Sakset/Fra hofta

Helmut Schmidt ga for to år siden et intervju til Corriere della Sera som tåler å bli lest ved hans bortgang. Schmidt viser at han beholdt sin åndsfriskhet. Han husker hva som skjedde og kan reflektere. Den som ikke er 96 år bør merke seg ordene om Europas synkende vitalitet. Hvordan kunne løsningen på disse problemene være å invitere flere millioner fra det utvidede Midtøsten og Afrika? Schmidt mener livet består av plikt, ikke lykkestreben. Noe for dagens ledere?

* * *

Et kupp for Europa

«Vi gjorde noe som aldri hadde skjedd før i verden. Vi kamuflerte en hjelpepakke på fem milliarder mark til Italia som en operasjon mellom sentralbanker.» I løpet av sommeren 1974 kom Tysklands rikskansler Helmut Schmidt og Bundesbanks direktør Karl Klasen til Italia for å møte Italias statsminister Mariano Rumor og den italienske sentralbankens leder Guido Carli i Bellagio. Resultatet av toppmøtet var et lån på 5,2 miliarder mark fra den tyske til den italienske sentralbanken, garantert av fem tonn med gull som Bankitalia stilte til disposisjon av sine egne reserver. Det som få imidlertid vet, er at det i virkeligheten dreide seg om noe helt annet.»

«Hverken tysk eller italiensk offentlighet forstod hva som var hendt. Det var et klart brudd på de tyske skattelovene. Men hvis vi hadde gjort det som regjering, måtte vi ha bedt om et vedtak i parlamentet. Det unngikk vi. Men der og da var det nødvendig å opptre på den måten, det var det rette å gjøre. Italia var i finansielle vanskeligheter, og vi tyskere måtte hjelpe landet. Fem milliarder mark var et betydelig beløp på den tiden. Men Italia ble reddet, lånet ble betalt tilbake etter planen, og gullet ble aldri rørt.»

HelmutSchmidt1

Mens han forteller meg historien med gliset til en som vet at han avslører en liten og ukjent side i den europeiske historien, rekker Helmut Schmidt å røyke to sigaretter og sniffe i seg en porsjon av sin elskede pulvertobakk. Den tidligere forbundskansleren er riktignok 95 år, en alder som har satt sine spor og avrundet hans fremtoning, som en gang var slank og irritabel. Men hodet er forblitt krystallklart, og de blå øynene gnistrer fortsatt av vitalitet og ironi. Det er ikke tilfeldig at han har fortalt om det som skjedde ved Como-sjøen. Han trengte den for å gi et eksempel på et viktig politisk poeng: «Det som skjedde den gangen, minner på en måte om det Mario Draghi gjør i dag. Den europeiske sentralbankens president opptrer sannsynligvis i strid med traktaten, men det er nødvendig, og han gjør det rette.»

Det å besøke Schmidt på kontoret hans i Hamburg, er som å ta et bad i oppriktighet og intellektuell redelighet. Men fremfor alt er det et gjensyn med kraften i den europeiske idé, tankene bak prosjektet om et felles hus, som lederne av hans generasjon hadde klart for seg, ikke så mye på det retoriske plan som i det konkrete regjeringsarbeidet, som også ble gjort med press og vingeslag som ingen av de politiske lederne i dagens Europa ser ut til å ønske eller kunne la seg inspirere av.

Herr kansler, hvordan går det med EU? Er De mer optimistisk eller mer pessimistisk enn for ett år siden?

«Jeg var ikke optimist for ett år siden, og jeg er ikke altfor optimistisk i dag heller. Det er ingen stor forskjell.»

Men er De enig i at vi har sikret euroens stabilitet?

«Euroen er ikke Europas problem, eller i alle fall ikke det viktigste. De europeiske probleme er tallrike, først og fremst enkelte staters gjeld. Dernest de europeiske ledernes manglende evne til å konfrontere saken. Dessuten gjøres det færre anstrengelser på integrasjonens område nå enn for fem år siden. Alt dette har sin rot i tidsrommet 1991-1992, da EU-utvidelsen kom på toppen av fellesvalutaen. På den tiden var vi 12, og vi gjorde det dobbelte, latterlige feilgrepet det var å invitere alle til å bli med i unionen, og samtidig bli med i euroen. Ellers er det nesten ingen av de nå 27 medlemslandene som noengang har hatt til hensikt å gi nettobidrag til felleskassen. Alle har derimot bestandig forsøkt å oppnå et eller annet, å grafse til seg ressurser. Og det har de klart. Endelig er det knapt noen av dagens ledere som tror på nødvendigheten av europeisk integrasjon. De skjønner ikke at europeerne spiller hasard med nasjonalstatenes fremtid som separate enheter.»

Er denne manglende evnen til å forstå nødvendigheten av integrasjon et politisk eller et intellektuelt anliggende?

«Begge deler. Det er essensielt den manglende forståelsen av den europeiske sivilisasjonens avtagende vitalitet, dens dekadanse. På begynnelsen av 1950-tallet, kort tid etter krigen, hadde vi en kraftig demografisk vekst. Siden gikk den i stå, og i dag går fødselstallene ned. Demografisk blir Europa mindre og eldre. Resten av verden — Asia, India, Afrika, til og med Nord-Amerika — vokser raskt, mens vi går motsatt vei. Det finnes to andre nasjoner i demografisk krise: Russland og Japan. Europas andel av verdens befolkning går hele tiden ned: I år 2050 kommer vi til å utgjøre 7 %, men vårt samlede BNP ikke vil bli mer enn 10 %. I 1950 var det 30 %. Vårt eneste håp om å spille en rolle, er håpet om å gjøre det sammen. De europeiske nasjonalstatenes langsiktige strategiske interesse er full økonomisk og politisk integrasjon. Det er derfor jeg snakker om en uunngåelig nødvendighet.»

David Cameron vil reforhandle Lisboa-traktaten, for siden å la engelskmennenes medlemskap avgjøres av en folkeavstemning. Ville det være en fordel eller en ulempe for EU hvis London gikk sin vei?

«De viktigste grunnene til Camerons initiativ er rent innenrikspolitiske. Han må holde orden i eget parti, og han vil gi velgerne inntrykk av at de kan bestemme noe. Når det er sagt, er det helt sikkert ikke noe positivt bidrag til debatten om den europeiske integrasjonen. Likevel er det noen som har tatt ham på alvor. Flere av Camerons forgjengere har beveget seg i samme retning, fra Harold Wilson til Lady Thatcher. Den eneste pro-europeiske engelske lederen var Edward Heath. Det var Harold McMillan som la frem søknaden om medlemskap, men det var bare for å få fingrene i kaken. Fellesmarkedet har bestandig vært deres eneste horisont. Og vi gjorde den tabben å invitere engelskmennene i 1972, og de kom selvsagt. Det første de bad om var penger. De ar alltid fulgt denne linjen. Det var kanskje bare under Blair at det kom litt andre toner.»

Men hvis Camerons initiativ blir noe av, og Storbritannia går ut av EU, hvem ville ha størst ulempe av det, vi eller dem? Ville det være en katastrofe for begge parter, som Joschka Fischer advarer om?

«Det ville være en katastrofe, og ferdig med det. Men den ville ikke vare lenger enn to-tre år. Siden ville den bli overstått. Jeg er oppriktig talt hverken tilhenger av at de blir eller av at de går. Jeg er mest bekymret for den prekære situasjonen i øyeblikket, hvor ingen vet hva som skjer i morgen, og ingen er ordentlige ledere. For noen dager siden var vi vitne til enigheten mellom Angela Merkel og David Cameron hva budsjettet angikk. Det var litt latterlig. Samarbeidet deres om å kutte i utgiftene til forskningen, forsterker min bekymring. For det er ikke til å komme forbi at de to har diametralt motsatte hensikter. Den største europeiske lederen var Churchill. Etter krigen sa han klart fra til oss og til franskmennene at vi måtte samarbeide og skape Europas forente stater, men at Storbritannia ville holde seg utenfor fordi de hadde sitt Commonwealth. Etterfølgerne hans valgte å gå inn i Europa, men uten å tro på det.»

Hva burde man gjøre for å få fart på integrasjonen igjen?

«Hadde jeg bare visst det.»

Under SPDs landsmøte oppfordret De EU-parlamentet til å ta affære. De snakket om et tettere samarbeid mellom landene som ønsker det, om felles finansregelverk, om skille mellom forretnings- og investeringsbanker, om harde regler for derivathandelen …

«Jeg inviterte EU-parlamentet til å gjøre et kupp. Jeg tror fortsatt at det en en god idé. Europarlamentarikerne kunne for eksempel si nei til budsjettet. Det ville skape en ustabil situasjon, noe som kanskje er nødvendig for å få frem et nytt lederskap. Skillet mellom forretnings- og investeringsbanker er noe av det jeg er opptatt av. Men det må avgjøres hvem som er ansvarlig for å utarbeide felles regler for bankene. I øyeblikket er det 27 medlemmer av Kommisjonen i Brussel som befatter seg med saken. Men det er ingen som treffer beslutninger for de 16 landene i eurosonen. Den eneste man har sett i manesjen, er Juncker, Luxembourgs statsminister, én mann uten stab eller rådgivere. Jeg synes alt dette er latterlig og meningsløst. Derfor inviterer jeg EU-parlamentet til et kupp. Men jeg har likevel på følelsen at denne tvetydige situasjonen er dømt til å vedvare.»

Hva ville De ha gjort hvis De var rikskansler i dag?

«For det første ville jeg ikke ha gjort noenting mot franskmennene, og jeg ville ha overtalt min franske kollega til ikke å gjøre noenting mot tyskerne. Hvis jeg mislyktes med dette foretagendet, ville jeg gå av. Min plikt ville være å gjenopprette en sterk fransk-tysk allianse, som Italia, Nederland og Belgia måtte slutte seg til, om mulig også Polen. Men hvis jeg ikke klarte å oppnå fullt samarbeid i hjertet og ånden mellom Paris og Berlin, måtte jeg gå av.»

Tror De dette er mulig i dag?

«Det ville være et sjansespill, tatt i betraktning den psykologiske tilstanden hos dagens franskmenn og tyskere. Når jeg betrakter dagens Tyskland, ser jeg fortsatt urovekkende tegn til arroganse. Mindre enn for to-tre år siden, men de er fortsatt der. Som jeg sa under sosialdemokratenes landsmøte, må vi være på vakt: Hvis Tyskland vil prøve å være fremst blant likemenn i europeisk politikk, vil en økende andel av våre naboer føle behov for å beskytte seg mot denne ledende rollen. Konsekvensene ville lamslå Europa, samtidig som vi ville bli isolert. Når alt kommer til alt har vi behov for å beskytte oss mot oss selv.»

Hva sier De til påstandene om demokratisk underskudd? Den offentlige mening viser tilsynelatende ingen større hengivenhet overfor den europeiske idé …

«Snarere enn den offentlige mening, ville jeg si den offentliggjorte mening.»

Jürgen Habermas snakker om et demokratisk forfall i EUs institusjoner. Er De enig?

«Som konstatering av fakta er det korrekt.»

Det er den samme innvendingen som euroskeptikerne reiser.

«Det forandrer ikke på det faktum at Habermas har rett.»

Man er integrasjon mulig uten demokratisk bifall?

«Demokratiet, altså det parlamentariske demokratiet, er delvis for nedadgående. TV, internett og sosiale medier har delvis overtatt parlamentenes rolle. Men skylden ligger i det minste delvis hos de samme parlamentene.»

Hva anser De som Deres viktigste bidrag til Europa?

«Jeg vil si det tette samarbeidet med Frankrike. Her kunne jeg stole på Valéry Giscard d’Estaing. Det gav også resultater, som utvidelsen, det direkte valget av EU-parlamentet og opprettelsen av pengesystemet. Men det viktigste var viljen til å samarbeide harmonisk med Paris. Det var mulig den gangen, også fordi Italia var aktivt tilstede.»

Hva er det De har angret mest på som politiker? Hva er det De ville ha gjort som De ikke fkk gjort?

«Det har jeg aldri tenkt over. Det er ikke noe spesielt jeg kommer på. Jeg har aldri hatt urealistiske prosjekter. Jeg har alltid vært en pragmatiker.»

Så De ville fortsatt anbefale en legesjekk av politikere som har visjoner?

«Ja, absolutt. Det er en fornuftig ting å gjøre.»

Er De lei for at den tyske paven har gått av?

«Jeg er nøytral, hverken glad eller trist. Jeg betrakter det som en av livets kjensgjerninger. Men jeg er glad for at den neste paven ikke blir en tysker.»

Hva slags forhold hadde De til Vatikanet som kansler?

«Jeg ble svært imponert av Johannes Paul den andres menneskelighet og personlighet. Jeg møtte ham tre ganger. Første gang var rett etter attentatet. Jeg hadde tidligere forsøkt å kontakte ham mens han var erkebiskop i Krakow, men på den tiden var han bekymret for at et møte mellom oss ville ha provosert Sovjetunionen altfor mye. Derfor unngikk han det, og sendte en stedfortreder. Han hadde rett. Vi ville opprette kontakt med Solidarnosc med hans hjelp. Karol Wojtyla var stor.»

Betrakter De Dem som en lykkelig mann?

«Jeg er ikke lykkelig. Jeg lever fortsatt. Jeg er 95 år.»

Det er en god grunn til å være lykkelig. Det å søke lykken er en av menneskets umistelige rettigheter.

«Jeg har aldri trodd på de ordene av Jefferson. Lykken avhenger ikke av oss. Livet og friheten er medfødte rettigheter, men det å søke lykken overbeviser meg ikke. Jeg diskuterte dette en gang med en stor canadisk forretningsmann. Han fortalte meg at han ville ha omgjort dette til «livet, friheten og et godt styresett». Jeg er enig med ham. Hverken de ti bud eller Aristoteles’ filosofi snakker om det å søke lykken. Det læres ikke bort av Den katolske kirken, ei heller i de lutherske kirkene. Det er et av Thomas Jeffersons påfunn. Personlig tror jeg på plikten, ikke på lykken.»

helmuth.schmidt.eid

Foto: Helmut Schmidt avlegger kanslereden i 1974 etter først å ha vært finansminister. Dette var Schmidts glanstid. Han legemliggjorde noen dyder som tyskerne satte høyt: fasthet, handlekraft og prinsippfasthet. Schmidt skulle få RAF-terroren i fanget. Det var en større prøve en mange kan forestille seg. RAF lyktes å sette Tyskland på hodet. I gisselsituasjoner nølte Schmidt aldri: Det kom ikke på tale å forhandle

Intervjuet er over. Helmut Schmidt trekker pusten dypt, deretter sniffer han den ørtende tobakksdosen. Og sigarettpakken er akkurat blitt tom. Han forhører seg om familien min, om foreldrene mine var katolikker. Jeg forteller ham at moren min var troende, mens faren min var ateist og medlem av kommunistpartiet. Plutselig spør han: «Husker De Enrico Berlinguer?». Javisst, herr kansler. «Jeg har alltid næret stor beundring for den mannen.»

Paolo Valentino

http://lettura.corriere.it/debates/un-golpe-per-leuropa/