Nytt

Om vi tar det for gitt at den populistiske bølgen i Europa ikke vil legge seg med det første, melder spørsmålet seg om hva som kan drive den i tiden fremover. Blir det en ny episode i migrasjonens drama, hvor Tyrkia eller andre land tyr til demografisk krigføring? Eller kanskje en intern europeisk utvikling?

En varm finansiell og politisk potet i Europa er og blir euroen, som kan fortsette å prege det storpolitiske bildet på ubestemt tid. Og som vi har sett, er Bank of Englands tidligere toppsjef Mervyn King dypt urolig for fremtiden til eurosonen. Etter hans oppfatning styrer den mot oppløsning, på grunn av manglende evne til å gripe fatt i fellesvalutaens strukturelle problemer.


Ignazio Visco, foto: World Economic Forum / Wikimedia Commons.

Nå viser det seg at en kollega i sentralbankbransjen deler Kings bekymring, av beslektede grunner. Nylig uttalte nemlig Banca d’Italias guvernør Ignazio Visco at «det er ikke mulig å føre noen felles pengepolitikk» under dagens omstendigheter. Med det lød han som et ekko av King, som sier at Den europeiske sentralbankens (ECB) sjef Mario Draghi har en umulig jobb. Det var under en konferanse om veien videre for Europa arrangert av italienske Institutt for internasjonale politiske studier (ISPI), en fremtredende uavhengig tenketank i Milano, at Visco trakk denne konklusjonen.

Etter opprettelsen av fellesvalutaen har Italias sentralbank ikke lenger en like viktig politisk rolle som før. For selv om den i likhet med de andre nasjonale sentralbankene i eurosonen øver innflytelse på de pengepolitiske beslutningene som tas i Eurotower, er dens funksjoner i dag først og fremst kontroll av banksystemet og overvåkning av finansmarkedene, samt rådgivning, analyse og kamp mot hvitvasking. Det gjør derfor desto større inntrykk når Visco uttaler seg så politisk som han gjør, fremfor alt fordi analysen hans er nådeløs.

Corriere della Sera skriver:

«Det som er fundamentalt i øyeblikket», sa Visco, «er den manglende tilliten mellom landene, og i særdeleshet mellom oss og Tyskland, det må sies klart». Utvilsomt, fortsatte guvernøren «finnes det sympati. Det er sant at vi er overbeviste europeister, og at Merkel og Schulz er overbeviste europeister. Men det springende punkt er at de mangler tillit til oss – og det med rette», la han hardt til.

Italia har etter sentralbanksjefens oppfatning ikke gjort nok på hjemmebane for å sikre større og bedre vekst, og tyskerne er urolige for hvordan italienerne håndterer den offentlige gjelden. Men det kan ikke gjøres stort pengepolitisk

«med mindre man anstrenger seg med en annen mentalitet enn den som har gjort seg gjeldende hittil».

Akkurat dette siste kan vise seg å bli et vanskelig hinder å overvinne. Det er omtrent to tusen år siden Tacitus i sitt verk «Germania» beskrev forskjeller på godt og ondt mellom det romerske og germanske lynnet som det er forbausende lett å dra kjensel på i våre dager – eksempelvis korrupsjonen hos romere og stivbentheten hos germanere.


Statue av den romerske senatoren og historikeren Tacitus (ca. 56 – ca. 120 e.Kr.) fremfor parlamentsbygningen i Wien, foto: Wikimedia Commons.

Det er lite egnet til å overraske hvis det blir kombinasjonen av nettopp disse to egenskapene som før eller senere besegler euroens skjebne. Tyske politikere er ute av stand til å forklare sine velgere behovet for større fleksibilitet, og deres italienske kolleger vil ikke risikere gjenvalget ved å forklare sin befolkning at omstendighetene krever blod, svette og tårer.

All denne utilstrekkeligheten paralyserer den europeiske politikken fullstendig. Konsekvensene er for vanskelige å se i øynene, mener Visco, for eksempel at det vil forbli mangel på arbeidsplasser i de kommende årene.

«Dette temaet blir ikke konfrontert. Ingen snakker om det. Kun paven har gjort det. Det gjenstår å se om et annet Europa ville være i stand til å gi noen svar.»

Tausheten omgir altså noe av det viktigste i livet til de aller fleste europeere – i seg selv en hard dom over den politiske klassen.

Sett fra Viscos synsvinkel er marerittet at det politiske vakuumet vil fylles av populister som lover gull og grønne skoger – vel vitende om at de ikke vil kunne levere. En stemningsbølge med politiske resultater kunne trekke Italia ut av euroen. For sentralbanksjefen er heller ikke en edruelig beslutning av samme type noe lystelig scenario:

Løsningen er ikke en ordnet utgang fra euroen, for det ville være en katastrofal og traumatisk utgang, som det er opp til oss å unngå.

«Jeg er usikker på resultatet», la han til, for de europeiske landene viser manglende evne til å gå sammen i riktig retning. Trøsten får bli at italienerne er ganske gode på å hanskes med nødsituasjoner.