokratiske underskudd:

Selvfølgelig er det ingen tilfeldighet at nettopp EU-politikken ikke er rotfestet i sivilsamfunnet. Den er nemlig organisert sånn at de økonomisk og politiske beslutningene som er relevante for samfunnet som helhet, er unndratt den demokratiske meningsbyggingen.

Denne kritikken er også lysende. Det er ikke bare demokratisk underskudd, det er konkurs. Og det lå i kortene:

Denne teknokratiske uttømmingen av dagsordenen som borgerne stadig blir rammet av, er ikke noe naturgitt, men skyldes en plan som er fastslått i traktatene. I denne sammenhengen spiller også den politisk motiverte maktfordelingen mellom det nasjonale og det europeiske nivået en rolle: EUs makt er konsentrert der hvor de nasjonalstatlige interessene kunne blokkere hverandre.

Machiavelli blir egentlig bare en smågutt og amatør mot EU-eliten, som ikke underkuer åpenlyst, men snarere skaper en illusjon om et vitalt demokrati på flere nivåer.

Habermas ønsker seg løsninger, men ikke nasjonalstatlige sådanne:

En transnasjonalisering av demokratiet ville være det riktige svaret på dette. Det er den eneste måten å kompensere for det beklagede og faktisk inntrufne kontrolltapet som borgerne føler, i et svært innbyrdes avhengig verdenssamfunn.

Men det er mange som ikke lenger tror på transnasjonaliseringen av demokratiet. For sosiologen Wolfgang Streeck er EU en dereguleringsmaskin. Den har ikke beskyttet nasjonene mot en kapitalisme som er blitt vill, men snarere utlevert dem til den. Nå skulle nasjonalstatene igjen ta saken i sine egne hender. Hvorfor skulle man ikke kunne vende tilbake til den gamle velferdsstatskapitalismen?

Wolfgang Streecks analyse av krisen støtter seg på overbevisende empiriske analyser. Jeg deler også diagnosen hans med hensyn til avmagringen av den demokratiske substansen, som enn så lenge nesten bare er institusjonalisert i nasjonalstatene. Og jeg deler mange lignende diagnoser fra statsvitere og jurister som handler om de avdemokratiserende følgene av den nye politiske og juridiske formen for «styring hinsides nasjonalstaten». Men at det skulle være noe argument for å vende tilbake til ordningen med små nasjonalstater, er ikke innlysende for meg. For disse måtte jo føres inn på et globalt marked i stil med multinasjonale konserner. Det ville være ensbetydende med politikkens fullstendige abdikasjon overfor de uregulerte markedenes ubetingede krav.

Er empirien egentlig særlig interessant for filosofen når det kommer til stykket? Han uttaler seg som om Sveits eller Israel eller New Zealand ikke fantes. Og som om det ikke kunne inngås overnasjonale avtaler uten EU-medlemskap.

Resten av samtalen dreier seg om veien videre for EU. Noen mener det behøves en grundig overhaling av unionen. Habermas mener en hard kjerne må gå foran og lage en tettere union, hvis forventede suksess vil friste andre til å bli med på fortettingen. Slik ser det ikke ut til å gå foreløpig – dessverre, etter hans oppfatning:

Det foregår en interessant posisjonering mellom politiske leirer. På den ene siden har EU overlevd seg selv som politisk prosjekt. Brexit er et klart signal om demontering av Europa. På den annen side sier f.eks. Martin Schulz: Det kan ikke fortsette på denne måten. EUs krise skyldes nettopp unionens manglende dybde – man har riktignok euroen, men ingen europeisk regjering, ei eller noen økonomisk politikk eller sosialpolitikk. Hvem har rett?

Da Frank-Walter Steinmeier morgenen etter Brexit tok initiativ til å invitere utenriksministrene i de seks opprinnelige medlemsstatene, forstod Angela Merkel straks faren. For denne konstellasjonen kunne man ha tolket som et ønske om å rekonstruere Europa fra sin kjerne etter rystelsen. Som mottrekk insisterte hun på først å prøve å oppnå enighet med de andre 27 medlemsstatene, vel vitende om at en konstruktiv avtale er umulig i denne kretsen, og med autoritære nasjonalister som Orbán og Kaszyński ville Angela Merkel kvele enhver tanke på ytterligere integrasjon i fødselen. I Brussel fikk hun samtidig Rådet til å love å holde seg i ro. Hun håper kanskje fortsatt på en vidtgående nøytralisering av de kommersielle og økonomiske konsekvensene av Brexit, eller kanskje til og med en omgjøring.

Kritikken Deres høres ikke ny ut. De har tidligere anklaget Merkel for en «la oss fortsette som før»-politikk. I hvert fall i Europa-politikken.

Jeg er redd denne velkjente bagatelliseringspolitikken vil gå seirende ut, om den ikke alt har gjort det – ingen perspektiver, takk! Argumentet lyder: Ta det med ro, EU har jo alltid forandret seg! I praksis har den perspektivløse strategien iverksatt under den stadig ulmende eurokrisen, gjort sitt til at EU aldri vil kunne fortsette «som før», altså i en tilstand av reaktiv tilpasning. Men den overivrige tilpasningen til den «voldsomme stillstanden» har en pris i form av avkall på politiske prosjekter. Det var da også Angela Merkel som på imponerende måte hadde motbevist sosiologenes generelle antagelse om fullstendig mangel på politisk handlingsrom to ganger – i klimaspørsmålet og i flyktningespørsmålet. Sigmar Gabriel og Martin Schulz er de eneste prominente stemmene her i landet som fortsatt viser en smule politisk temperament, og ikke vil avfinne seg med politikens blyge avkall på å prøve å tenke fremover, om så bare tre eller fire år. Det er ikke noe tegn på realisme når den politiske ledelsen overgir seg til historiens kvernende hjul. «I fare og største nød fører middelveien til død» – i disse dager har jeg har ofte tenkt på min venn Alexander Kluges film. Selvfølgelig er det alltid først ved et tilbakeblikk man vet om fantes noen annen vei. Men før man forkaster et uprøvd alternativ, bør man prøve å forestille seg nåtiden som en fremtidig historikers fortid.

Men det er jo nettopp fortetting folk ikke vil ha, hvilket pr. definisjon altså er udemokratisk. Habermas mener derimot at det er en forutsetning for demokrati i det lange løp. Den demokratiske omeletten skal lages ved å knuse noen demokratiske egg.

Hvordan kan man tenke seg et dypere EU-samarbeid uten at borgerne må frykte tap av demokratisk kontroll? Hittil har enhver fordypning medført en voksende EU-skepsis. Wolfgang Schäuble og Karl Lamers har i årevis snakket om et Europa med to hastigheter, om et Kjerne-Europa. Og De har vært enig med dem. Hvordan kan man forestille seg det? Må ikke traktatene i så fall endres?

En innkalling til en forsamling som ville føre til store politiske endringer og folkeavstemninger, kan bare komme på tale når EUs mest presserende problemer blir erkjent og taklet på en overbevisende måde. Den stadig uløste eurokrisen, det langsiktige flyktningeproblemet og de sikkerhetsmessige problemene i øyeblikket blir nå omtalt som presserende problemer. Men selv beskrivelsen av dem kan man ikke bli enige om i den kakofoniske kretsen bestående av de 27 medlemmene i Det europeiske råd. Kompromisser kan bare oppnås hvis partnerne er rede til å inngå kompromiss, og derfor kan ikke interessene deres avvike for mye fra hverandre. Dette minstemålet av sammenfallende interesser kan i beste fall forventes av medlemmene i EUs monetære union. Fellesvalutaens krisehistorie, hvis årsaker for øvrig er blitt godt belyst av vitenskapen, er en felles skjebne som allerede i årevis har knyttet disse landene tett sammen – om enn på en asymmetrisk måte. Eurosonen byr seg derfor som en naturlig definisjon på omfanget av et fremtidig Kjerne-Europa. Hvis disse landene hadde politisk vilje til det, ville prinsippet om et «tettere samarbeid» som forutsatt i traktatene, ha gjort det mulig å ta de første skrittene i retning utskillelse av en slik kjerne – og med den en lenge forsinket opprettelse av et motstykke til Rådet internt i Europa-parlamentet.

Dette ville splitte EU.

Det er riktig, mot denne planen reises anklagen om «splittelse». Men hvis man virkelig ønsker europeisk enhet, er denne påstanden grunnløs. For det er bare et fungerende Kjerne-Europa som kunne overbevise de polariserte befolkningene i alle medlemslandene om fornuften i prosjektet. Det er bare under slike forutsetninger at også de befolkningene som enn så lenge foretrekker å klamre seg til suvereniteten, litt etter litt kan overbevises om å bli med – en beslutning som til enhver tid (!) er åpen for dem. I et slikt perspektiv måtte man imidlertid prøve å oppnå de avventende regjeringenes samtykke, for disse måtte akseptere prosjektet fra starten av. Første skritt i retning et kompromiss internt i valutaunionen er innlysende: Tyskland må oppgi sin motstand mot tettere finansielt, økonomisk og sosialpolitisk samarbeid, og Frankrike må være villig til å oppgi suverenitet på disse områdene.

Og hvem ville blokkere noe slikt?

Jeg har lenge hatt inntrykk av at den største motstanden ville komme fra fransk side. Men slik er det ikke lenger. Hver eneste fordypning mislykkes i dag på grunn av den halstarrige motstanden fra det regjerende CDU/CSU, som i årevis har krevd for lite av velgerne sine. Mens de spiller på den nasjonaløkonomiske egoismen ved forestående valg, undervurderer de systematisk hvilke innrømmelser et flertall av tyskerne ville være rede til i langsiktig egeninteresse. Det ville være nok å gi dem et energisk tilbud om et velbegrunnet alternativ til den lammende fortsettelsen av kursen man har fulgt så langt.

Brexit øker Tysklands innflytelse. Og Tyskland er lenge blitt oppfattet som hegemonisk. Hvordan kunne den oppfatningen feste seg?

Gjenerobringen av en antatt nasjonalstatlig «normalitet» førte til en mentalitetsendring i vårt land, som hadde utviklet seg gjennom årtiers motsetninger i det tidligere Vest-Tyskland. Dette var ledsaget av en stadig mer selvsikker stil, og en mer «realistisk» politisk kurs overfor omverdenen fra Berlin-republikkens side. Etter 2010 har vi sett hvordan den tyske regjeringen har utøvd sin utilsiktet voksende lederrolle i Europa, mindre i felles interesse enn i egeninteresse. Selv en lederartikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (29.6.2016) beklager den kontraproduktive virkningen av tysk politikk, «fordi den forveksler det europeiske lederskapet mer og mer med det å trumfe igjennom sine egne ideer om orden». Tyskland er en nølende, men både ufølsom og inkompetent hegemon, som på samme tid både utnytter og benekter den forstyrrede europeiske maktbalansen. Dette fremkaller bitterhet, særlig i eurolandene. Hvordan føler en spanier, en portugiser eller greker seg, hvis han har mistet jobben som følge av innstramninger vedtatt av Det europeiske råd? Han kan ikke saksøke de tyske regjeringsmedlemmene som har tvunget igjennom denne politikken i Brussel. Han kan hverken stemme på dem eller la være. Under den greske krisen kunne han i stedet lese at de samme politikerne indignert avviste ethvert medansvar for de sosialt katastrofale konsekvensene som de samtykkende hadde tatt med på kjøpet med disse spareprogrammene. Så lenge denne udemokratiske feilkonstruksjonen ikke blir omgjort, kan man ikke undres over antieuropeisk agitasjon. Det er bare ved et tettere europeisk samarbeid at man kan oppnå demokrati i Europa.

Visjonene ledsages av en smule politisk virkelighetsfjernhet. Skepsisen skal forsvinne ved et mirakel så snart man ser at omeletten er under tilberedning:

Det ville bety at motbevegelsene på høyresiden først vil forsvinne hvis det blir mer Europa og EU blir demokratisk fortettet?

Nei, de må tape terreng allerede på veien dit. Hvis jeg har forstått det riktig, så går alle sider i dag ut fra at unionen må gjenvinne tillit for å ta eksistensgrunnlaget fra høyrepopulismen. Den ene siden ønsker å vise evne til å imponere høyresiden ved å vise muskler. Slagordet er: «ikke flere visjoner, men løsningskompetanse». Basert på dette standpunktet har Wolfgang Schäuble nå offentlig avsverget sin egen idé om et Kjerne-Europa. Han setter nå utelukkende sin lit til mellomstatlige løsninger, slik at stats- og regjeringssjefene finner ut av tingene seg i mellom. Han satser på at samarbeidet mellom sterke nasjonalstater vil fremstå som vellykket. Men eksemplene han nevner – Oettingers digitale union, europeisering av våpeninnkjøp eller energiunion – vil neppe få den ønskede imponerende virkningen. Og når det gjelder de virkelig presserende problemene – han nevner selv flyktningepolitikken og opprettelsen av en europeisk asylrett, men feier den dramatiske ungdomsledigheten i de sydlige landene under teppet – er kostnadene ved samarbeid så høye som de alltid har vært. Derfor anbefaler den andre siden muligheten for et dypere og mer forpliktende samarbeid i en engere krets av samarbeidsvillige stater. En slik union trenger ikke å velge ut problemer for å vise sin egen handlekraft. Og allerede på veien dit vil folk innse at det vil bli grepet fatt i de sosiale og økonomiske problemene som ligger til grunn for usikkerheten, frykten for sosial tilbakegang og følelsen av kontrolltap. Velferdsstaten og demokratiet danner en indre sammenheng som den enkelte nasjonalstaten ikke lenger kan garantere alene i en valutaunion.

Habermas øver stor innflytelse på mange europeiske tenkere, også i vårt eget land. Den politiske kraften i visjonene hans skal ikke undervurderes. Men resultatet risikerer å bli enda mer monstrøst enn det vi har sett.

Filosofen sier mye skarpsindig og fornuftig, men de som åndelig befinner seg nærmere den pragmatiske anglo-amerikanske skolen, tar seg kanskje av og til i å lure på om han ikke unødig kompliserer nokså enkle ting uten å skjønne at disse enkle tingene er viktige. De store forhåpningene han har til innviklede planer gjør en også en smule perpleks..

Man får inntrykk av at mange amerikanske politiske tenkere kunne ha spist Habermas til frokost. Hvis han representerer noe av det ypperste innen tysk politisk tenkning, står det kanskje ikke så veldig bra til.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629