Sakset/Fra hofta

Marine Le Pen på vei til et møte med Frankrikes statsminister i Paris den 3. desember 2018. Foto: Charles Platiau / Reuters / Scanpix.

Den politiske turbulensen som Frankrike gjennomlever i disse dager, handler uunngåelig om mer enn bare fransk innenrikspolitikk.

En av grunnene er naturligvis at den sosiale misnøyen som er så utbredt i Frankrike, også finnes i andre europeiske land. Store deler av befolkningene har simpelthen endt opp som tapere i globaliseringens spill. Et opprør som begynner i Frankrike, kan derfor inspirere til lignende opprør i andre land.

Det er imidlertid ikke selve opprøret som er viktigst. Opprør går over, men hva blir hverdagen etterpå?

Betydningsfullt er det også at den innenrikspolitiske undermineringen av den franske president Emmanuel Macron er ensbetydende med svekkede utsikter til et tettere og mer overnasjonalt EU. Det er for tiden Macron som er den sterkeste pådriveren for en føderal union.

Men heller ikke det mulige tapet av en globalistisk lederskikkelse som den franske presidenten vil forandre all verden i det lange løp. De fleste personer kan erstattes.

Det som derimot kan skape store omskiftninger i Europa, er en forandring av det politiske landskapet. Det er ikke bare Macron som taper popularitet, en hel politisk modell mister stadig mer vitalitet og troverdighet. Samtidig blir Europas suverenister, nasjonalpopulister eller hvilken betegnelse man nå enn foretrekker, stadig sterkere.

Det neste politiske slaget som med sikkerhet vil styrke og befeste stillingen til nasjonalstatenes forsvarere i Europa, er EU-valgene i mai. Om disse ble holdt i morgen, ville Marine Le Pens parti Rassemblement National (RN) nokså sikkert bli større enn Emmanuel Macrons parti «La Republique en Marche!» (LREM) i EU-parlamentet.

Men popularitet kommer og går. Skal man holde det gående lenge, er troverdighet viktig. Og nettopp det bygger Marine Le Pen langsomt men sikkert opp. Suverenistene i Europa har ikke mange intellektuelle ledestjerner, men i et nylig intervju med ADN Kronos trer Le Pen klarere enn før frem som politisk tenker.

Sentralt i intervjuet står det politiske vennskapet mellom Le Pen og Italias innenriksminister Matteo Salvini, som naturlig nok interesserer det italienske nyhetsbyrået – ikke minst fordi det kan bli formalisert i forbindelse med EU-valgene i mai. RN og Lega stiller muligens med felles kandidater.

Le Pen er mer interessert i strategi enn i taktikk:

«Vi har et felles mål, og det er ambisjonen om å velte om på de tradisjonelle maktforholdene i EU-parlamentet», sier hun. «Både høyre- og venstresiden i Europa, som begge har konvertert til føderalismens religion, har altfor lenge vært enige om styringen av utviklingen. Det er en stilltiende overenskomst som man ser resultatet av i stemmegivningen: Høyre- og venstresiden stemmer sammen i nesten de fleste sakene som legges frem for parlamentet.» Men «nå har vi sjansen til å snu historiens kurs», hevder Le Pen. «Det er ingen tvil om at nasjonenes forsvarere har vind i seilene. Suverenistene kommer styrket ut i valg etter valg.»

Le Pen forventer at mai 2019 blir en formidabel vitamininnsprøytning for globalismens motstandere, slik Brexit-avstemningen og valget av Trump ble det i 2016.

«Sammen med våre venner i Lega og våre allierte i Europa alle tiders mulighet til å legemliggjøre forandringen: Sammen med Salvini arbeider vi med å bygge en stor blokk som kommer til å forandre den europeiske politikkens spilleregler.»

Italia har for tiden en koalisjonsregjering, hvor Lega og Femstjernersbevegelsen (M5S) styrer sammen. Le Pen stiller seg imidlertid tvilende til at sistnevnte kan bli en del av denne blokken. M5S tar ikke klart nok stilling i innvandringspolitikken:

«M5S-representantene i EU-parlamentet har inntatt standpunkter til forslag vedrørende innvandringen som i det minste er kritikkverdige, og de har stemt i favør av EU-kommisjonens innvandringspolitikk.» Men en gruppe, understreker Rassemblement National-lederen, «må først og fremst dannes på grunnlag av et konsekvent prosjekt man er villig til å forsvare. Vi og våre gamle allierte i Lega er enige i det grunnleggende synet på innvandringspolitikken og om den absolutte nødvendigheten av å bekjempe politikken for migrantinvasjon.» Og migrasjonspolitikken «er den viktigste kampen ved de neste EU-valgene, for å kunne føre en effektiv politikk er sammenfallende syn på den helt uunnværlig. Stilt overfor dem som fremmer fullstendig åpne grenser, må vi vise en betingelsesløs besluttsomhet i vår motstand. Jeg vet hvor opptatt våre venner i Lega hele tiden er av å bekjempe EU-kommisjonens skadelige politikk, akkurat som vi er.»

Matteo Salvini har tidligere sett for seg at det etterhvert vil oppstå en allianse mellom Europas nye og gamle høyrepartier, slik situasjonen for øyeblikket er i Østerrike, hvor det gamle Folkepartiet (ÖVP) sitter i regjering med det nyere og mer populistiske Frihetspartiet (FPÖ).

Le Pen er inne på lignende tanker. Østerrike og Ungarns statsministre står på mange måter populistene nær, men er likevel blitt værende i PPE-gruppen av europeiske konservative folkepartier.

«Spørsmålet er «hvordan det går med PPE etter valgene i mai», sier Marine Le Pen. Hun understreker hvordan «de konservative er gjenstand for flere strømninger. Gnisningene og uenighetene er tallrike, den politiske linjen er under debatt, og de ideologiske selvmotsigelsene gjør bygningen enda skrøpeligere enn den var.» Under disse betingelsene, mener RN-lederen, «har Orbán og Kurz gjort klare valg. De følger en politisk linje hvor vi er enige på flere områder: Når det gjelder temaer som forsvaret av identiteten, forsvaret suvereniteten, samt bekjempelse av såvel den ulovlige innvandringen som de føderale tendensene i EU, står disse to lederne nærmere våre ideer enn PPE-gruppens.»

Hele den politiske dynamikken er i favør av dem som ønsker dyptgripende forandring, mener Le Pen. Det vil etter hennes oppfatning få konsekvenser for de politiske relasjonene på høyresiden.

«Vi har tatt et fundamentalt initiativ til denne politiske omveltningen, og vi må stå på videre for å utvide og konsolidere alliansen med dem som støtter denne suverenistiske tilnærmingen.»

Nettopp Østerrike og Ungarn er to av landene som er på linje med nasjonalpopulistene i spørsmålet om FNs migrasjonsavtale. Det styrker båndene dem i mellom, og øker avstandene til globalistene. Le Pen benytter naturligvis anledningen til å filleriste både disse sistnevnte og avtalen de støtter:

«Et svik», lyder Marine Le Pens definisjon av Global Compact for Migration, der Italia har tatt et skritt tilbake og bedt parlamentet bestemme om landet skal slutte seg til avtalen eller ei. Burde Frankrike gjøre det samme? «Jeg har så klart bedt Emmanuel Macron om ikke å gi sitt samtykke til dette sviket», sier hun. «Det å samtykke til noe som inngår i et diktat pålagt av de mest fanatiske delene av den migrasjonsvennlige eliten, er ensbetydende med å binde seg på hender og føtter, samt å gi avkall på den ukrenkelige retten til å bestemme hvem som får lov til å komme inn på vårt territorium og bosette seg her.» Denne avtalen, lyder anklagen fra Rassemblement Nationals leder, «reduserer nasjonene simpelthen til geografiske områder. Den stadfester en uinnskrenket rett til å emigrere, den kriminaliserer plikten til å gjøre motstand, og den påtvinger landene multikulturelle modeller som man vet utvilsomt vil så splidens, spenningenes og konfliktenes frø.»

De enn så lenge dominerende politiske kreftene i Europa opptrer essensielt udemokratisk, mener Le Pen, ikke minst fordi de er i lommene på særinteresser og NGO-er:

«Uten at jeg vil blande meg inn i andre lands interne anliggender, virker det klart at mange statsledere i EU går i forsvar for den etablerte ordenen og for interessene til aktivistiske minoriteter og lobbyer som er i strid med interessene hos flertallet i befolkningene.»

Hun tar også et oppgjør med utvanningen av den nasjonale suvereniteten, som etter hennes oppfatning har alvorlige konsekvenser:

«Den katastrofale håndteringen av migrasjonskrisen og politikken som truer med å påtvinge kvoter av ulovlige innvandrere, er et foruroligende bevis på at prinsippet om begrenset suverenitet gjør seg stadig mer gjeldende i de politiske beslutningene.» «Innstramningspolitikken», fremholder Le Pen stadig, «gjør ikke annet enn å ta kvelertak på folk for å tilfredsstille de ultraliberale behovene i udemokratiske salonger og institusjoner. […] Den autokratiske tendensen i EU og underdanigheten hos lederne i unionen gir i praksis næring til denne mistilliten og denne legitime avvisningen av dem som sitter med makten.»

RN-lederen har ikke for vane å uttale seg mye om utenrikspolitikk, men i dette intervjuet tar hun et voldsomt oppgjør med Frankrikes og Europas håntering av Libya:

«Albert Einstein har skrevet: Man kan ikke løse et problem med den samme tankegangen som har skapt det.» «Med sin delaktighet i politikken som er blitt ført tidligere, er Macron blind for at den har resultert i konflikt, destabilisering, kaos og fremvekst av organisasjoner for ulovlig innvandring, våpen- og narkotikasmugling», lyder anklagen fra Le Pen. Ikke bare det: Alt dette skyldes også «den åpenbare fiaskoen med EUs satsning på fred og demokrati, som bygger på en europeisk nærområdepolitikk som skal bringe land uten en demokratisk historie i retning de europeiske idealene», sier hun. Ifølge RN-lederen «har denne uvitenheten om historiske og kulturelle realiteter, i Libyas tilfelle også den vektige rollen klanene spiller, ført til den verst mulige politikken, hvor en diktator ble styrtet, bare for å erstattes av islamistiske militser som gjør landet til et inferno.» Hun understreker at «stabilisering av Libya er absolutt nødvendig hvis vi vil stanse den svært betydelige migrasjonsstrømmen som finnes i dette landet. Det er linjen Matteo Salvini følger, og den er også vårt mål. Forslaget vårt om å opprette sentre for behandling av asylsøknader i sikre soner på stedet, minner altså om standpunktet til den italienske regjeringen.»

Når det gjelder suverenitetsspørsmålet roser Le Pen den italienske regjeringen for sin standhaftighet i striden med EU-kommisjonen om Italias statsbudsjett:

Ifølge Marine Le Pen gjør Italia rett i å kjempe mot EU for statsbudsjettet, for friheten og demokratiet «er ikke forenlige med delt suverenitet». Hun fremhever at det pågående sammenstøtet mellom Roma og Brussel går «til hjertet av problematikken som Den europeiske union representerer». «I en dom den 30. juni 2009 avgjorde den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe det fundamentale spørsmålet om suvereniteten til statene som er med i EU, ved å fastslå at denne suvereniteten ligger hos folkene, og at unionens legitimitet avgjøres av de nasjonale parlamentene», minner Le Pen om. «Det reiser spørsmålet om hvorvidt suvereniteten i budsjettsaker kan underkastes diktatene fra EU-kommisjonen, som uten noen demokratisk legitimitet kan rette budsjettkrav til regjeringen og ilegge den sanksjoner.» Det handler om «en fundamental debatt: Friheten og demokratiet er ikke forenlige med prinsippene for felles styring og delt suverenitet. Italia har full legitimitet når landet vil bestemme budsjettet sitt selv, for dets valg er en konsekvens av et uttrykk for folkeviljen.»

Le Pen er naturligvis anti-globalist også i økonomiske saker:

«Det er legitimt at regjeringene forsvarer sine industrielle interesser og beskytter sine strategiske sektorer», men dette premisset «utelukker ikke» at det kan forekomme «et fornuftig samarbeid». […] «Suverenitetsspørsmålet gjelder også i økonomiske saker. Det er legitimt at regjeringer forsvarer sine industrielle interesser og beskytter sine strategiske sektorer. Som dere vet, forsvarer jeg Frankrikes rett til å gi landets viktigste økonomiske og industrielle interesser forrang fremfor ethvert annet finansielt hensyn. Dette gjelder for Frankrike, og det gjelder like mye for andre land. Dette standpunktet er hverken krigersk eller isolasjonistisk. Det utelukker ikke et fornuftig samarbeid, tvert imot.» «De økonomiske relasjonene», avslutter hun, «må bygge på dette fornuftsprinsippet, og ikke på en kortsiktig finansiell profitt-tankegang, som altfor ofte har gjort seg gjeldende.»

Det er nokså klart at slike tanker ville være musikk i de fleste europeeres ører.

Spørsmålet er om de får høre noe særlig av dem. I en mediebransje som i det store og hele opptrer servilt overfor den globalistiske makten, er det sjelden Le Pen får anledning til å komme til orde med helt vanlige analyser av de forskjellige politiske spørsmål. Som oftest benyttes anledningen til å diskreditere henne som en normal politisk aktør.

Men det er ikke bare de gamle partiene som sliter, det gjør også de gamle mediene. Når de ikke lenger klare å sette dagsorden fordi vanlige mennesker oppdager at de ikke lenger sier noe relevant for deres egne liv, vil Le Pen og hennes likesinnede Europa rundt ha ristet av seg et viktig handicap.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!