Gjesteskribent

«Europa snakker tysk nå,» sa Volker Kauder, parlamentarisk leder for det kristelig-demokratiske partiet til Tysklands rikskansler Angela Merkel, for omtrent et år siden. Han oppfordret Storbritannia innstendig til å støtte Merkels redningsplaner for Europas vaklevorne banker og statsfinanser. Forrige uke kom kansleren selv til London for å spise middag med David Cameron, og overbringe beskjeden i egen person.

Cameron er i en vanskelig situasjon. Toppmøtet hvor EUs budsjett for de neste sju årene skal avgjøres, vil bli avholdt den 22. november. En koalisjon av opportunistiske Labour-parlamentarikere og forskansede Tory-opprørere har nettopp vedtatt et ikke-bindende forslag i parlamentet, hvor regjeringen oppfordres til intet mindre enn et reelt kutt i EUs utgifter. Cameron har forsøkt å skaffe seg litt slingringsmonn. «Hvis det ikke foreligger en avtale som er bra for Storbritannia,» har han sagt, «så blir det ingen avtale.» Men Merkel vil tvinge ham til å ta stilling. «Man kan være lykkelig på en øy,» sa hun til EU-parlamentet i Brussel før hun kom til London, «men i denne verden kan de ikke være lykkelige på egenhånd lenger.»

For toryene har et konstruktivt forhold til Europas ledere alltid syntes å avhenge av brudd med parlamentets hengivenhet til sin gamle suverenitet. Hvis du blir bedt om å kaste bort den mest dyrebare skatten du har, leser du enten evangeliene eller så blir du behandlet som en tosk. Merkel er tilfeldigvis i en lignende knipe. Hun står overfor et opprør i Forbundsdagen, det tyske parlamentets annetkammer, hvor frafalne euroskeptiske kristelig-demokrater — to dusin sådanne, og voksende i antall — har fratatt henne det partistøttede flertallet av stemmer for europeiske redningspakker. Få av dem protesterer i prinsipp mot Europa. Det er bare at det har vært for mange avstemninger om redningspakker, og Tysklands gjeld beløper seg nå til hundrevis av milliarder. Tysk høyesterett insisterer på at statens penger bare kan brukes til å betale for fremmede stater hvis det er flertall for det i Forbundsdagen. I en tysk meningsmåling om euroen i avisen Die Welt i september, svarte to tredjedeler av de spurte at de skulle ønske landet aldri hadde sluttet seg til fellesvalutaen.

Merkel er dermed endt opp i en dragkamp mellom tyske velgere og forskjellige utenlandske eurokrater, byråkrater og kleptokrater. De tyske velgerne vil, akkurat som de britiske, forsikre seg om at hun ikke sender noe mer av pengene deres utenlands enn strengt nødvendig. Deres oppfatning av hvor mye som er strengt nødvendig, er null. Europeiske tjenestemenn har derimot til hensikt å minne Tyskland om dets gjeld til historien, som de helst ville innkassere kontant. Merkel stiller i september eller oktober til et valg hvor motkandidaten er sosialisten Peer Steinbrück, som var hennes finansminister da sosialistene og kristelig-demokratene regjerte i en storkoalisjon. Steinbrück er en protesjé av Helmut Schmidt, og er i likhet med ham komfortabel med å snakke og tenke i økonomiske termer. Det at Steinbrück er enig med Merkel i de fleste eurospørsmål, er både en styrke og en svakhet. En fersk meningsmåling fra Emnid viser at Merkel ville slått ham 51-26 (61-18 i det tidligere Øst-Tyskland) hvis valget ble holdt i dag, selv om offentligheten har større tiltro til Steinbrück i økonomisaker.

Den store forskjellen mellom Merkel og Cameron er at Merkel i øyeblikket har større frykt for politikere i Brussel som kaller henne en dårlig nabo, eller grekere som marsjerer gjennom Athen iført pickelhauben og Hitler-bart, enn hun har for et velgeropprør. Hun blander tiltalende retorikk om ansvarlig finanspolitikk overfor velgerne med overbærenhet med dem som ikke klarer å praktisere det. Sosialistene prøver oppriktig og forgjeves å formidle dette poenget til velgerne. «Tyskland kommer til å pådra seg mer gjeld med de Hellas-greiene,» sa en frustrert Steinbrück under et eget møte om eurokrisen i Forbundsdagen i midten av oktober. «Hvorfor kan du ikke bare si det rett ut?» Partiformann Frank-Walter Steinmeier klaget sin nød i den samme debatten. «Du har ikke trukket en eneste rød linje som du ikke har overtrådt innen seks måneder.»

Merkel står ikke så langt fra Cameron i så måte. Storbritannia og Tyskland har ikke svært forskjellige oppfatninger om den europeiske økonomien, slik Storbritannia og Frankrike hadde da Jacques Delors formet den. «Vi vet av egen erfaring,» sa Merkel i oktober, «at det bare er ved å reformere arbeidsmarkedet at vi kan få vekst igjen.» Da den rullestolbundne finansminister Wolfgang Schäuble møtte George Osborne i London i slutten av 2011, ble en av rådgiverne slått av likhetene mellom de to statsrådenes økonomiske tenkemåter. Begge var «elever av Rogoff» — nærmere bestemt lærdommene utlagt i This time is different, Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs historiebok om finanskriser. Og begge var interessert i «Ricardo-ekvivalens», ideen om at økonomisk stimulans aldri virker like bra som forutsett, fordi investorer og forbrukere vet at regjeringen må låne penger for å stimulere, og dermed kutter i sine egne utgifter for å forberede seg på høyere skatter lenger frem i tid.

Det som skiller Merkels flokk fra Camerons, er ikke deres økonomiske verdensbilde, men deres historiske erfaringer. Schäuble var Helmut Kohls opplagte etterfølger inntil han såvidt overlevde et attentat i 1990. I likhet med Kohl er han en konservativ som føler at godt naboskap den høyeste formen for tysk patriotisme, Tysklands nazifortid tatt i betraktning. Bra for Schäuble. Tyskerne har gripende, generøse og romantiske ideer om hva euroen representerer. Men disse ideene er av og til gale. Sist vinter spurte jeg et fremtredende medlem av Forbundsdagen, en eurotilhenger, hva Tyskland fikk ut av fellesvalutaen. «Ingen mur,» sa han. «Seksti års fred og frihet.» Det var knapt noen vits i å minne ham om at Berlinmuren ikke bare falt før euroen kom, den falt også før Maastricht-traktaten som lanserte tanken om en fellesvaluta. Merkel snakker også om euroen på den samme klisne måten, selv om hun er utdannet fysiker og i besittelse av en lynende intelligens. «Eurokrisen er innerst inne en tillitskrise,» sa hun nylig. Men hun mener «tillit» er noe tåkete og subjektivt, som fantasier. Investorer ser det som noe fysisk og etterprøvbart, som tettheten av en gass.

Selv ikke etter omstendelige forklaringer har europeerne noengang vært i stand til å forstå at essensen i den britiske euroskepsisen er konstitusjonell, ikke økonomisk. Noe av det mest fjollete med oppkjøringen til dette europeiske toppmøtet, er artiklene i diverse kontinentale publikasjoner som foreslår gulrøtter i bytte mot at parlamentet tillater en økning i EU-budsjettet. En lønnsfrys for Brussel-tjenestemenn, kanskje? Flere EU-finansierte programmer i Storbritannia? Denne tilnærmingen fungerer der hvor striden står om kostnadene. Men i Storbritannia står striden om suverenitet. Et større budsjett vil gjøre det mulig for EU å danne det Walter Bagehot kalte the dignified part of government. Et mindre budsjett betyr bare å ta litt mindre betalt av britene for å ta suvereniteten fra dem.

Tyskland mangler derimot suverenitet i utgangspunktet. Av historiske grunner har landet fått for vane ikke å styre seg selv, og naboene blir sjokkerte når Tyskland later som om det gjør nettopp dét. (F.eks. da Gerhard Schröder sa under Irak-krigen at Tysklands utenrikspolitikk ville bli avgjort «i Berlin, og bare i Berlin».) Tyskland kan ikke bruke makt på den internasjonale scenen. Det landet kan gjøre, er å vokte seg vel mot folk som vil stikke hendene ned i lommene deres, noe franskmennene har gitt dem rikholdig erfaring med gjennom flere tiår. Det er grunnen til at landet er skeptisk til euro-obligasjoner, gjeldsinstrumenter som i prinsipp ville gjøre alle europeere — men i praksis tyskerne — ansvarlige for gjeldsøkningen i alle europeiske land. Hva konstitusjonell teori angår, er Tysklands motstand berettiget. Siden tyskerne ikke stiftet gresk, spansk eller italiensk gjeld, kan de ikke betale den. Det ville være skattlegging uten representasjon. Det er denne typen vanntette poenger Merkel pleier å gjøre på europeiske toppmøter, rett før hun gjør innrømmelser.

I et nylig avisportrett ble Merkel sitert på at euro-obligasjoner «ville gjøre middelmådigheten til en europeisk målestokk». Hun mistenker hele tiden økonomer og andre samtalepartnere for å prøve å lure henne ut av sin gjeldskuttende dydighet. Nøkkelen til flertallet hennes er at partiet i prinsipp avskyr enhvert felles gjeldsansvar, men samtykker til det i praksis. Opposisjonen har aldri vært i stand til å forklare dette. De grønnes leder Jürgen Trittin anklaget henne nylig for å slippe euro-obligasjonene inn «gjennom bakdøren».

I juni samtykket Merkel til å bruke EUs redningsfond, European Stability Mechanism (ESM), til å rekapitalisere banker. Denne høsten prøvde hun, og lederne for andre land med kredittrating lik trippel A, imidlertid å gå tilbake på avtalen. Jada, de ville hjelpe banker i trøbbel, men ikke banker som allerede var blitt hjulpet. Slik forduftet håpet Irland hadde om å komme vekk fra gjeldsberget. Et eksempel på forståelsen den irske næringslivspressen har utviklet for fru Merkel, er fra en lederartikkel i Dublin-avisen Sunday Business Post: «Politikken regjeringen vår fører med å skyte penger inn i landets egne banker, er ille nok — man kan tenke seg hvordan det blir mottatt i Westfalen eller München.» En kjølig og riktig vurdering.

Tyskland ønsker å gi andre stater solidaritet, ikke velferd, selv om det førstnevnte i angelsaksiske ører bare er en eufemisme for sistnevnte. Utfallet av eurokrisen vil bli en eller annen form for skatteunion, men hva det betyr er ikke klart. Tyskland mener det betyr å sende skatteinspektører til Thessaloniki. Brussel mener det betyr å sende sjekker til Thessaloniki. Under parlamentsdebatten om euroen i oktober sa Merkel: «Vi er av den oppfatning — og jeg snakker på vegne av hele den tyske regjeringen — at vi kan gå et skritt videre ved å gi Europa reell makt til å gripe inn i nasjonale budsjetter.» Det er grunnen til at det engelsk-tyske forholdet går vanskelige tider i møte. Noen EU-land vil klare å svelge dette. Storbritannia er ikke et av dem. Den nye tragedien i tysk historie er at reglene for det 21. århundrets suverenitet i stor grad blir satt opp av et land som har lite suverenitet å miste.
 
 

Opprinnelig i The Spectator den 17. november 2012.