Sakset/Fra hofta

I en kommentar til den pågående europeiske finansuroen i The Daily Beast, spør den kjente Harvard-historikeren Niall Ferguson seg om Europa vil klare å unngå finansiell katastrofe, og antyder at de nasjonale særegenhetene står i veien for en løsning.

Ferguson gjentar det nobelprisvinner i økonomi Thomas Sargent sa i sin tale da han mottok prisen: at Europa i dag befinner seg i en situasjon som ligner den USA var i rett før konstitusjonen ble vedtatt i 1789.

Også den gangen hadde man å gjøre med uavhengige stater med svært forskjellig gjeldsgrad, men da man tok skrittet fra en konføderasjon til en forbundsstat, gav sentralregjeringen betydelig økonomisk hjelp til flere stater etter behov.

Harvard-professoren skriver at det er et desperat behov for å forstå at dagens EU med sin konføderative struktur ikke er kompatibel med pengeunionen. Løsningen er derfor etter hans oppfatning å utstede euro-obligasjoner, slik at hele unionen kan svare for den gjelden som ikke kan bæres av individuelle medlemsstater. Dette ville bety et skritt nærmere politisk union.

Problemet er at man ikke lykkes i å forklare tyskere som lever gode liv, at det er i deres egen interesse å overføre penger til mer forgjeldede land lenger sør. Fergusons kommentar til dette paradokset er like morsom som temaet er ømtålig:

For two generations, the Germans really did want to take over Europe — by force. But today, when they could do so peacefully, they can’t be bothered.

Ferguson uttrykker på et vis en halvt overbærende og halvt oppgitt amerikansk holdning til Europa, hvor man ikke helt blir klok på hvordan den gamle verden klarer å rote til tingene så fælt gang etter gang.

Men om vi nå antar at alle landene i eurosonen mer eller mindre oppgav nasjonale krav til fordel for en koordinert europeisk finanspolitikk, ville Fergusons løsning — som også er ønsket av flere europeiske ledere som f.eks. Monti — fungere etter hensikten i det lange løp?

Svaret er trolig nei, for på grunn av blant annet språkbarrierene vil Europa aldri kunne oppnå samme mobilitet som USA. Det er enklere for en amerikaner å etterlate et hus som ikke er nedbetalt og flytte til et annet sted, om nødvendig flere tusen kilometer borte, og starte på nytt. Dermed vil man lettere bidra til verdiskapning et annet sted, og vanskeligere akkumulere problemer på opphavsstedet.

Resultatet ville derfor bli en konstant, evig pengestrøm i en retning mellom europeiske stater som ikke har noen felles nasjonalfølelse, og pengestrømmen ville bli større enn mellom de amerikanske statene.

En slik asymmetri er lettere å akseptere internt i et land enn mellom land. At Nord-Italia subsidierer Sør-Italia avstedkommer en del sukk og stønn, men familiebåndene mellom landsdelene som følge av intern flytting og «blandingsekteskap» er så sterke at det vanskelig vil resultere i en separatisme på politisk relevant skala som ikke overveiende er av det folkloristiske slaget.

Slike bånd er opplagt mer tallrike mellom europeere i dag enn de var for en generasjon siden. Men det er fortsatt i stor grad et elitefenomen. Om det holder til å skape noen alleuropeisk samfølelse, er høyst tvilsomt.

Dermed har ikke europeerne en sterk nok følelse av at de alle er i samme båt, men med fellesvalutaen har landene i eurosonen i et øyeblikk av euforisk åndsfraværelse satt seg i en likevel. I etterpåklokskapens lys burde de ha ventet, men det er jo for sent nå.

Det lureste er derfor kanskje å bite tennene sammen og gjøre det så hyggelig som mulig, slik at ingen hverken kaster seg eller blir kastet over båtripen. Men det skal holde hardt.

 

Niall Ferguson: The European Farce